Ifølge Ronald Bye var kontorsjef i LO, Paul Engstad sr., den viktigste tilretteleggeren da Folkets Hus ble gjort til avlyttingssentral¹. Avgjørelsen var tatt av LO-formann Konrad Nordahl og den viktigste operatøren var Arne Hjelm Nilsen.

Engstads sønn var Paul Engstad jr. (f. 1926), g. m. Renée Silverman (datter av skreddermester Eric Silverman og Gertrude Bromberg), statsvitenskapelige studier i Oslo 1948-50, College Oxford 1950-51. Engstad jr. var journalist i Arbeiderbladet 1948-61. I 1961-68 var han organisasjonssekretær i Arbeiderpartiet og deretter informasjonssjef i NORAD, hvoretter han i 1971 ble informasjonssekretær for Aps stortingsgruppe. I 1976 ble han kalt til statsministerens kontor som statssekretær for Odvar Nordli. I 1980 ble han presse- og kulturråd i Tel Aviv og avsluttet sin karriere som generalsekretær i Folk og Forsvar 1983-92. Han sitter nå visstnok i London for å skrive bok basert på endel hysj-materiale som Ronald Bye overlot Haakon Lie i 1969.

Dette er den formelle biografien. La oss se hva vi kan lese ut av den.

Engstad jr. var altså 22 år gammel da han begynte i Arbeiderbladet, skal vi tro trukket inn av sin far? Arbeiderbladet var nå selve operasjonssentralen for Ap/LO-tjenesten, og ifølge Ronald Bye var det akkurat denne delen han skulle drive med².

Han ble forøvrig avslørt som overvåker i forbindelse med en landskonferanse i NKP i 1955. I Ronald Bye’s «De visste alt» heter det³:

«Til tross for at Paul Engstad jr., en av Youngstorgets agenter, ble positivt identifisert blant dem som foretok avlyttingen, fremkom det (i Kontrollutvalgets konklusjoner) intet som ga ‘holdepunkt for at politiet hadde avlyttet møtet’.

Denne meningsløse konklusjonen fikk både Riksadvokatens og Justisdepartementets tilslutning, en skremmende illustrasjon på hvor rettsløs NKP var i disse årene.»

Han viste seg imidlertid sikkert å være en meget dyktig etterretningsmann, slik at han kom med i tjenestens ledelse på partikontoret i 1961, med tittelen organisasjonssekretær.

Utover i 60-årene ble Norges utviklingshjelp bygget sterkt ut, og Engstad ble utnevnt til informasjonssjef i NORAD som etterhvert ble en stor organisasjon der man hadde tilgang på mye informasjon fra utestasjonene. Det var et hensiktsmessig sted for E-tjenesten å ha en av sine gode kontakter! Det var sikkert også hensiktsmessig med en lyttepost mot Borten-regjeringens virksomhet på denne sektoren. I 1971 falt Borten-regjeringen, og det brygget opp til EF-avstemning. Engstad jr. ble trukket inn som gruppesekretær i Stortinget der han kunne bygge opp kontakten med de politiske journalistene. Senere var det sikkert hensiktsmessig å ha ham der noen år, for det brygget opp til fraksjonsstridigheter i Ap og det var kjekt å ha en observatør som var lojal til gamlegutta.

I 1976 ble det opprettet et nytt statsselskapet for salg av bensin, NOROL A/S, etter en fryktelig politisk strid med hele opposisjonen. I kampens hete ble det avgitt voldsomme politiske løfter som ikke lot seg oppfylle, og man fikk behov for en lojal partimann som kunne fremstille resultatene i et så rosenrødt lys som mulig for å hindre at opposisjonen fikk «vann på mølla». Den som fikk jobben som informasjonssjef her var Oluf Fuglerud, som kom fra statssekretærjobb ved Statsministerens Kontor. Det viser forøvrig hvor høyt man prioriterte denne stillingen i NOROL!

Ved statsministerens kontor hadde trolig Fuglerud, i en tid sammen med Erik Himle, ivaretatt koordineringsarbeidet mellom de Ap-kontrollerte områdene i alle hemmelige tjenester. I mange år hadde ekspedisjonssjef Andreas Andersen hatt denne jobben. Han ble imidlertid snudd av statsminister Per Borten, og var ikke brukbar til dette etter at Borten falt i 1971. Det var da man kjørte inn Erik Himle (inntil han måtte over i Forsvarskommisjonen) og Oluf Fuglerud som statssekretærer, fordi Andersen satt helt til 1974 og det ville ta tid å kjøre inn en etterfølger (som ble Dag Berggrav, på mange måter et eksperiment siden han ikke var partimedlem). Paul Engstad jr. ble da en naturlig etterfølger etter Fuglerud. I 1980 var man imidlertid blitt helt trygge på at Berggrav ville ivareta Aps interesser selv under den borgerlige regjeringen som nå bare et mirakel kunne hindre ved valget året etter, og Paul Engstad jr. kunne frigjøres. Han fortjente vel en tjenesteperiode utenlands og var med sin familebakgrunn førsteklasses egnet til å overta stillingen som presseråd i Tel Aviv, sett fra Aps og ikke minst Tronds synspunkt. Her hadde man en mann også Mossad kunne snakke med. Men dette var egentlig en diplomatisk stilling som UD-systemet bare såvidt tåler at man gir til rene partifolk, og da skal de nok ha skikkelig pressebakgrunn. Men hvis Trond ville ha ham ut fra «nasjonale hensyn», gikk det nok.

Etter 35 års lang og tro tjeneste var det naturlig at Engstad jr. fikk seg en mindre arbeidskrevende posisjon med høy prestisje og gode vilkår. Han endte derfor som generalsekretær i Folk og Forsvar fra 1983 til han gikk av med pensjon.

Da Ronald Bye brente personarkivet i avlyttingssentralen i Folkets Hus, tok han vare på en del analyser og rapporter som senere ble overlatt til Haakon Lie. Han ga arkivet videre til Paul Engstad jr., som for tiden sies å arbeide med en bok på dette grunnlag⁴.