På samme måten som i Norge ble det av sosialdemokratene drevet etterretning og overvåking mot kommunister og venstreorienterte på svenske arbeidsplasser etter krigen, som grunnlag for å kaste kommunistene ut av fagbevegelsen og hindre dem i å få nye posisjoner. Mistankene om dette og enkelte avsløringer førte til at man i 1975 etablerte begrepet «SAPO» (Sosialdemokratiska Arbeiderpartiets Polis) som et ordspill over det ordinære «SÄPO» (Såkerhetspolisen)¹. Jakten på denne antatte hemmelige organisasjonen mislyktes inntil det viste seg at det man var på jakt etter var den hemmelige, doble funksjon til et SAPO som var der hele tiden, dog uten at forkortelsen ble brukt så ofte: «Sosialdemokratiske arbetsplatsombudssorganisasjonen.» Partiet (SAP) hadde nemlig en egen slik organisasjon av faglige kontakter som drev helt åpenlyst, men i hemmelighet var den også en etterretnings- og overvåkingsorganisasjon helt på linje med den Ap/LO-tjenesten som fantes i Norge, men tydeligvis knyttet mer til SAP og mindre til LO enn i Norge. Sjefene for SAPO var partisekretærene Sven Aspling (1948-62) og Sten Andersson (1963-82).

Det statlige SÄPO drev også registrering av kommunister, men det synes som om SAPO ikke benyttet seg av det fordi det ikke var omfattende nok. Det hadde kun personkontroll i spesielle stillinger som formål, mens SAPO ønsket seg et fullstendig politisk kart over alle ansatte på større arbeidsplasser. På agentplanet skal det likevel ha vært et klart samarbeide, men mest ved at SAPO informerte SÄPO². I Norge var det et mye tettere samarbeide via Erik Næss m.fl.

På 50-tallet var kommunistene grundig utrensket, og behovet gikk over til et mer generelt behov for å utbygge og styrke SAPs makt. Det ble i 1957 besluttet å etablere en ny, hemmelig enhet 100% kontrollert av SAP innenfor Forsvarets organisasjon. I august ble Carl Gustav Birger Elmér, da 38 (utdannet som militærpsykolog og sikkert forbilde for Finn Sjue!) ansatt som førstesekretær ved forsvarsstabens innenriksavdeling. Han avanserte etter seks uker til byråsjef og sjef for et nytt kontor i avdelingen. Sven Andersson, tidligere partisekretær og kommunikasjonsminister, og arkitekten bak å overføre etterretningsdelen av SAPO-virksomheten til forsvaret, ble samtidig forsvarsminister etter Torsten Nilsson som hadde vært mot tanken³.

Den nye enheten ble kalt «Fst/In grupp B» for «forsvarsstabens innenriksavdeling, gruppe Birger», med oppgaver ukjent for resten av avdelingen. I virkeligheten var de å skaffe opplysninger om sikkerhetstruende personer og virksomheter i Sverige, i begynnelsen ren kommunistregistrering. «Birgers gruppe» benyttet et grønt stempel med koden «S-UND» for sikkerhetsundersøkelser. Birger Elmér var en personlig venn av Olof Palme. De hadde begge arbeidet sammen i den ordinære svenske E-tjenesten 1953-54. Han hadde også drevet halvoffisiell etterretningsvirksomhet i Øst-Europa bl.a. ifbm at Raoul Wallenberg forsvant⁴.

Parallellene til Norge, der Ap/LO-tjenestens virksomhet ble koordinert med og etterhvert gradvis overført til Trond Johansen, venn av Knut Frydenlund, i fremskutt posisjon i E-staben, er forbløffende! (Man savnet bare en Vilhelm Evang på plass fra begynnelsen, slik at en helt ny enhet måtte opprettes.)

I begynnelsen hadde Birgers gruppe ikke feltpersonell, slik at innsamlingsfunksjonen fortsatt ble ivaretatt av SAPO. Allerede året etter begynte imidlertid Birger å rekruttere tidligere overvåkere fra partisekretariatene. På grunn av den dype hemmelighet virksomheten måtte omgis med, ble de ansatt i dekkstillinger bl.a. i Forsvarets fabriksverk og Fortifikasjonsförvaltningen. Det ble også i 1958 anskaffet et privat dekkfirma, skredderbedriften Alf Lidvall Aktiebolag som skiftet navn til Collector Ltd Aktieselskap og så til Collector AB, for å drive «opplysnings- og inkassotjenester». Dette selskapet ble benyttet til å ansette Birgers agenter og skaffe dem leiligheter og biler⁵.

Igjen er parallellene til Norge oppsiktsvekkende, med partirekruttering og ansettelse i dekkstillinger f.eks. i Forsvarets Bygningstjenestene, og opprettelse av dekkfirmaer for etterretningsvirksomhet, som Norasonde A/S!

For fortsatt å beskytte dekkansettelsene, flyttet Birger sitt kontor – som etterhvert ble en egen avdeling – ut av forsvarets kontorer og flyttet en tid rundt i Stockholm sammen med sine nærmeste medarbeidere som altså formelt var ansatt andre steder. I 1965 ble Birgers kontor slått sammen med det såkalte T-kontoret, etterfølgeren etter krigstidens G-, senere C-kontor (etter sjefenes fornavn), som var den eneste del av den svenske statsforvaltningen som aktivt samarbeidet med nordmennene i Stockholm og ga bistand til den norske kurérvirksomheten. Dette kontorets oppgave var nå «på uoffisiell måte å drive etterretning i utlandet», dvs. Humint. Det fantes i samme seksjon 2 i forsvarsstaben også Fst/In og Fst/Und, ordinære paralleller til de norske FO/S og FO/E. Ved sammenslutningen av B- og T-enhetene ble de løftet ut av seksjon 2 og etablert som IB, som fra 1965 rapporterte direkte til Forsvarssjefen. Fra 1970 var forsvarssjefen Stig Synnergren, solid sosialdemokrat som lenge hadde stått SAP-ledelsen nær. Birger Elmér ble sjef for IB som da hadde 20-30 ansatte⁶.

Ifølge Thomas Kanger/Jonas Gummesson er navnet «Informasjonsbyrån» en misforståelse som oppsto da Folket i Biid/Kulturfront avslørte IB i 1973. I virkeligheten sto IB for «Innhämtning Birger»⁷ – samme kodenavn som ble brukt på Kjettingmannen Helge O. Spilhaug i Norge!

IB ble et høyeffektivt registreringsverktøy som registrerte alle som kunne tenkes å ha den minste tilknytning til kommunistene (husk at i Sverige dekker VPK også den del av partispekteret som i Norge dekkes av SV) eller Øst-Europa, herunder alle som reiste østover uansett partitilknytning. Også SAPs indre opposisjon ble kartotekført. IB rekrutterte informanten alle ulike venstresideorganisasjoner og sendte iblant inn infiltratører. All informasjon ble stilt til disposisjon for SAP, mens det ordinære Fst/In (=FO/S) kun fikk informasjon om klare sikkerhetsrisikoer og da bare noen av informasjonene vedrørende disse. IB var en klar sosialdemokratisk dekkorganisasjon innen det svenske forsvaret som rapporterte direkte til SAPs partisekretærer, SAPO-sjefene Sven Aspling og Sten Andersson. (Moderorganisasjonen SAPO fortsatte sin virksomhet. Det var bare etterretningsdelen som var overført IB. Selve ryddearbeidet måtte partiet utføre selv.) Men Elmér hadde også direkte kontakt med de fleste formennene i SSU, partiets ungdomsforbund. Den viktigste av disse var Ingvar Carlsson (1961-67), senere svensk statsminister⁸.

Ifølge Reiulf Steen⁹ spilte

«IB også en viktig rolle i spionasjen mot Sovjet fra finsk jord».

Steen opplyser også at¹⁰:

«(IB) utvekslet opplysninger både med CIA og Mossad»

Kanger/Gummesson tillegger IB mye av «æren» for at man i Sverige ikke fikk en norsk/dansk utvikling med etablering av et SF/SV mellom VPK og SAP. Poenget skal være at man fikk ekskludert potensielle utbrytere, særlig rundt studentgruppen Clarté (sml Orienteringsgruppen og senere AIK i Norge) i tide enkeltvis, før de kunne bli en selvstendig kraft som kunne gi grobunn for en koalisjon mellom utbrytere fra de to partiene. Dette ble mulig fordi Clarté-folkene ble registrert tidlig¹¹.

IB bygget etterhvert opp et enormt kontaktnett ikke bare på arbeidsplassene, men i organisasjoner, offentlige etater, politiet, andre skandinaviske land osv. Nettet sies å ha omfattet 260 ulike «innganger», dvs. hovedkontakter som kunne ha mange flere personer bak seg, tilsammen kanskje 4-5000 personer (dette kan være et akkumulert tall; ikke alle behøver å ha vært aktive samtidig). Industrins försvarsbyrå (sml Industrivernet) var del av nettet. Nettet omfattet ikke bare informatører, men også agenter av alle ulike slags yrkesgrupper som kunne komme godt med i offensiv virksomhet: Håndverkere, våpenhandlere, advokater, bilreparatører, elektroinstallatører, fotografer, ingeniører, glassmestere, leger, reisebyråer, journalister, trykkere, sveisere osv. Det var også rent kriminelle agenter, f.eks. skapsprengere¹². Igjen det samme som i Norge: Tronds nett «ute i det blå»!

Reiulf Steen skriver¹³:

«Et sted underveis gikk de langt ut over grensene for det akseptable. De hadde fått altfor vide fullmakter og benyttet dem fullt ut. De foretok ulovlige aksjoner mot fremmede ambassader, de infiltrerte palestinske miljøer, de hadde et utall av dekkadresser og dekkfirmaer og var i realiteten utenfor enhver kontroll. De svenske sosialdemokratene brukte ihvertfall ikke de mulighetene de hadde til å bremse dem».

Akkurat som i Norge! Dvs. ulovlige aksjoner mot ambassader og infiltrasjon av palestinske miljøer – en blåkopi av Tronds virksomhet ved hjelp av sin underavdeling, Spilhaug-apparatet. Det er ihvertfall positivt at Reiulf Steen ser ut til å ha forstått hva Lund-kommisjonen ikke kommer til å forstå (når den som vi frykter vil føre Stortinget bak lyset ved å gi POT skylden for Spilhaug), dvs. at de to IB-systemene (i Norge Spilhaug) er underavdelinger av de respektive Ap-systemer, dirigert og finansiert via de respektive E-staber.

I 1969 klarte rikspolitisjefen, som var blitt irritert over IBs konkurranseforhold til SÄPO, og sikkert også for at SÄPO i opinionen måtte ta ansvaret for den mye mer offensive, men hemmelige IB-etterretningen, å presse Regjeringen til å nedlegge IBs etterretningsvirksomhet, ved hjelp av følsomme opplysninger om IB- virksomhetens kobling til SAP. Offisielt skulle IB deretter bare drive utenlandsetterretning, men det viste seg at innenlandsspionasjen likevel fortsatte. Sjefen for innenriksavdelingen, Ingvar Paues, ble overført til en helt annen statsetat, men journalistene (Peter Bratt og Jan Guillou) som da skygget ham og andre IB-foIk mente han fortsatte å drive med sine gamle ting derfra¹⁴.

Birger Elmér gikk offisielt av med pensjon like før IB ble avslørt i 1973, men fortsatte som sjef til 1974 og som «konsulent» til 1979. Det samme gjorde Ingvar Paues, da han ble pensjonist¹⁵. Enda en parallell til Trond Johansen!

De to journalistene som avslørte IB ble avhørt av «spionåklagaran» Carl-Axel Robèrt i politiet. De trodde at avhørene skulle forberede et oppgjør med kriminaliteten innen IB, og samarbeidet villig. Men i virkeligheten ga avhørene grunnlag for å arrestere journalistene og sikte dem for spionasje, sammen med deres viktigste kilde i IB!¹⁶ Igjen ser vi paralleller til Norge: Leif A Liers avhør av oss førte til kriminalisering av oss og høyst sannsynlig rettslig kjennelse for avlytting for å dekke over tidligere, pågående og etterfølgende ulovlig overvåking (siden han ikke fant noe grunnlag i avhørene måtte dette bygge på den falske Lauritzen-rapporten, se kap. 18.5) – og Riksadvokatens Dahl-gruppe hadde kun som siktemål å innhente alle våre bevismidler som grunnlag for tildekking og diskreditering av oss. Ut fra det svenske eksempel kan vi visst være lykkelige over ikke å ha blitt tiltalt selv! (Men nettopp denne risiko hadde vi forutsett i god tid og tatt alle forholdsregler, ved å holde våre stier helt rene i forhold til norsk lov.) Både Lier og Dahl brøt politiinstruksen (kap. 18.18), og det må da også denne svenske varianten ha gjort? Enda en norsk parallell er klar: Politiet bidrar til å dekke over Ap-tjenestenes ulovligheter!

All annen gransking og etterforskning av IB i Sverige endte i ikke noe, akkurat som alle norske granskinger. Blant forklaringene finner vi enda en parallell til Norge: Eksperten i den ene granskningskommisjonen («Rosénska underrättelseutredningen»), Bertil Wenblad, viste seg å ha vært nestkommanderende i IB og selv ansvarlig for oppbyggingen av kommunistregisteret! Det var ukjent for de fleste, også at utvalget omfattet enda en person som var agent for de granskede¹⁷.

Men la oss minne om at det er helt likt Nygaard Haug’s etterretningstjenesteutvalg i Norge, som hadde som medlem utenriksråd Georg Kristiansen som hadde hatt ansvar for og kontakt med hemmelig virksomhet det meste av sin karriere (kap. 17.6) og som sekretær oblt Ole Bakkehaug som var både sjef for E-stabens (Tronds) sekretariat samt sjef for Stay Behind-avdelingen Argus – som vi forøvrig er overbevist har deltatt i overvåkingen av oss (kap. 17.4)! Dessuten også tilsvarende Nygaard Haugs utvalgssekretær Sam Harris som giftet seg med Gros søster; og hvis far hadde helt spesielle forbindelser med Israel. Man får de beste granskningsrapporter når granskerne skal granske seg selv!

Vi minner også om at det ligner på oppnevnelsen av Regine Ramm Bjerke til Lund-kommisjonen i Norge. Hun er datter av tidligere ekspedisjonssjef i Forsvarsdepartementet, Fredrik Ramm som i 20 år var meget sentral i det norske Stay Behind og en trofast medspiller til Jens Chr Hauge. Det er lite sannsynlig at hans datter vil nagle Gro, Hauge, Trond og Ap for den norske IB-skandalen, nemlig Tronds underavdeling Kjettingfabrikken og virksomheten i Stay Behind.

Resultatet i Sverige ble full hvitvasking – akkurat som Nygaard Haug i Norge – og en mindre omorganisering: IB ble lagt tilbake til seksjon 2 med nytt navn: GBU for «Gemensama byrå for underrättelser». Elmér, som offisielt var pensjonert, ble etterfulgt av Gösta Lundström, kjent krigsflyver og spaltist i Dagens Nyheter, og ansett som «militærblå» og langt fra SAP. Videre var det jo allerede vedtatt at IB fra 1969 bare skulle drive etterretning i utlandet¹⁸.

Men SAPO var fortsatt ikke avslørt.

Det ble den i 1975, men bare med et gløtt. Det begynte med at Aftonbladet avslørte at en tjenestemann i sykehusforvaltningen i Gøteborg, Jan Lindqvist, spionerte på de ansatte ved et sykehus, og la skylden på SÄPO. Men SÄPO nektet og det ble spekulert i en hemmelig partiorganisasjon som ble døpt SAPO. En rekke granskninger hvitvasket det hele. Underveis hadde justisminister Lennart Geijer benektet SÄPOs rolle. Etter en uke snudde han. Det hadde vært mistanker om terroristceller på sykehuset. Det lokale SÄPO hadde bedt om en agent. SÄPO-sjefen Hans Holmér innrømmet det hele, og at det var han som først hadde feilinformert Geijer. Dette var en dekkaksjon med visse elementer av sannhet. Men det var frykten for marxist-leninister på sykehuset som hadde startet aksjonen, ikke terrorister. Det fremgikk av et hemmelig PM skrevet bl.a. av Holmérs og Geijers felles informasjonssekretær Ebbe Carlsson. Carlsson var særlig kjent som parhest med Holmér¹⁹.

Men forfatterne kan fortelle at statsminister Olof Palme etter Aftonbladets avsløring straks tok kontakt med forsvarssjefen, Stig Synnergren. Etter denne kontakten kunne Geijer benekte SÄPOs rolle. Det hadde senere også vært et møte med bl.a. Palme, Synnergren, Geijer og Carlsson. Det var her det ble bestemt at SÄPO likevel skulle ta ansvaret, for å beskytte SAPO og IB (nå GBU).

Etterhvert kom Aftonbladet på sporet, og journalister der avslørte at Lindqvist ikke var agent for SÄPO, men SAPO, som de trodde hadde vært identisk med IBs tredje seksjon så lenge den eksisterte. SAPOs toppsjef skulle være Palme selv. Reportasjen ble stanset etter inngrep fra partiet (Aftonbladet er SAP-tilknyttet) for ikke å avsløre hva SAPO egentlig var.

En gransking av justisombudsmannen ble nøytralisert ved at forsvarssjef Stig Synnergren personlig hevdet overfor ombudsmannen at Gøteborgs-hendelsene hadde sammenheng med den militære beredskapsplanleggingen. Det skulle ved okkupasjon etableres en hemmelig regjering der bl.a. LO- og SAF (Svenske arbeidsgiverforeningen) skulle inngå. Til denne skulle det knyttes en motstandsbevegelse som bl.a. skulle ha folk i sykehusene for bl.a. lett å kunne skaffe opplysninger fra evt. skadede fiendesoldater som ble innbragt. Derfor var Lindqvist plassert. Dette var et nytt nivå med blanding av løgn og halvsannheter som ombudsmannen slukte. Men blant halvsannhetene var eksistensen av en beredskapsorganisasjon.

I 1976 ble det ikke-sosialistisk koalisjonsregjering som iverksatte ny gransking ved en embetsmann i Justisdepartementet, Ingvar Gullnäs. Han fattet interesse for Synnergrens historie om en okkupasjonsregjering etc., og kom på sporet etter enda en hemmelig organisasjon, Krigs-IB. Men ellers ble han møtt med en mur av taushet, og konstaterte at han hadde møtt betydelig motvilje i forsvarsstaben. Han trodde det var IB som var innblandet, men kunne ikke bevise det. Han anbefalte at han fikk lede en ny granskningskommisjon med større ressurser og skjerpede virkemidler. Men i mellomtiden hadde SAP manøvrert i Riksdagen slik at trepartiregjeringen var blitt erstattet med en ren Folkparti-regjering! Denne var nok lettere å manipulere. I den tremannsgruppe som nå ble oppnevnt – uten Gullnäs – var IB selv representert! Det ble en tildekkingsutredning, enda et svensk Nygaard Haug-utvalg!

Forfatterne avslører selv den virkelige forklaringen på sykehushistorien²⁰:

Da innenriksvirksomheten til IB offisielt ble nedlagt i 1969 (effektivt fra 1970), ble den ikke gravlagt, bare frosset. Stillingene ble beholdt, men var ubesatt. Allerede i 1971 var sjefen for denne virksomheten, Ingvar Paues, tilbake i en av disse. Det ble noen år av 2-4 ansatte lagt planer for gjenopptakelse av aktivitetene under dypere dekke, bl.a. fordi en ny lov forbød meningsregistrering. Det skulle skje gjennom en samordning med beredskapsplanleggingen. Her fantes – i den ordinære sikkerhetsstaben – fra før planer for internering av personer som ville representere en sikkerhetsrisiko ved krigsutbrudd (i Norge ligger disse i Stay Behind – også i Sverige?). Og en kommunist var vel en sikkerhetsrisiko? Den gjenopprettede innenriksavdelingen i IB ble derfor i praksis sammensmeltet med Krigs-IB. SAPO fortsatte som informasjonsinnsamler, og arkivene ble plassert i sikkerhetsstaben. Konsekvensen var at listene vokste til de dekket partiets behov for å holde kontroll på arbeidsplassene. Nå kunne nesten hvem som helst regne med å bli internert ved krigsutbrudd!

Det var nettopp innsamling til dette register som fant sted ved sykehuset, som på tusenvis av andre svenske arbeidsplasser. Der var overvåkeren Lindqvist blitt ansatt av den fortjente SAP-politikeren Leif Andersson som også var mobiliseringsoppsatt i Krigs-IB, ganske riktig for å registrere kommunister og venstreradikalere, men nå kamuflert innenfor beredskapslovgivningen. Til syvende og sist var det virkelig SAPO som var oppdragsgiver.

Sykehussaken var således særdeles farlig, og Andersson hadde opptrådt dumt ved ansettelsen og Lindqvist hadde oppført seg altfor åpenlyst som agent. Andersson hadde ikke klart å holde kjeft for Gullnäs om Krigs-IB selv om dette ikke ga svaret for Gullnäs. Men fortsatt boring i sakene hadde kunnet avsløre alt sammen, og ifølge forfatterne blottlegge kjernen i en virksomhet som hadde foregått i 30 år, meningsspionasje mot svenske arbeidere ved hjelp av det militære system – og eget system. Det ble helt maktpåliggende for «Sossarna» å stanse dette – derfor all løgnen, alle dekkhistoriene og alle tildekkingsgranskingene.

Ett spørsmål stilles ikke i boken: Var det så maktpåliggende at man også måtte få skiftet regjering i Sverige? Det ville heller ikke vært uten paralleller til Norge!