I denne perioden utviklet Treholt-saken seg parallelt med avlyttingssaken. Som beskrevet senere (se kap. 25.10) var det internt i Ap stor frykt for hvordan denne saken kunne bli brukt av POT og Høyre til å vise hvordan det var skapt brede miljøer i Ap som ikke var å stole på. Men for Willoch-regjeringen utviklet hovedproblemet seg til å bli det tilsynelatende fait accompli som forelå ifbm opptaket av Treholt på Forsvarets Høyskole. Dette ble et umulig og livsfarlig valg mellom sikkerhetshensyn på kort og lang sikt. Ble Treholt ikke sikkerhetsklarert, kunne han forstå at det var mistanke mot ham. Da ville han varsle KGB og gå «i dvale» slik at bevismidlene ville bli for svake til å få ham dømt, og da ville KGB ha i behold en verdifull agent som kunne aktiveres igjen senere – kanskje når han hadde nådd høye verv. Fikk han komme inn på Høyskolen, ville han få tilgang til de dypeste norske og allierte hemmeligheter med tilsvarende risiko økonomisk og sikkerhetsmessig.

Den kompliserte og høyst konspiratoriske bakgrunnen for at Regjeringen kom i dette dilemma er beskrevet i kap. 25. 10. Når saken først var kommet så langt, var POT, som var ansvarlig for etterforskningen, nødt til å gå inn for klarering selv om man egentlig var sterkt mot opptaket på Høyskolen og hadde innstendig anmodet UD v/utenriksråd Kjell Eliassen om å få hindret dette. Forsvarssjefen, general Sven Aage Hauge, som burde ha protestert på det aller sterkeste og truet med å gå av, satt passivt på sidelinjen og ville iverksette klarering, forutsatt at det var regjeringen som tok beslutningen. Det bemerkelsesverdige er at forsvarssjefen og S-staben tidligere, i 1975, før Treholt var etablert som en av de hovedmistenkte, hadde nektet ham tilsvarende klarering. Da var Hauge sjef for E-staben!

Alle regjeringens rådgivere, fra POT og departementsråd Leiv Eldring til E-staben og Forsvarssjefen, inklusive selvsagt departementsråd Eliassen og UD, var nå enten eksplisitt eller stilltiende eller nødtvungent for at Regjeringen måtte vedta klarering. Det gjorde den etter stor tvil, uvitende om hvilket spill som hadde bragt dem opp i denne situasjonen og om de egentlige konsekvensene, fordi Hauge unnlot å redegjøre for de mulige økonomiske konsekvensene og ikke minst forholdet til våre NATO-allierte hvis Treholt ble opptatt (Sjaastad, med sin bakgrunn, måtte selv kjenne konsekvensene, men han fulgte med på ferden). Men siden ble Willoch og hans regjering utsatt for drepende kritikk for å ha spolert «flere forsvarsbudsjetter» verd «50 mrd kroner»¹ – av det samme sosialdemokratiske establishment som Johansen var en del av.

Sjaastad hadde altså anbefalt og – som den eneste statsråden med tilgang til data om de totale økonomiske og militære konsekvensene – fått vedtatt en kurs i Treholt-saken som hadde snudd den politiske effekten trill rundt: Istedenfor fokus på problemene med den infiltrerte generasjonen av unge Ap-folk – «Gerhardsens barn» – og konsekvensene av Aps omfattende pjolterdiplomati østover, ble man etterhvert sittende med Svarteper selv: Høyskole-saken.

I E-staben – som ifølge Hoem og Ekeland meget vel kunne ha avlyttet regjeringen – visste man at Sjaastad gjennom denne saken allerede hadde strukket sin posisjon i regjeringen langt. Utover høsten 1982 måtte Sjaastad antakelig gi en eller annen form for tilbakemelding vedrørende de meget alvorlige anklagene fra de to offiserene. Sett fra Trond Johansens side måtte de avvises, og tjenesten hvitvaskes. Det så ikke ut til å være problem å få Sjaastad til å droppe saken. Men ville han ha troverdighet nok i regjeringen? Ville statsministeren kunne mistenke Sjaastad for å stå for nært E-tjenesten, og iverksette noe selv? Det måtte ikke skje.

Det er da interessant å notere at Arbeiderpartiet, som alltid har lagt meget stor vekt på nasjonal enighet i forsvarspolitikken, under behandlingen av forsvarsbudsjettet denne høsten valgte å fremsette mistillitsforslag mot Sjaastad. Bakgrunnen var betalingsopplegget for visse deler av NATCTs infrastrukturprogram som gjaldt fellesfinansieringen av programmet for utplassering av mellomdistanseraketter i Europa, et svar på den sovjetiske utplasseringen av SS 20 og del av det såkalte «dobbeltvedtaket» som skulle presse Sovjet til forhandlingsbordet. Dette var et NATO-opplegg Ap selv hadde medvirket til og godkjent i regjeringsposisjon i 1979. Det gjaldt også hovedlinjer i finansieringsopplegget, dvs. at man først godkjenner visse rammer og fordelingsregler, og så siden bevilger midlene over hver sine budsjetter rent teknisk. En komitéinnstilling fra året før som antydet at man sto friere, var implisitt blitt rettet av statsråd Sjaastad under debatten, men ble nå brukt til å hevde at Regjeringen ikke hadde dekning i Stortinget for å påbegynne utgiftsføringen (det var ikke snakk om å «utbetale», for Norge var netto mottaker av infrastrukturmidler). Internt i Ap utviklet det seg en strid der venstresiden ønsket å utsette saken for at Norge ikke skulle fremstå som «spydspiss». Det ble derfor hevdet at utgiftsføringen var et taktisk spill for å øke splittelsen i Ap. Dette forslaget var så tynt og så atypisk for Ap at ingen kunne begripe hvorfor det var blitt fremsatt², og det fikk bare stemmene fra Ap og SV og noen få utbrytere.

Men en virkning hadde det: Det markerte at Ap var sinna på Sjaastad, og styrket Sjaastads posisjon i Høyre.

Det var ihvertfall ikke til skade for «den fjerde tjeneste» som nå kjempet mot å bli avslørt.