De samlede kilder lever liten tvil om at det har eksistert både Stay Behind og Alfa i både Norge og Sverige. Det er også på det rene at de norske delene av dette fortsatt er særdeles operative, og sannsynlig at det samme er forholdet i Sverige. Det er også klart at de samarbeider nøye.

Når man leser om disse organisasjonene fremkommer dog en viktig forskjell. Mens vi i Norge bare med visse ubetydelige unntak knytter de uformelle båndene til Arbeiderpartiet, oppfattes de i Sverige i hovedsak å befinne seg på «høyresiden», med minst én Stay Behind-Ieder fra arbeidsgiverforeningen og «avleggere» langt utover på høyresiden.

Dette har utvilsomt sin historiske forklaring. I Norge lå det etter krigen an til dyp og alvorlig strid mellom Ap på den ene siden og næringslivet og særlig Høyre på den annen. I løpet av krigen hadde motdagistene posisjonert seg i Ap og sildret etterhvert inn i de hemmelige tjenestene. Det lå an til omfattende iverksettelse av sosialistisk planøkonomisk politikk, og Ap hadde ingen tillit i næringslivet – og vice verca. Med ett mindre unntak ser det ut til at Hauge i 1948 mente alvor med å tvinge de næringslivsorienterte/ikke-sosialistiske grupperingene inn i Stay Behind under solid Ap-militær kommando. Den største gruppen, Lien/PIatou-utvalget som stammet fra næringslivet, ble helt nedlagt som sådan. Men Hauge lot flere Milorg-grupper fortsette å være «våkne» og aktive, og særlig Kjettingmannen som helt klart var og er Ap-mann. Dermed kom Stay Behind-ledelsen under Ap-kontroll, og bare de Ap-kontrollerte gruppene fikk spille fritt og bli til «Alfa», der Milorg-tradisjonen med Hauge som høvding forble sentral.

Sverige var ikke okkupert og fikk ikke noe tilsvarende avbrudd i sine politiske tradisjoner eller radikalisering av det sosialdemokratiske partiet eller de hemmelige tjenester. I Sverige var det da opplest og vedtatt at staten var sosialdemokratisk enten den opptrådte slik eller sånn, og det forholdt de svenske kapitalistene seg til. Det har vært typisk for Sverige inntil for noen tiår siden at storkapitalen og den sosialdemokratiske staten har samarbeidet og tilpasset seg hverandre. Derfor er Sverige paradoksalt nok både et av verdens mest kapitalistiske land og et vestens mest sosialistiske land: Teigene er delte, kapitalen privat og profittorientert, men på velferdsstatens og reguleringsstatens premisser, og staten tilhører sosialdemokratene.

Det er derfor slett ikke overraskende om det som skjedde var at det i Sverige ble næringslivet som fikk i oppdrag å besvare den amerikanske henvendelsen om å bygge opp et Stay Behind. Det kunne åpenbart ikke gjøres på partikanaler på grunn av den svenske nøytraliteten, som var bibel, katekisme og evangelium i partiet. Skulle det gjøres, måtte det bli av helt andre miljøer, under total hemmelighet og i forståelse kun med de mest pragmatiske lederne i det svenske forsvaret, partiet og fagbevegelsen. Også dette svarer helt til den svenske dobbeltmoralen i alle år: Sterk verbal avstandtaken fra NATO og blokkpolitikken og fredsfremstøt mot øst, samtidig som det på kammerset ble samarbeidet flittig med det norske forsvaret, den svenske militære strategien ble tilpasset NATOs atomparaply, det ble samarbeidet om evakueringsprogrammer begge veier, det ble utviklet atomvåpen i dype svenske kjellere (også de fra norsk tungtvann?) osv.

Etter at det viste seg også Sverige – senere enn i Norge – at det sosialdemokratiske maktmonopolet ihvertfall iblant lot seg rokke i valg, ble det nok litt annerledes. De svenske næringslivsorganisasjonene har nok da øket sin interesse for grupperinger på høyresiden, men typisk i begynnelsen klossete og ukritisk, slik at man iblant er havnet sammen med for ytterliggående miljøer, med sidevirkninger for Stay Behind/Alfa. Men det kunne til den dag i dag ikke hindre at Sossarna og næringslivet – «Andersson og Giesecke» – måtte passe på sine gamle hemmeligheter sammen.

Dette forklarer også hvorfor de få høyre-ekstreme gruppene som opptrer i denne sammenheng har svenske forbindelser. De hører ikke sosialt eller på noen annen måte hjemme i de norske Stay Behind/AIfa-miljøene, unntatt muligens via Mossad (jfr. Olstad som Haddad-soldat, forøvrig også fra en meget Israel-vennlig familie). Siden det i Norge også har vært nær sagt fullstendig tette skott mellom den demokratiske sentrum/høyre-siden og den rasistiske/ny-nazistiske høyre-siden (egentlig ble grensen trukket enda tettere, jfr. C. J. Hambros dramatiske brudd med Libertas), har denne i Norge hverken hatt noe miljøfellesskap av betydning med Stay Behind/Alfa i Norge (unntatt de få som ble med helt fra begynnelsen og holdt absolutt kjeft med det) eller det høyreekstreme miljøet rundt disse i Sverige. De norske ikke-sosialistiske partiene har antakelig vært den gruppering i Norge/Sverige (og for den saks skyld hele Skandinavia) som har visst minst om den hemmelige ulveverden som har omgitt dem.

I 1977 ble IB delvis omgjort til Krigs-IB og lagt organisasjonsmessig sammen med beredskapsdelene av den svenske forsvarsstaben, dvs. sammen med «Stay Behind», og det er derfor god grunn til å anta de deretter i praksis har smeltet mer eller mindre sammen. Det svenske Alfa har sikkert hele tiden interessert seg for begge som en slags halvprivat del av det samlede SÄPO-systemet (se følgende underkapitler).