Vi har kommet mange ganger inn på den tidligere POT-seksjonslederen, politiinspektør Iver Frigaard. Hans mest fremtredende roller er som man husker som agent i AKP-miljøet; rundt møtene med Setsaas september 1990, da h. r. adv. Annæus Schjødt dukket opp, etter at Setsaas hadde klaget på Mossad osv.; «vi overvåker ikke, men kan ikke garantere at ikke andre gjør det»; som hovedmann i Mossad/asylsøkersaken: mannen som alltid holdt sin sjef utenfor og ble beskyttet av Justisdepartementet; mannen som etterfulgte den senere tildekkings-politisjef Knut Austad på Romerike og til slutt ville etterfølge ham også der; osv.

Iver Frigaards posisjon i POT, der han i virkeligheten bare var leieboer (se kap. 13), ble etablert som en elegant fullføring av «den fjerde tjeneste» i en kommandolinje som gikk fra Frigaard til Trond Johansen og til Aps bakmenn og Youngstorget. Ettersom Urdal protesterte på dette overfor Justisdepartementet, som imidlertid støttet Frigaards praksis, er det på det rene at denne høyst irregulære og høyst virkelige kommandolinje var sanksjonert på høyeste hold. La oss minne om hvordan den slo ut:

• Det er velkjent at Frigaard ikke informerte sin sjef Erstad om sitt initiativ i 1985 vedr det israelske grensepoliti (se kap. 5.8) – Erstad fikk vite det syv år senere, i 1992.
• Likevel advarte Erstad sin etterfølger Urdal om at Frigaard aldri informerte sin sjef da Urdal etterfulgte ham i 1990, Selv uten forannevnte eksempel visste Erstad nok om dette forholdet til å gi denne advarselen.
• Urdal visste i sin tur ingenting om at Frigaard hadde tillatt Mossad å operere forkledd som norske politifolk og med falske norske pass for å avhøre palestinske asylsøkere, før dette ble avslørt offentlig i 1991. Likevel hadde han allerede da irritert seg så mye over forholdet at han overveiet en åpen konfrontasjon like i forveien (se kap. 13).
• Bl.a. hadde Urdal lagt merke til at h. r. adv. Annæus Schjødt tidvis var 2-3 ganger ukentlig på besøk hus Frigaard uten at Urdal hadde den minste anelse om hva han gjorde der.
• Urdal ble aldri informert av Frigaard om møtene med Setsaas i 1990, da Setsaas ga oppsiktsvekkende informasjon om både en ulovlig Mossad-aksjon i Norge og en ny mulighet for å bevise identiteten til hovedmannen på Lillehammer, og visste intet om noe av dette før fra media i 1993.
• Urdal ble heller ikke informert av Frigaard da politiinspektør Leif A Lier formidlet vårt forslag om å oppklare eventuelle misforståelser e.l. til Frigaard (mens vi hadde bedt uttrykkelig om at henvendelsen gikk til Urdal) og derfor fortsatt ikke om våre mistanker om ulovlig overvåking og at vi om mulig søkte en minnelig løsning, og visste heller ikke noe om dette før i 1993.

Noe klarere bevismateriale på at Frigaard hadde en helt annen stilling i POT enn det Stortinget og offentligheten til dags dato har trodd, skal man lete lenge etter. Vi har i denne boken samlet kjente og tidligere ukjente opplysninger om saken og forklart hvordan vi ser sporene etter den forutgående prosess samt den sannsynlige måten forholdet ble etablert på. Dette er blant de aller klareste bevisene på eksistensen av «den fjerde tjeneste».

I POT hadde Frigaard liason-ansvaret med Mossad, og selvsagt også Mossad Norge, som siden midten av 80-tallet har vært styrt av den tidligere drapsdømte Dan Ærbel fra Lillehammer. Ærbel fortsatte med å iscenesette politiske mord som Mossad-sjef i Paris (se kap. 5.7.2). Det er overveiende sannsynlig at det har vært svært nær kontakt mellom den norske embetsmannen Frigaard (og hans etterfølger) og drapsmannen Ærbel – både offisielt og uoffisielt, og om både lovlige og ulovlige forhold (som f.eks. Mossad-saken og tildekking av Lillehammer-saken).