24.3 Aps etterretningsarbeide fra krig til fred

24.3.1 Ap organiserer seg og etterretningsarbeidet under krigen

Det tok tid før motstands-Norge kom på plass etter okkupasjonen 9. april 1940. De ikke-sosialistiske partienes organisasjoner gikk som sådan i oppløsning og kom først haltende i gang etter frigjøringen. Bare Arbeiderpartiet, og til en viss grad Kommunistene, klarte å holde organisasjonene gående.

Det vokste raskt frem norske miljøer i Stockholm og London. Den norske eksilregjeringen fikk sitt sete i London med en egen statsrådsavdeling ved den norske legasjon i Stockholm. Denne levde mye sitt eget liv, og skal de første årene ha vært mest opptatt av få sendt flyktninger fra Norge hjem igjen, slik svenske myndigheter ønsket. Svenskene trodde at Tyskland ville vinne krigen, og tilpasset seg det, bl.a. ved å tillate de tyske troppetransportene gjennom Sverige til Norge i lukkede jernbanevogner. Stortingspresident Carl Joachim Hambro fikk taleforbud i Sverige, og også Martin Tranmæl møtte vanskeligheter.

Men det vokste frem en sterk sosialdemokratisk gruppe i Stockholm rundt statsrådsavdelingen, under ledelse av Martin Tranmæl. Fra dette miljøet reiste personer som Konrad Nordahl, Einar Gerhardsen og Halvard Lange tilbake til det okkuperte Norge for å ivareta arbeiderbevegelsens tarv. Parolen i arbeiderbevegelsen var i disse årene: «Hver kvinne og mann skal bli på sin post og gjøre sin plikt. I arbeidslivet som i tillitsvervene.» Det var besluttet i både LO-sekretariatet og partiet1. Man ønsket at arbeiderbevegelsen skulle holde seg intakt ved å tilpasse seg, ikke risikere fengsling, henrettelser etc. Som vi vet, var det mange som ikke fulgte denne parolen.

Det sto ikke mye bedre til i London i de første årene. Britiske myndigheter hadde selvsagt en helt annen holdning enn de svenske, og den norske eksilregjeringen kunne fungere som sådan. Men den var preget av motsetninger og møtte kritikk fra ikke-sosialister i London. Men 15. oktober 1941 kom Konrad Nordahl til London. Ifølge Vidar Haugen2

«… søkte (han) forbindelse med statsminister Nygaardsvold. Han la frem de planene som var diskutert i Stockholm om etablering av LO-kontorer i London og Stockholm. Nygaardsvold sa han var sterkt interessert og hadde tenkt på det samme. Han anbefalte Nordahl å sende brev til Regjeringen om de planene LO hadde og samtidig anbefalte Nygaardsvold ham å søke Regjeringen om finansiell støtte til virksomheten. Dette ble gjort.

Finansdepartementet i London bevilget penger til virksomheten. Departementet la særlig vekt på at LO’s tillitsmenn ved det planlagte arbeid og gjennom sine kanaler til det illegale faglige apparat i Norge, effektivt kunne stimulere en viktig del av Hjemmefronten. Finansdepartementet gikk videre ut fra at det ble etablert et samarbeid mellom Forsvarsdepartementets etterretningskontor og LO’s eksilkontor i London.»

Den norske Regjeringen var blant de få eksilregjeringer som hadde penger til disposisjon. Disse ble seilt inn av den norske handelsflåten som utførte oppdrag for de allierte. London-regjeringen forvaltet også Nortraships hemmelige fond, som ble bygget opp av differansen mellom norske og britiske sjøfolks lønninger som for å unngå forskjellsbehandling skulle utbetales etter krigen, men det skjedde først etter mange års strid og med brøkdeler av det opptjente beløp. Haugen fortsetter:

«Dette er i korte trekk bakgrunnen for den aktivitet LO utøvde fra Stockholm og London. Opprettelser av LO-kontorer i Sverige og England fikk stor innflytelse på gjenreisningen av den faglige og politiske arbeiderbevegelsen i Norge etter krigen, ikke minst på grunn av det planleggingsarbeid som ble utført med utgangspunkt i de to sekretariatene. Både i London og i Stockholm ble det opprettet partiutvalg for Det norske Arbeiderparti med sikte på å forberede gjenreisningen av partiorganisasjonen og utarbeide forslag til etterkrigsprogram for partiet»

CC kommenterer videre i sin bok «Av hensyn til rikets sikkerhet»3:

«Med andre ord tenkte og handlet Aps tillitsmenn i krig og okkupasjon med freden for øyet. De diskuterte og forberedte seg på å ha planer klare og den politiske apparater i beredskap for å sikre seg den politiske makt i et frigjort Norge.»

Ap klarte også å organisere seg i undergrunnsorganisasjoner i Norge, fangeleirer i Norge og endog konsentrasjonsleirer i Tyskland. Det var ingen ikke-sosialistisk konkurranse. Borgerlige nordmenn i England og Sverige kritiserte denne politiske aktiviteten. Man mente Ap ble favorisert ved statlige midler til partiarbeid. Det er opplagt at Ap i 1945 var parat og godt forberedt på regjeringsmakt, hvilket de ikke-sosialistiske slett ikke var. CC skriver:

«Mange – blant dem jeg – fant dette dypt urettferdig. Men hvis nå tillitsmenn i LO og Ap, som borgerlige politikere, hadde vært av den oppfatning at krig ekskluderer partipolitisk virksomhet – hva da? Jeg lar foreløpig spørsmålet henge i luften.»

Den eneste konkurrenten Ap så, ifølge CC, var Hjemmefrontens Ledelse (HL). Denne kunne selvsagt i en gitt situasjon bli regjeringsdannende.

Men man ble også oppmerksom på kommunistene midt under krigen. Så lenge Hitler-Stalin-pakten gjaldt, spilte disse en tilsvarende rolle i Norge. Men etter Hitlers angrep på Sovjet ville de bli med i motstandsarbeidet. Det ble kontant avvist. Kommunistene forsøkte seg så på å vinne sympati ved å kjøre en tilsynelatende mer aggressiv linje mot tyskerne enn Hjemmefrontens Ledelse, som Aps sentralstyre var representert i. CC mener at Ap etterhvert kom til å betrakte kommunistene som «en farlig konkurrent», men ikke en nasjonal trussel. I endel offisielle vedtak ville man endog ha samarbeide med kommunistene.

Andre i Ap så allerede under krigen på kommunistenes forehavender med skepsis. Det ble etablert et samarbeide mellom LO-sekretariatet i London og Forsvarsdepartementet. Ifølge CC spilte dette neppe stor rolle i praksis pga få kommunister i UK. Men det etablerte «et arvegods». Samtidig søkte Sjømannsforbundet i London under Ingvald Haugens ledelse å kartlegge kommunistisk infiltrasjon i handelsflåten. Og i Stockholm registrerte norske sosialdemokrater systematisk norsk kommunistisk virksomhet i Stockholm og i det okkuperte Norge. CC forteller videre om dette:

«Man lokaliserte kommunistisk aktivitet, listeførte aktive kommunister og noterte navn på offiserer som mottok invitasjoner til den sovjetiske legasjon. En ung mann som var aktiv i dette arbeidet het Arne Hjelm Nilsen.»

I kapitlet «Ap og de hemmelige tjenester» har vi forklart hvordan disse folkene og denne kulturen etablerte seg i etterkrigstidens Norge: Oppbyggingen av Aps egen tjeneste, samarbeidet mellom denne og de statlige tjenestene, «konsernstyringen» av alle tjenestene så lenge Ap hadde regjeringsmakt, avlyttingen av Folkets Hus, rivningen mellom ulike aktører og de saker som var med på underminere Aps kontroll fra man i 60-årene mistet regjeringsmakt, hvordan makten etterhvert ble vunnet tilbake, hvordan den gjennom 70-årene måtte benyttes mest til interne oppgaver, og hvordan parti, bakmenn og nettverk fra 80-årene sluttet indre rekker og frem til idag har rettet oppmerksomheten utad, men nå mot alle som representerer en trussel mot Ap-makten.

1 Ap.-historikeren Vidar Haugen, referert i Chr Christensen: «Av hensyn til rikets sikkerhet». Cappelen 1990. Side 132.

2 Fortsatt som sitert i CC’s bok s. 133-34.

3 Chr Christensen: «Av hensyn til rikets sikkerhet». Cappelen 1990. Side 135 ff.