Skal man undersøke Trond Johansens virksomhet, og spesielt den ulovlige delen, må man kjenne til Karstad-utvalget. Vi har notert oss at alle de offisielle «tjenestedødarne» holder seg langt borte fra både eksistensen av og innholdet i denne utvalgsinnstillingen, som dreide seg om E-tjenestens hemmelige budsjetter og finansieringsformer, tjenestens totale organisasjon med totalt ca. 3400 ansatte (fast + deltid) inklusive den ytre – «ute i det blå» – istedenfor det halvoffisielle tallet på ca. 1100 (eller maksimalt 2000 ifølge Alf R Jacobsen, se kap. 25.11, og ikke i noen av disse tallene er «Stay behinds» 1000-1500 personer eller Mossad Norges ukjente styrke medregnet), og om hvordan alle disse «ikke-eksisterende» statsansatte kunne «hvitvaskes» og innpasses i offentlige, halvoffentlige eller private organisasjoner der de bl.a. kunne få ordinær pensjon og helst statspensjon. Poenget var at disse hadde utført alle slags oppgaver, ikke bare oppgaver til landets beste under den kalde krigen, men også oppdrag til Aps beste og systemets beste mot utpekte lovlydige, norske borgere.

Det hadde lenge murret i E-rekkene for å få orden på dette, og i god tid før store deler av gruppen nådde pensjonsalder. Men det hadde ikke vært mulig å gjøre det så lenge regjeringen Willoch satt. Så snart Gro fikk tilbake regjeringsmakten ble det derfor igangsatt et forberedende arbeide som så førte til at Brundtland-regjeringen ved forsvarsminister Johan Jørgen Holst nedsatte Karstad-utvalget i 1989¹.

Medlemmer av utvalget var tidligere statssekretær i Forsvarsdepartementet (1986-88), Arne Karstad (A) (formann) (han sluttet sikkert som statssekretær i 1988 for å forberede seg på denne jobben), den mektige Ap-byråkraten Erik Himle, på dette tidspunkt departementsråd i Olje- og Energidepartementet, tidligere statssekretær i Forsvarsdepartementet Oddmund H. Hammerstad (H) og tidligere forsvarssjef Sverre Hamre. Meningen var selvsagt at utvalget skulle rapportere til den samme regjeringen, men «uheldigvis» tapte Ap valget. Således var rapporten høsten 1990 på vei til forsvarsminister Per Ditlev-Simonsen (H). Det man trolig foreslo var bl.a. dels begravelse, dels kremasjon av deler av Aps og Tronds apparat som aldri hadde inngått formelt i E-staben, men som hadde vært «ute i det blå», men bare deler, for apparatet finnes fremdeles, og er i aktivitet hver eneste dag.

Dette apparatet – som Trond hadde bygget opp bl.a. etter mønster av Reinhard Gehlen – besto eller består av dekkbedrifter slik som enkeltmannsfirma, lås- og nøkkelfirma, rengjøringsfirma, finansieringsselskaper og større produksjonsbedrifter av typen Norasonde og Kjettingfabrikken, deler av «Stay Behind»-apparatet og enkeltpersoner som utfører ulike oppdrag, herunder også personer rekruttert fra kriminelle miljøer benyttet som faste provokatører, desinformanter, infiltratører etc. Det har vært finansiert på ulike måter.

Det som det for Karstad-utvalget var viktigst å få ordnet opp i, var en finansieringsform som vi kan kalle kvasilegal, dvs. den hemmelige delen av statsbudsjettet. Dette budsjettet ble inntil budsjettåret 1994 (da var det – ved hjelp av Karstad-utvalgets arbeid – bygget såpass ned at det kunne behandles åpent sammen med den helt legale delen) aldri behandlet av Stortinget i plenum, og figurerte aldri i de offentlige budsjettdokumenter, bortsett fra muligens som en uspesifisert del av «ymse»-posten e.l. … Det ble hvert år, sannsynligvis fra 1960 og inntil 1994 godkjent av en gruppe bestående av stortingspresidenten, lederen i Stortingets forsvarskomité, forsvarsministeren, forsvarssjefen, etterretningssjefen (les: Trond Johansen), og en representant for Riksrevisjonen.

Dette utvalget fikk ikke mer enn et høyst overflatisk innsyn i hva midlene gikk til, og Riksrevisjonen drev kun teknisk regnskapskontroll uten å vurdere den operasjonelle bruk av pengene. Vi kjenner ikke til om dette budsjettet var gitt noen form for legalitet gjennom hemmelig lov, forretningsorden e.I., men antar at dette i alle tilfelle var i strid med Grunnlovens bud om Stortinget som bevilgende myndighet². En annen meget betenkelig side er at denne ordningen i alle år må ha lagt betydelige føringer på valget av stortingspresident og formann for Forsvarskomitéen. «Noen må ha snakket sammen» for å kvalitetssikre disse valgene, uansett parti, i forhold til budsjettets kvasilegale karakter. Men disse temaene fortjener idag neppe større oppmerksomhet enn den historiske – og kanskje en og annen juridisk doktorgradsavhandling. Det som er viktig er å få bragt visshet om hvorvidt midler fra det hemmelige budsjettet er brukt til ulovlig virksomhet innenlands – rettet mot nordmenn og det politiske Norge.

Dessverre er vi overbevist om at deler av det hemmelige budsjettet som er brukt til bl.a. Stay Behind er misbrukt på denne måten. Likeså penger som har havnet hos endel av Tronds dekkfirmaer som også i sin portefølje har utført aksjoner i strid med norsk lov. Kjettingmannen har som en av mange finansieringskilder fra Forsvaret/Staten utvilsomt også mottatt penger fra det hemmelige budsjettet både direkte fra Trond og via Stay Behind – i tillegg til penger fra Gubben Harlem (Arbeidstilsynet – se kap. 24.3.2.8.4), Distriktenes Utbyggingsfond og Forsvarsdepartementet.

De medvirkende stortingspolitikere har selvsagt unnlatt å stille for mange spørsmål, fordi de har antatt at pengene ble brukt til nyttig spionasje mot øst (hvilket også mesteparten ble brukt til, men langt fra alt!).

Noe av årsaken til at slike sentrale politikere på Stortinget har akseptert ordningen i alle år ligger sikkert i at Riksrevisjonen tross alt var tilstede som garantist. Riksrevisjonen er Stortingets eget organ (de fem riksrevisorer med like mange vararepresentanter, som leder denne meget omfattende etaten, er alltid tidligere stortingsrepresentanter), som det alltid har hatt stor tillit til, jfr. Tim Greve³:

«Det har vært en lykke for statsrevisjonen at den bare i helt spesielle perioder i vår historie har vært trukket direkte inn i den politiske strid. Det skjedde først og fremst i maktkampen mellom storting og regjering i siste halvdel av det forrige århundre. Men selv da var statsrevisorenes antegnelser i forbausende liten grad preget av det man kan kalle partipolitiske hensyn.

Revisorkollegiet har selv ikke spilt noen spesiell politisk rolle, og det er karakteristisk at det forholdsvis sjelden forekommer viktige dissenser blant de stortingsoppnevnte revisorer …»

Spørsmålet er om denne fred kan opprettholdes, nå som Stortinget og Regjeringen nærmer seg et nytt oppgjør som kan sette «siste halvdel av det forrige århundre» – dvs. begivenhetene frem mot Riksretten i 1884 – i skyggen!

Og om ikke Riksrevisjonen har vært trukket inn i den politiske strid, har den ihvertfall vært trukket inn i det hemmelige Ap-Norge i nesten hele etterkrigstiden. Etter at Stay Behind var på plass og amerikanerne blitt skikkelig imponert over at Norge sågar hadde vært på forskudd da CIA og MI6 bragte frem ideen på NATO-kanaler, åpnet CIA pengesekken. CC forteller⁴:

«Midlene som ble stilet til disposisjon gikk til Evang og hans administrasjonsoffiser Johan Refsdahl som efterhvert fikk oberstløytnants grad. Det ble etablert en spesialrevisjon med Riksrevisjonens Thor Sire og sjefredaktør Olav Brunvand (statssekretær i Forsvarsdepartementet 1952-54) som ‘hemmelige revisorer’.»

Vi antar at dette var forløperen for den senere ordningen. Det ble nok behov for å supplere de amerikanske midlene med norske. Men aktivitetene som skulle finansieres var fortsatt like hemmelige. Det ville vært for farlig å bryte Grunnlovens bud om Stortinget som bevilgende statsmakt helt direkte ved å supplere med norske midler uten å gå veien om Stortinget – på en eller annen måte. Den gangen hadde man jo full kontroll over Stortinget likevel. Prinsippet om hemmelig finansiering og revisjon var i 1960 allerede etablert. Antakelig hadde man allerede en tid supplert med ulovlig norsk finansiering, slik at etableringen av gruppen som omfattet personer fra Stortinget i 1960 sikkert fremsto som en tilpasning til lovlige forhold. Det er ikke umulig at det nettopp var Riksrevisjonen – som jo er Stortingets organ – som har insistert på dette som betingelse for å være med videre!

Riksrevisjonen ble med. Representanten for Riksrevisjonen i den nye gruppen som fra 1960 behandlet det hemmelige budsjettet har hele tiden vært Kjell Henry Gjelstad. Han har enten personlig gjort jobben eller vært overordnet den som i praksis har gjort den. Han ble byråsjef i Riksrevisjonens 4. kontor i 1960⁵. Fra 1968 var han ekspedisjonssjef i Avdeling II, der 4. kontor befinner seg. Da Gjelstad fylte 67 år i 1992 ble han sågar utnevnt til revisjonsråd og var således fortsatt aktiv i etaten ihvertfall inntil Statskalenderen for 1995 ble trykket (formodentlig pensjonert ved fylte 70 år, det passer også med at femårsperioden for «begravelsen» da var ferdig; den kan ha vært tilpasset nettopp hvor lenge man kunne holde på Gjelstad og dessuten på departementsråd Dag Berggrav ved Statsministerens kontor, som også fikk pensjonistjobb da han fylte 67 i 1992! – se kap. 25.26.2). Denne «pensjonistjobben» ble åpenbart etablert og skreddersydd for Gjelstad slik at han kunne fortsette inntil alle regnskaper og andre forhold knyttet til denne finansieringsformen kunne avsluttes. Noen tilsvarende stilling finnes ikke i Statskalenderen 1990⁶! Det er åpenbart at det ikke er ønskelig å spre innsynet i Tronds hemmeligheter til yngre personer!

Vi merker oss forøvrig parallellen til Trond selv: Også for ham ble det opprettet en egen, sivil stilling som gjorde det mulig for ham å fortsette til han fylte 70!

Gjelstad har imidlertid kun hatt muligheter for en regnskapsmessig avstemming og (i en viss utstrekning) å følge hemmelige penger til dekkfirmaer, men ikke til å forestå en operativ/operasjonell gjennomgang av hvordan Trond/Ap har benyttet pengene i forhold til norsk lov og det øvrige politiske Norge – politisk overvåking til denne dag!

Med økende oppmerksomhet omkring dette tema var det åpenbart en risiko for at det etterhvert likevel ble stilt for mange spørsmål omkring det hemmelige budsjettet, slik at de ulovlige aksjonene kunne bli avslørt. Det ble derfor påkrevet å få denne ordningen bort. Man hadde sannsynligvis etterhvert funnet frem til så mange andre raffinerte finansieringsformer at denne ikke lenger var strengt nødvendig. Og noe kunne man jo øke de åpne bevilgningene når man siden proklamerte at den hemmelige delen skulle bli åpen.

I tillegg til disse problemene rundt det hemmelige budsjettet hadde man altså det problem at svært mange i Tronds ytre apparat nærmet seg pensjonsalder. Det var bl.a. disse forhold som medførte etableringen av Karstad-utvalget. Dessuten var det allerede da tegn på at den kalde krigens tid gikk mot slutten.

Det gjaldt for utvalget å få flest mulig av personellet inn i ordnede pensjonsforhold, helst på statspensjon eller gunstige private pensjonsordninger. Vi tror hundrevis av Tronds håndgangne menn idag er å finne offisielt som pensjonister i ulike statsetater – som f.eks. Forsvarets bygningstjeneste (FBT) under ledelse av fhv forsvarssjef Sven Aage Hauge, Forsvarets Tele- og Datatjeneste – eller vennligsinnede storbedrifter som Hydro, Statoil, Aker, STK etc. Disse etater og bedrifter tror naturligvis at de gjør en god og viktig nasjonal innsats, og aner intet om den fulle rolle mange av deres nye pensjonister har spilt (eller spiller fortsatt, for den saks skyld).

For å få dette til, hadde man gjennom endel år satt av betydelige hemmelige fonds for å finansiere de nye lønns- og pensjonsutgiftene. (Det fremgår av VG at tjenestene fikk tilskudd som ble kamuflert gjennom sekkeposter på de ordinært vedtatte budsjetter for bl.a. Forsvarets Forskningsinstitutt, Forsvarets Tele- og Datatjeneste og Forsvarets Bygningstjeneste). Dette var nok forberedt i Finansdepartementet over lang tid, i hele finansråds Eivind Erichsens tid i nært samarbeide med Aps finansministre. Også ikke-sosialistiske finansministre kan ha medvirket, men da uten kunnskap om at det ofte var «Aps sikkerhet» og ikke «Rikets sikkerhet» som skulle beskyttes.

Da Erichsen til slutt falt for aldersgrensen etter å ha valgt å fortsette helt til fylte 70 år var Willoch-regjeringen fortsatt ved makten. Det var maktpåliggende at Erichsen satt lengst mulig, inntil man kunne få inn en ny finansråd som var «på nett» når den kommende «Karstad-operasjonen» skulle gjennomføres. Derfor gikk man inn for å få Tormod Hermansen ansatt som finansråd. I Finansdepartementets politiske ledelse (og store deler av embetsverket) var man nå temmelig lei av Erichsens rolle som «flaskehals» for alle slags saker og ønsket å kopiere andre departementer som hadde åpnet direkte kommunikasjon mellom ekspedisjonssjefene og statsrådene/statssekretærene. Den nye tenkningen var at departementsråden burde være mer en slags «administrerende direktør» som tok seg av departementet som organisasjonen og ikke departementets beslutninger. Her hadde Hermansen posisjonert seg ypperlig ved å innføre akkurat en slik departementsrådsrolle i Kommunaldepartementet, og han ble nærmest det selvsagte valg som organisasjonsmessig ryddemann for det i denne sammenheng meget overmodne Finansdepartementet. Uten denne bakgrunnen kunne finansminister Rolf Presthus lett funnet frem til en upolitisk eller endog mer Høyre-orientert kandidat. Det ville kunne vært katastrofalt for «den fjerde tjeneste», for en slik finansråd kunne fort begynt å stille spørsmålstegn når han oppdaget all forhåndslagringen av ressurser for det kommende Karstad-utvalget.

Under enhver omstendighet ble det nok trukket mange lettelses sukk i systemene da Willoch-regjeringen lot seg felle i 1986 og deretter valgte å forbli i opposisjon.

De to medlemmene av Karstad-utvalget som ikke var på Ap-nettet, avdøde forsvarssjef Sverre Hamre og fhv statssekretær Oddmund Hammerstad fikk neppe detaljert informasjon som kunne sette dem på sporet av den ulovlige delen av virksomheten. Nøkkelmannen i dette utvalget var nok departementsråd Erik Himle.

Hvis en ny granskningskommisjon skulle klare å kombinere det Himle sitter med, det revisjonsråd Gjelstad vet og endel kunnskap om organisasjonen i marken, vil svært meget kunne rulles opp. F.eks. vil man da sikkert oppdage en finansieringsform vi er overbevist om er blitt brukt meget flittig, nemlig «tapping» av andre statsinstitusjoners budsjetter. Vi vet allerede at Norasonde tappet arbeidsmarkedsmidler fra Kommunaldepartementet (og registrerer at Tormod Hermansen var en periode innom dette departementet), muligens også fra Sosialdepartementet, at infiltratører/provokatører har vært finansiert over helsebudsjettet og at Tronds avdeling Spilhaug – det «norske IB» – har vært finansiert over Arbeidstilsynet og trolig på mange andre måter (se foran).

Gjelstad vil ved en ny og reell granskning kunne legge frem informasjon som vil være meget ubehagelig for «den fjerde». Det er grunn til å tro at han også har vært med på oppbyggingen av de hemmelige fonds og planene for disponering av disse, og bare gjennom sin mangeårige kontakt med materien må han kjenne til en stor mengde detaljer om bruken av E-tjenestens hemmelige penger.

Bl.a. må han ha gjort seg sine tanker om den meget sterke kritikk Riksrevisjonen flere ganger har reist mot Forsvaret for overskridelser, manglende anbudskonkurranse og omfattende bruk av dyre konsulenter som endog kan fakse over enkle fakturaer for umiddelbar forskuddsutbetaling av penger. Han har sikkert notert seg eventuelle koblinger mellom firmaer som har nydt godt av overskridelser fra ymse deler av Forsvarets åpne budsjettkapitler og firmaer han har støtt på i Tronds kvasilegale verden!

I 1994 avdekket Riksrevisjonen feil og mangler ved flere store bygningsprosjekter i Forsvaret⁷:

«Forsvaret får kritikk fra Riksrevisjonen for håndteringen av enkelte bygge- og anleggsprosjekter i Forsvarets bygningstjeneste. Et av prosjektene som er undersøkt, er nybygget til Forsvarets sikkerhets- og etterretningstjeneste på Lutvann utenfor Oslo. En kontroll viser at flere store utbetalinger er gjort på grunnlag av fakturaer utstedt før utstyr er levert eller arbeider utført. Dette er i strid med regelverket, mener revisorene.

Bruddene på betalingsreglene har ført til at Forsvarets regnskap for 1992 ble belastet med 25 mill kroner for mye. Pengene skulle egentlig vært utbetalt først i 1993, mener Riksrevisjonen …

Enkelte av millionutbetalingene har skjedd uten at det forelå originalfakturaer. De private selskapene har nøyd seg med å sende en telefax med faktura for å få pengene så fort som mulig. Samtidig har Forsvaret gått glipp av renteinntekter som følge av at kredittiden ikke er benyttet.

Betalingsrutinene har dessuten ført til flere feilposteringer i regnskapet, ifølge Riksrevisjonen er innkjøp av inventar og utstyr for 2,7 mill kr belastet prosjektkonti som egentlig skulle dekke forberedende utgifter. I den forbindelse har revisorene etterlyst dokumentasjonen fra byggeprogrammet for etterretningstjenestens leir ved Lutvann.

Riksrevisjonen påpeker at undersøkelsen bare gjelder et begrenset utvalg av det totale antall prosjekter for 1992. Revisorene regner derfor med at de kritikkverdige forholdene også kan gjelde andre prosjekter og dermed omfatte langt større beløp. …»

Forsvarsdepartementet måtte også nedsette et utvalg etter at Riksrevisjonen hadde slått ned på bruken av konsulenttjenester – ialt ca 235 mill kroner årlig (1989), ifølge Arbeiderbladet⁸ som også redegjorde for bakgrunnen:

«Det vakte betydelig oppsikt da det ble kjent at konsulentfirmaet Railo International fikk to millioner i forskudd for et ledertreningsprogram i Luftforsvaret … (Denne avtalen) er bare et eksempel på hvordan Forsvaret er melkeku for mer eller mindre seriøse konsulentfirmaer, innenfor Forsvarets Bygningstjeneste og data- og teletjenestene er det man regner med at de fleste millionene forsvinner.

Et annet problem er militært personell som hopper av Forsvaret og starter for seg selv, og går fra en lønn på statsregulativet til en timepris på mellom 500 og 600 kroner. Men de gjør ofte bare sin gamle jobb. Utvalget, som har brukt måneder på å utrede konsulenttjenestene i Forsvaret har ikke greid å anslå omfanget av dette. De hevder det er betydelig …»

Mye av dette fant altså sted nettopp i Forsvarets Bygningstjeneste etter at fhv forsvarssjef Sven Aage Hauge var blitt sjef der. Alle konsulentmillionene representerer selvsagt fremragende muligheter for Trond’s enkeltmannsfirmaer o.l. Betalingsrutinene med telefax, lange rentefrie forskudd etc. er jo slikt ingen vil gjøre med mindre man er svært vennskapelig innstilt til leverandøren, og ønsker å yte ekstra hjelp og service. Og det må vi jo regne med Trond og Hauge var med sine dekkfirmaer …!

Karstad-utvalget la opp til en fem års «overgangsperiode» 1990-95 for skrittvis gjennomføring av overføringene og «pensjoneringene». Det innebærer at statsminister Brundtland har sittet sammenhengende som sjef for denne begravelses- og kremasjonsprosessen. De første skritt var for lengst tatt: Hermansen var kommet inn i Finansdepartementet, Sven Aage Hauge var på plass i FBT siden 1984 og det var dessuten gjort endel personellmessige endringer i Statens Pensjonskasse, slik at man fikk inn folk med ekstra stor forståelse for Rikets sikkerhet (vi er imidlertid overbevist om at de sistnevnte ikke visste at Pensjonskassens medvirkning også dreide seg om begravelse/kremasjon av deler av Tronds apparat som delvis hadde vært benyttet til ulovligheter for å beskytte Aps sikkerhet). Dessuten var Tronds mann, Alf Roar Berg, på plass som E-sjef, se kap. 25. 12.

Men i Finansdepartementet må alt sammen ha vært kjent. Vi ser ikke bort fra at det kan være en av årsakene til at Finansdepartementet plutselig fikk det så travelt med å stanse sitt eget historieprosjekt.

Hittil har ingen «dødare» våget å drive sin «oppsøkende journalistikk» eller sette sine «gravegrupper» på Karstad-utvalget. Heller ikke har noen av granskningskommisjonene brydd seg synderlig. Vi ba Agnes Nygaard Haugs utvalg se på dette – men det ble selvsagt ikke gjort! Det ville heller ikke vi gjort, hadde det ikke vært for at Karstad-utvalget ikke bare gjorde en riktig og nødvendig jobb for å slette endel av sporene etter den kalde krigen, men samtidig har tildekket eller slettet sporene etter «den fjerde tjenestes» ulovlige virksomhet. Det er denne siste delen som må frem i lyset. At det samtidig blir noe lys på den første, er en uunngåelig konsekvens som ikke vil skade noen, heller ikke rikets sikkerhet.