På toppen av det hele var det såkalte «Karstad-utvalget» (se kap. 24.14) på vei til politisk behandling. Dette var den mest følsomme saken om E-tjenesten som noensinne var bragt frem til regjeringsplan. Som man vil huske, dreide den seg om E-tjenestens hemmelige budsjetter og finansieringsformer, tjenestens ytre organisasjon med totalt ca. 3400 hel- og deltidsansatte istedenfor det halvoffisielle tallet på ca. 1100 og om hvordan alle disse «ikke-eksisterende» statsansatte kunne «hvitvaskes» og innpasses i offentlige, halvoffentlige eller private organisasjoner der de bl.a. kunne få ordinær pensjon og helst statspensjon. Poenget var at disse hadde utført alle slags oppgaver, ikke bare oppgaver til landets beste under den kalde krigen, men også oppdrag til Aps beste og systemets beste mot utpekte lovlydige, norske borgere.

Det hadde lenge murret i E-rekkene for å få orden på dette, og i god tid før store deler av gruppen nådde pensjonsalder. Men det hadde ikke vært mulig å gjøre det så lenge regjeringen Willoch satt. Så snart Gro fikk tilbake regjeringsmakten ble det derfor igangsatt et forberedende arbeid som så førte til at Brundtland-regjeringen ved forsvarsminister Johan J. Holst nedsatte Karstad-utvalget i 1989. Således var rapporten høsten 1990 på vei til en Høyre- forsvarsminister, Per Ditlev-Simonsen. Det man var nødt til å gjennomføre var dels begravelse, dels kremasjon av deler av Aps og Tronds apparat som aldri hadde inngått organisasjonsmessig i E- staben, men som hadde vært ute i det blå.

Ble det av regjeringen Syse stilt for mange spørsmål om hva «det ytre apparat» hadde drevet med, kunne det bli månelyst. (Vi vil for all del peke på at den absolutt største del av dette apparatet har hatt sine oppgaver rettet mot farene fra øst, dels ute og dels hjemme. Men noen av Tronds tropper har også syslet med andre hjemlige oppdrag – og gjør det den dag i dag!)

Aldri før hadde det vært så mange for Ap farlige baller i luften. Aldri før hadde noen seriøse aktører virkelig gått inn for å kikke tjenestene og Aps forhold til disse skikkelig i kortene. Og det skjedde mens det satt en ikke-sosialistisk regjering, sågar en koalisjonsregjering som i denne sammenheng om den handlet ville ha et solid stortingsflertall bak seg! Hvis noen av disse mange sakene ble bragt frem for Regjeringen, ville den raskt tenne på alle pluggene. Dette ville igjen ha medført at Regjeringen ville ha gått skikkelig løs på Karstad-utvalgets ymse rapporter og meldinger når disse ble fremlagt. Da ville det ikke hjelpe at man hadde en forsvarsminister og en statssekretær (med bakgrunn fra NUPI) fra Høyre som i utgangspunktet var velvillig innstilt til tjenestene og sikkert ville hjulpet dem forbi mindre kneiker, for her lå det mer i kortene som ingen fra Høyre ville latt passere, dersom tiden hadde tillatt et dypere studium.