24.5.7 Andre m-l-folk i pressen

Kikker man etter, finner man i mange media personer med bakgrunn fra SUF, AKP og Klassekampen, og disse har bemerkelsesverdig ofte klart å posisjonere seg på «hysj-sakene». AKP-bakgrunnen gir god legitimitet. Deres bakgrunn forklarer interessen for hysj-saker, partiets sammenbrudd med mange tilsynelatende politisk «desillusjonerte og hjemløse» gjør dem tilforlatelige, og på toppen av det hele vil de av folk flest ikke mistenkes for å løpe tjenestenes ærend, mens det på grunn av den spesielle bakgrunnen tvert imot er kjemperisiko for at det er nettopp det de gjør.

Vi oppfordrer alle landets redaktører til å bruke Stanghelle-metoden – om å se på hva de skriver – på alle hysj-journalister og alle journalister med m-l-bakgrunn!

Vi minner om at det i USA siden 1977 har vært forbudt for CIA-folk å opptre som pressefolk. (Se kap. 20.4.) Hadde Jacobsen og Sjue og alle de andre drevet på i USA slik som de driver på i Norge, hadde de forlengst sittet under stormende kryssild i Senatets etterretningskomité – sammen med sine sjefer Spilhaug, Trond etc.

Vi minner om to analyser av Tronds innflytelse i norsk presse som vi tidligere har vært innom.

Først nåværende redaksjonssjef i NRK-P2, Per Olav Reinton, tidligere rektor på Journalisthøyskolen, i «30-åring skutt i hodet»1:

«Etterretningstjenesten har folk i nesten alle de store nyhetsredaksjonene her i landet»

Etter at Reinton gjennom flere uker ble mobbet og uglesett av sine kolleger, hvorav mange burde ha vært bedre på vakt, presiserte han sitt syn slik2:

«PRESSEN ER KONTROLLERT: – Dette med etterretningstjenesten var litt klossete av meg. Jeg ble tolket slik at det satt forkledde politifolk rundt omkring i redaksjonene her i landet Det mener jeg ikke, jeg har i alle fall ikke beviser på det Vi har bare ett kjent tilfelle av at slike metoder er brukt, det var da en agent ble plantet i Arbeiderbladet midt på 60-tallet, sier Reinton.

Hans poeng er ikke at pressefolk blir direkte vervet, men at det i stedet oppstår en fortrolighet mellom journalister og kilder i for eksempel E-tjenesten.

– Alt dette skjer under forutsetning av at kilden ikke blir oppgitt Det er vanskelig for redaksjonen å skaffe seg opplysninger om slike hemmelige tjenester på andre måter, dermed kan kilden fullstendig kontrollere hva journalisten skriver.»

Dernest Bengt Calmeyer tre år senere i «Forsinket oppgjør»3

«(Reiulf Steen) kunne, hvis han ville, fortelle, han hadde selv vært med på å opprette den nære forbindelsen, eller i det minste kjente han til hvordan Frydenlund hadde fått trukket Trond Johansen inn i utenrikspolitisk utvalg, og hvordan dette samarbeidet var blitt utviklet, og der en stadig større krets av fremadstormende partimenn og redaktører og politiske journalister var trukket inn. Dette apparatet hadde i sin tid arbeidet for Steens kandidatur som partiformann, men da frustrasjonen med ham ble for stor, vendte det seg mot ham og beseglet reelt hans skjebne.»

Taktikken mot Calmeyer var en annen, jfr. Tom Lotherington i Klassekampen4:

«Fortielse som sensur. ….

Forfatteren ble ikke satt i fengsel. Det ble ikke en gang reist det minste injuriesøksmål mot ham. Ingen tok alvorlig til motmæle i pressen. Denne mangelen på reaksjon bekrefter stilltiende at Calmeyer har rett i sine hårreisende påstander5

Det viser seg når det røyner på at vi har en temmelig servil og ensrettet presse. Det viste seg med uhyggelig tydelighet i tilfellet Calmeyer …

I virkeligheten er ikke presseorganene friere enn sine redaktørers fordommer. Hver enkelt journalist er ikke friere enn at han forstår sine egne interesser. Vanligvis behøver ikke redaktøren nedlegge formelt skriveforbud om noen sak. Det er nok med et nikk og et vink …»

Vi har underbygget både Reintons og Calmeyers analyser mange steder i denne boken, og i dette kapitlet som lovet presentert en tredje. Vi har også vært innom enkelte andre. La oss oppsummere:

  • Utnyttelse av politisk lojalitet, ved at Trond & Co har etablert et miljø rundt seg selv innenfor Arbeiderpartiet, som igjen har kooptert folk i A-pressen, herfra også rekruttert til andre media
  • Utnyttelse av prestasjonspress og karrierejakt, ved at mange journalister er «kvasi-rekruttert» av Trond & Co etter metoden beskrevet av Reinton
  • Nyttige ettervirkninger av Spilhaug-apparatets infiltrasjon i AKP-miljøene som bragte en generasjon meget dyktige og skriveføre unge aktivister inn i et symbiosemiljø mellom m-l-bevegelsen og Tronds egne systemer, som beskrevet foran
  • Vi kjenner også til at mer eller mindre profesjonelle E-folk har fått en ny karriere som pressefolk eller opererer som freelancejournalister og/eller fotografer
  • Utnyttelse av familiebånd; vi har registrert flere tilfeller av at journalister som jobber med etterretnings- og overvåkingsstoff har en av sine foreldre i E-tjenesten eller den gamle Ap/LO-tjenesten og åpenbart er påvirket av dette og i enkelte tilfelle benyttes som innhentingsagenter for E-tjenesten
  • Systematisk videreoppbygging av allerede etablerte «Trond-venner» slik at disse gjennom tilsynelatende store prestasjoner vinner «SKUP»-priser og blir ettertraktet for rekruttering til stadig høyere nivåer – til slutt som redaktører.

Vi har sagt det før, og gjentar det: Ikke noen yrkesgruppe er så viktig å infiltrere for en offensiv tjeneste som journalistyrket. Ikke noe yrke er så lett å bruke som skalkeskjul for etterretning og overvåking enn journalistyrket, fordi mye av de samme arbeidsmåtene benyttes. Ikke noen annen yrkesgruppe enn mediefolk skal leve etter etiske og moralske normer så ulike etterretning og overvåking. Derfor er det ingen som har større behov for å unngå den minste mistanke om slik infiltrasjon enn nettopp pressen.

Norsk Presseforbund og Norsk Journalistlag har en svær og meget ubehagelig jobb foran seg! Det har også Stortinget.

1 Per Olav Reinton: «30-åring skutt i hodet». 1990.

2 Trondheimsavisa 21. oktober 1990.

3 Bengt Calmeyer: «Forsinket oppgjør. Arbeiderbevegelsen og den politiske overvåking.» Aschehoug 1993. S. 90 ff.

4 Klassekampen 30. september 1995.

5 Det Lotherington fester seg ved, er Calmeyers påstander vedr. Treholt-saken, som vi ikke er enige i. Men «tie i hjel»-taktikken virket jo like godt på alle deler av boken!