Sjues påvirkning fremtrer forøvrig gjennom flere klare mangler i boken til Bye/Sjue. Det er to identiteter som nesten aldri trekkes frem i forbindelse med Stay Behinds «omgivelser»: Trond Johansen og Iver Frigaard. Det er svært forbausende:
Trond Johansen, E-tjenestens mektigste mann i det meste av 50 års karriere der, var overordnet «Stay Behind», sjef for «Humint», liason til MI6, CIA og ikke minst Mossad, og dessuten mannen med alle kontaktene mot maktens tinder – herunder Jens Chr Hauge – og han som sitter på pengesekken. Vi finner det like opplagt at han har kjent til alle «omgivelsene» og utnyttet og videreutbygget og finansiert dem aktivt som deler av sitt apparat «ute i det blå». Boken beskriver tydelig E-tjenesten som oppdragsgiver også til de ytre gruppene, og forløperen «Spillet» levner ingen tvil om at den romanfiguren som er til forveksling lik Trond har direkte styringsmuligheter både til det egentlige Stay Behind og til «Alfa»-apparatet omkring, og kan spille dem sammen, hver for seg eller mot hverandre etter ønske!
Iver Frigaard er heller ikke nevnt av Bye/Sjue selv om han fortsatte virksomheten som Erik Næss drev i POT, den politiske kartleggingen/overvåkingen og samarbeidet med Ap/LO-tjenesten som i mellomtiden i stor grad var overflyttet til Trond og E-tjenesten. Forfatterne ignorerer at Frigaard var en ren leieboer hos POT og i realiteten underlagt Trond Johansen, og at dette er forklaringen på forfatternes undring over at POT og E-tjenesten samarbeider så mye. Vi regner med at de POT-sjefene som var nødt til å leve med dette, dvs. Erstad og Urdal, og Urdals nestkommanderende Ulrich, har endel å fortelle om Frigaards «operasjoner ute på byen» – dvs. kriminelle aksjoner ute på byen sammen med Tronds mest operative avdeling, det såkalte Spilhaug-apparatet (se kap. 24.3.2.8 nedenfor) – når de føler at de kan og tør gjøre det!
Frigaards inntreden som politiinspektør i POT er interessant. Trond gjorde allerede i 1972 et forsøk på å få inn nettopp Frank Siljeholt fra Spilhaug-apparatet i POT. Vi antar at POT-sjef Haarstad da satte foten ned vis-a-vis Trond slik at Siljeholt ikke fikk stillingen. Bedre gikk det imidlertid med Frigaard som også opprinnelig – sammen med Finn Sjue – kom fra det merkelige symbiose-miljøet som gjennom 70-tallet utviklet seg rundt AKP/SUF, POT, E-tjenesten og dets Spilhaug-apparatet (se nedenfor); et miljø med plasserte infiltratører, vervede agenter og ekte AKP-ere som ble trukket inn i et samarbeide om å spionere og overvåke på venstre- og høyresiden (se kap. 25.2). Frigaard tok befalsskolen, fullførte sitt juridikum og ble under Brundtland-regjeringen (1980) sendt til UNIFIL (Bn Rønning) der han hadde sine 6 måneder som kaptein og ordonnanseoffiser og som sådan benyttet til avtaler, kontakter og kontrakter med den sørlibanesiske befolkningen. Etter minst et par forsøk fikk således Trond sin mann (Frigaard) inn i POT.
Utelatelsen av Frigaard er faktisk ganske skrikende, særlig når man ser på følgende avsnitt1:
«Kontakten (med POT) ble etablert på et HV-kurs på Nesodden i 1950. Kontaktmannen var Sverre Krokaas, som ble den første leder av det som den gang het Politisk avdeling. …
Et stykke opp i 60-årene fikk Spilhaug ny kontakt i Politisk avdeling. Denne gangen var det politiinspektør Erik Næss, som siden ble avdelingsleder.
Før Næss gikk av i 1977, fikk Spilhaug ny kontaktmann, denne gang Steinar Stavseng fra Trøndelag. Fortsatt har Spilhaug fast kontaktperson på Overvåkingssentralen. Nå er det Mona Samuelsen som tar seg av kontakten med Kjettingmannen.»
Bare Stavseng og Samuelsen på 18 år? Nå nei. Fra 1980 til 1992, dvs. i 12 av disse årene, het Spilhaugs kontakt Iver Frigaard. Hvordan kunne Finn Sjue glemme sin gode venn fra ungdomstiden i AKP og senere nært samarbeid for å bekjempe nynazister, passe på palestinamiljøet og skrive innsiktsfulle artikler i Klassekampen (se kap. 25.2)? (Dessuten artikler som skulle skape legitimitet for agenter som de sammen sendte inn i Palestina-miljøet på 80-90-tallet?)
Forfatterne vet jo utmerket godt at Frigaard, uansett hans rapporteringslinjer, har vært den som har styrt en rekke offensive operasjoner og hatt ansvaret for anti-terror, personkontroll og sikring ved statsbesøk etc., og derfor selvsagt den som må ha vært oppdragsgiver til det meste av Spilhaug/Kjettingmannens oppdrag for POT (se kap. 24.3.2.8 nedenfor), i virkeligheten for ham selv, Trond og Ap.
Dessuten må Frigaard ikke bare ha vært den som i POT var ansvarlig for sikkerhetsklareringen av kandidater til Stay Behind, men også vært mangeårig instruktør/foredragsholder på Stay Behind-kurs!
Hvorfor holdes Frigaard og Trond tilbake i skyggene av Bye/Sjue, dvs. i praksis Sjue? Kanskje fordi Sjues vennskap og samarbeide med begge – og dermed også Spilhaug – har vært i nærmeste laget? Og at å minne for mye om disses forhold til infiltrasjon i AKP etc. kan føre til at leseren gjør seg «ubehagelige» assosiasjoner?
Kanskje fordi han også vet det deltakerne i «spillet» vil at andre ikke skal vite; at Frigaards sjefer var nettopp Trond, og i de høyeste sfærer Jens Chr Hauge!
Høsten 1995 var heller ikke første gangen desinformasjon for å beskytte Spilhaug-apparatet var lagt ut:
I boken «Vi som styrer Norge» (1992)2 beskrives to henvendelser på 70-tallet til ansvarlig hold i E-tjenesten/Stay Behind om nærmere samarbeide. Den ene var ikke navngitt, men trolig nettopp Helge O. Spilhaug, mens den andre var Israel Krupp på vegne av Mossad. Begge skal ha blitt avvist. Dette er åpenbar desinformasjon, fordi begge var integrert med E-tjenesten/Stay Behind, allerede fra få år etter krigen. Hensikten da var å forhåndslagre en oppdiktet avstand mellom de private gruppene og Mossad på den ene siden, og E-tjenesten/Stay Behind på den annen. I fjor høst ble dette mer akutt, og en meget bred forhåndslagring måtte til (se nedenfor).