Forløperen til Ronald Byes siste bok var romanen «Spillet»1, som skulle være 10% fakta og 90% roman. Vi har en mistanke om at de organisasjonsformer som beskrives i denne boken er ment å skulle skildre et mulig miljø som kan ha utviklet seg med en fot i Stay Behind og en meget operativ fot utenfor, slik de ulike gruppene foran, inklusive Kjettingmannens, er beskrevet.
I korte trekk beskrives her en bedriftsleder som også er leder for en topphemmelig organisasjon «Alfa Centauri». Alle medlemmene er også medlemmer av Stay Behind, men Stay Behind-ledelsen kjenner ikke til dens eksistens. Hensikten er å kunne operere aktivt i dagens norske samfunn ved å besette kommandoposter i Stay Behind-systemet slik at personer underlagt den beviste kjernen kan gis kommandoer fra «Alfa Centauri» på en slik måte at de tror de kommer fra Stay Behind. Bedriftslederen har – ukjent for de andre – sin egen sjef som opererer i maktens aller øverste klaviaturer. Han deltar i sin tur i en hemmelig internasjonal klubb med tilsvarende formelle eller uformelle makthavere i mange NATO-land, som hver for seg styrer tilsvarende nettverk i de ulike landenes Stay Behind-organisasjoner. Sammen bruker de dette super-nettverk til å utvirke ulike klandestine operasjoner der det trengs, når de nasjonale regjeringene «svikter».
Denne toppmannen har dessuten en «muldvarp» innenfor Stay Behind-ledelsen som forsyner ham med identiteter på Stay Behind-personell for siderekruttering til «Alfa Centauri». Hva han igjen ikke vet, er at muldvarpen er privat agent for en høytstående person i E-tjenesten over Stay Behind-ledelsen som sikrer at «Alfa Centauri» befolkes med agenter han i en gitt situasjon kan kontrollere. Denne E-mannen har også gode kontakter med «den store» sjefen, og samarbeider tilsynelatende med ham, men driver også sitt eget spill, og begge har nære relasjoner til Mossad. Den sentrale E-mannen kan derfor ukjent for de fleste sette i gang flere prosesser og bremse opp, stanse eller akselerere den ene eller den andre etter som det passer, i stor grad ved å bruke det samme personell langs ulike kommandolinjer.
Det er ikke vanskelig å kjenne igjen hovedpersonene, og det er slett ikke usannsynlig at et slikt apparat – eller flere – kan eksistere omkring miljøer som ble tillatt å eksistere som halvautonome i Stay Behinds ytterkanter. Når det gjelder den konkrete handlingen i «Spillet» – et abortert statskupp i Norge – er den åpenbart ren fiction (se likevel kap. 25.1 om Syse-saken!). De lett gjenkjennbare hovedpersonene er jo i høyeste grad i levende live, men det er de ikke når «Spillet» slutter.
«Spillet» skulle være ett mulig eksempel på hva vi kan ha med å gjøre i dagens Norge. Dagbladets anmelder, Dag Kullerud, synes ikke å være så uenig2:
«Jeg har mer følelsen av å ha lest et godt og tankevekkende dokument enn en roman.»
Vi slutter oss til Kullerud.