I 1958 kom Trond Johansen tilbake fra sin tjeneste i Tyskland som liasonoffiser til general Reinhard Gehlens tyske etterretningsapparat (Gehlen-organisasjonen, som senere ble forbundsstatens etterretningstjeneste fortsatt under Gehlens ledelse). Han hadde da gått fire år «i lære» hos Gehlen om hvordan man driver etterretningsarbeid og bygger opp en etterretningsorganisasjon bl.a. ved hjelp av etablering av dekkbedrifter, dessuten å etablere forhold til andre organisasjoner og institusjoner man kunne ha mer eller mindre kontroll over og nytte av. Ved hjemkomsten fikk han av Evang uten noen militær utdannelse opprykk til major, bare 34 år gammel. Han hadde åpenbart vokst sterkt på det han lærte i Tyskland. Året etter fattet Stortinget vedtak om opprettelse av Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI). Som sjef fra 1960 (og til han fratrådte i 1983) ble ansatt John Sanness, som hadde vært medlem av Aps utenrikspolitiske utvalg siden 1946 og kom rett fra overvåkingsmiljøet i Arbeiderbladet. En annen kjent Ap-overvåker, Kaare Sandegren (idag næringsbyråd i Oslo) var nestleder ved NUPI 1967-69 (tjenestefri fra UD).

NUPI står for de aller fleste av oss idag som et fjellsolid og meget seriøst forskermiljø, høyt hevet over ymse partipolitiske og andre nasjonale stridsspørsmål. Seriøst og kompetent er det nok også, men omstendighetene omkring opprettelsen av NUPI og forutsetningene for NUPI’s virksomhet har hatt viktige konsekvenser for nettverkslinjer og lojaliteter i og gjennom offentlige etater og politiske partier.

Frem til ca. 1970 het den nåværende E-staben «Forsvarsstabens Utenriks- og Etterretningsstab». Innenfor denne staben har man hatt både innsamlings- og analysevirksomhet. Alf R Jacobsen har i «Mistenksomhetens pris»¹ redegjort for arbeidsområdet til det politiske analysekontoret som i 1970 ble reorganisert i et eget kontor under ledelse av oblt Arne Ekeland:

«Uansett hvor i verden det oppsto en politisk krise som kunne få innflytelse på situasjonen i nord – i Øst-Europa, Midtøsten eller andre steder – måtte Ekelands stab være i beredskap. Forsvarets sjefer og regjeringen trengte oppdaterte og kjølige analyser for å avgjøre hvilke tiltak som eventuelt skulle settes i verk. Det var viktige sikkerhetspolitiske produkter Ekelands kontor skulle levere, rapporter som kunne tjene som beslutningsverktøy for landets ledelse.

Nitti prosent av informasjonene som statsviterne trengte, ble samlet inn fra et bredt spekter av åpne kilder. De siste ti prosentene skulle gi rapportene den endelige foredling, selve forgyllingen. Men slike diamanter av innsikt fantes ikke i Ekelands ryddige arkivskap. De kom enten fra signaletterretningen eller fra Trond Johansens spesielle og dypt hemmelige avdeling.

Ble det meldt om uroligheter i Gdansk, var det mye å lære av radio, TV, aviser, tidsskrifter og UD-rapporter. Kunne man i tillegg få kvalifisert førstehåndsinformasjon fra lyttestasjonene, eller kilder som selv hadde observert hva som skjedde, ville det gi enhver rapport en ekstra dimensjon. ‘Sigint’ måtte i tilfelle skaffes fra oberst Erling Kruse, som tidlig på syttitallet ledet elektronisk seksjon. ‘Humint’ kunne man få hos Trond Johansen – øyenvitneskildringer fra sjøfolk ombord i anløpende skip, rapporter fra agenter på land eller materiale mottatt i bytte fra CIA, MI& og andre samarbeidende tjenester².»

Det omfattende innsamlingsapparat ble bygget opp under Vilhelm Evang i 50-og 60-årene. Det ble fra begynnelsen etablert et samarbeide med USA, som kjøpte informasjon i store mengder. Jacobsen hevder sågar at denne dataeksporten³

«i perioder har gjort E-tjenesten til en av våre mest betydelige valutakilder – nesten på linje med skipsfarten. Kilder har fortalt meg at beløpene til tider har vært så vesentlige at Norges Bank har hatt problemer med å kamuflere dem i sine regnskaper.»

Nå er dette stort sett tøv, men det er riktig at denne aktiviteten ga visse inntekter som ledd i gjensidige langsiktige avtaler om etablering, bemanning, opplæring og finansiering av det tekniske innsamlingsapparatet, tolkning av materialet og utveksling av alle typer data, samt visse bidrag fra britene. Dette var ikke fordi Evang var så dyktig, men fordi Norges geografiske beliggenhet gjorde at våre allierte hadde betydelig interesse i få etablert et slikt apparat i Norge. Det kan imidlertid ha vært riktig at Finansdepartementet – mer enn Norges Bank – hadde problemer med kamuflasjen, ikke på grunn av beløpenes størrelse, men fordi de totale inntektene og utgiftene knyttet til E-tjenesten måtte holdes hemmelige av hensyn til rikets sikkerhet. Men Jacobsen peker på en viktig konsekvens:

«På den ene side skulle (Evang) reise en bedrift som var avhengig av amerikansk kapital, og derfor måtte levere produkter som til sjuende og sist kom de amerikanske supermaktinteresser til gode. På den annen side skulle han holde Onkel Sam på armlengdes avstand. Innenfor rammen av samarbeidet måtte norsk ekspertise og dømmekraft utvikles, slik at E-staben ble i stand til å utføre sin primære oppgave – å levere et mest mulig selvstendig etterretningsbilde, slik at regjeringen og forsvarsledelsen kunne ta avgjørelser, uavhengig av det bildet som stormaktene til enhver tid projiserte.»

Amerikanerne mottok det meste av materialet som rådata, og returnerte ferdig tolkede data. Disse gikk sammen med våre egne rådataer til E-tjenestens egne analysefolk, som nødvendigvis måtte bestå av erfarne offiserer, som bearbeidet totalmaterialet til spesifikt norske forhold – av vital betydning for vår egen forsvarsplanlegging. Av forskjellige grunner (se kap. 5.3) ønsket Vilhelm Evang og senere Trond Johansen m.fl. å distansere seg endel fra amerikanerne, men de «sivil-militære» i E-staben kunne ikke vente å få noe særlig bidrag fra sin egen profesjonelle militære analyseavdeling til noen «alternativ virkelighetsoppfatning» for norske halvradikale etterretningsfolk.

Ifølge «Vi som styrer Norge» opplevde Ekelands avdeling – riktignok senere, etter 1970 – problemer med Trond Johansens avdeling, men disse kunne godt også ha oppstått tidligere⁴:

«De beskriver hvordan den (anm: Johansens avdeling) overkjører analyse- og vurderingsavdelingen, og de som er overordnet denne avdelingen. De understreker at det er grunn til å være forsiktig når det gjelder den informasjon som kommer fra denne avdelingen.»

Jacobsen ser det fra motsatt side:

«At (Ekeland) var avhengig av Trond Johansens kontor for hemmelig informasjon, skapte grunnlag for rivalisering og mistenksomhet. Hvor mye fikk man egentlig vite? Var begrunnelsen om vern av kilder bak Jernteppet reell, eller holdt Johansen noe for seg selv, for å briljere i andre fora?»

Naturligvis ønsket ikke Ekeland og hans folk å få kjennskap til kildene, de ønsket bare faktiske data. Teorien om at Johansen ville holde noe for seg selv overfor «andre fora» virker mer interessant. Hvilke andre fora? Hans kontakter i Ap, selvsagt, fra han ble medlem der i 1960, og særlig i Arbeiderpartiets utenrikspolitiske utvalg, som han ble medlem av i 1973. Og vi er overbevist om at det nettopp var det Ap-ledede NUPI som hele tiden fra opprettelsen ble benyttet til å tolke E-tjenestens informasjoner og halvfabrikata parallelt med tjenestens interne analytikere – men med monopol på utvalgte biter fra Trond Johansens seksjon. Jacobsen skryter uhemmet av at Johansen hadde en mye mer moderat vurdering av den sovjetiske sikkerhetstrusselen. Så sent som i 1991 skal det f.eks. ha vært et møte i Forsvarskommisjonen under ledelse av Kåre Willoch⁵

«… først gir (E-sjef) Berg og hans NK sine vurderinger av den internasjonale politiske situasjonen og den sikkerhetspolitiske situasjonen i våre nærområder. Når de har snakket ferdig, skrider den tredje gjesten til verket. Han går i rette med sine sjefer, han taler dem rett imot. Trond Johansen tegner sitt bilde av situasjonen. Et bilde som blottlegger åpne konflikter mellom seksjonssjefen og de to formelle sjefene …»

Dette er en gjennomgangsmelodi i all vennligsinnet omtale av Trond Johansen. Alf R Jacobsen, som har sine egne grunner (se kap. 25.11) for å omtale som et «massivt konservativt flertall» det som i virkeligheten var upolitiske offiserer som gjorde sin jobb, omtaler Trond Johansen som en moderat avspenningspolitiker som tar avstand fra alle mer «krigerske» personligheter⁶:

«Johansen var faktisk E-stabens modererende element – i motsetning til det massive konservative flertall, som mer enn gjerne ville ‘overdimensjonere’ …»

En annen av «Tronds venner», Thorbjørn Jagland, gjør en innsats på samme felt. Til forfatterne av «Vi som styrer Norge» uttalte han⁷:

«(Trond Johansen) har meget gode kunnskaper om sikkerhetspolitiske spørsmål. Han har alltid stått for en moderat linje. Det vil si at han ikke ukritisk kaster seg på en pro-amerikansk linje. Han godtar aldri de sterke argumentene fra det en kan kalle haukene i partiet, representert ved Rolf Hansen og hans meningsfeller …»

Dessuten var både Evang og Trond Johansen svært opptatt av å holde sin egen profil i forhold til amerikanerne og operere selvstendig, vidt og fritt internasjonalt, uavhengig av USA med andre former for bytte og omsetning av tolkede data på grunnlag av det helt spesielle norske apparat. Ikke minst kunne man nok på denne måten utvikle videre det helt spesielle forhold til Israel og Mossad som Ap utviklet på partikanaler.

Trond Johansens egen avdeling hadde tilgang på egne data og data fra «Sigint», bearbeidede data fra amerikanske kilder og kollegene, informasjon fått via liason-ansvaret bl.a. med Israel og andre land med hvilke Trond hadde monopol på liaisonforbindelsene etc. I tillegg har han disponert sitt eget apparat «ute i det blå» både innenlands og utenlands.

Men hvor fikk han tilgang på de «alternative» forsvars- og sikkerhetspolitiske vurderinger, slik at han kunne briljere i f.eks. Forsvarskommisjonen i 1991?

Selvsagt fra NUPI. NUPI ble vedtatt opprettet i 1959 og underlagt en leder, professor John Sanness, som allerede hadde meget solid erfaring fra etterretning og overvåking. Vi viser til kap. 24.7.12. for et fullstendig resymé av hans bakgrunn, men nevner kort om at han bl.a. var ass. konsulent i UD (London) 1942-45⁸ og at han etter krigen i august 1945 ble ansatt som leder for LO’s presse- og informasjonskontor, med den kjente Ap-overvåker Magnus Bratten som assistent⁹ (se kap. 24.7.5); etterhvert som nye bøker blir utgitt får vi vite stadig mer om Brattens deltakelse i Finlands-operasjonene og overvåking her hjemme, f.eks. av den spionasjemistenkte lønns- og prisminister Gunnar Bøe¹⁰. Sanness var medlem av Aps utenrikspolitiske utvalg i alle år fra 1945. Han var utenriksredaktør i Arbeiderbladet 1946-50, forskningsstipendiat 1951-54, medarbeider Arbeiderbladet 1954-60.

Dette var den perioden Ap/LOs egen overvåkingstjeneste hadde et av sine «avdelingskontorer» nettopp i Arbeiderbladet. Sentrale personer Sanness jobbet sammen med var LO-sjefen Konrad Nordahl og hans nestkommanderende Gunnar Bråthen som bygget opp LO’s overvåkingsapparat (Bråthen ble senere statsråd og etter dette styreformann for E-tjenestens dekkbedrift Norasonde hvorfra vi har avslørt overvåkere); videre Paul Engstad sr., senere eksponert som en sentral overvåker, Ivar Hobbelhagen m fl.). Overvåkningsapparatets offisielle talsmann i kampen mot kommunistene var således nettopp John Sanness, som her fikk sin grunnutdannelse i Aps etterretning og overvåking. Sanness tilhørte i sin tid som overvåker i Arbeiderbladet (14 år unntatt muligens tre som stipendiat) den mest konservative fraksjonen innenfor overvåkingsbevegelsen (rundt Per Monsen, i motsetning til den mer moderate delen rundt Rolf Gerhardsen)¹¹.

Sanness har også hatt et meget nært forhold til «sjefsovervåkeren» Jens Chr. Hauge som i 1959 fikk i oppdrag av Aps sentralstyre å lede et utvalg som skulle vurdere partiets forsvars- og utenrikspolitikk. I dette firemannsutvalget deltok også John Sanness. Innstillingen ble brukt i Aps arbeidsprogram 1962¹².

I 1971 utga general Reinhard Gehlen sin selvbiografi. Allerede året etter ble den utgitt i både amerikansk og norsk¹³ utgave. Gehlen var leder for den tyske østspionasjen under krigen og gikk etter krigen over til de allierte med alt sitt materiale. I samarbeid med de allierte som nå styrte etterkrigstyskland ble det bygget opp et eget etterretningsapparat under ledelse av general Gehlen, det såkalte Gehlen-apparatet som senere ble omgjort til den tyske forbundsstatens etterretningstjeneste Bundesnachrichtendienst (BND). Det spesielle med denne organisasjonen var dens ekspertise med dekkfirmaer og dekkorganisasjoner. Gehlen drev selv sitt eget lille firma! Det er interessant å notere at det var John Sanness som skrev forordet til den norske utgaven av denne sensasjonelle boken, den første i sin art. Det var altså ikke noen forsvarssjef eller e-sjef-kollega som gjorde dette, men overvåknings- og etterretningsmannen Sannes. Hadde Sanness vært en alminnelig utenrikspolitisk ekspert, ville dette ikke vært noen oppgave for ham, men det var svært naturlig for en etterretnings- og overvåkningsekspert!

Sanness ble senere i samme egenskap oppnevnt som sakkyndig i listesaken¹⁴, der det trengtes solid etterretningskompetanse. En annen NUPI-mann, John Kristen Skogan (senere statssekretær i Forsvarsdepartementet under regjeringen Syse), ble forøvrig senere brukt som sakkyndig i Treholt-saken¹⁵.

I 1964 ble det kunngjort en rapport fra en internasjonal sosialistisk arbeidsgruppe som konkluderte med at jødene i Sovjet var diskriminert. Sanness var med i denne gruppen¹⁶. Han har i alle år vært en sterk forkjemper for Israels sak.

NUPI har i alle år fått en passende sidestrøm av rådata og ferdig tolkede data fra E-staben slik at de kunne representere en bredere utenrikspolitisk forståelse enn bare det som kom fra E-stabens egne militære analytikere. At NUPI må ha hatt tilgang til denne typen data sier seg selv. Hvis E-stabens egen analyseavdeling var så avhengig av bl.a. Trond Johansens innhentingsavdeling for de siste, viktige 10% av data som Jacobsen skriver (se foran), er det klart at NUPI må ha vært enda mer avhengig av Trond. Men dermed har også frykten blant E-stabens egne analyse-offiserer om at viktig materiale ble unndratt dem for presentasjon i andre fora (NUPI) blitt skapt og/eller forsterket, og slik har Trond Johansen til enhver tid hatt tilgang til de aller nyeste analyser og tanker, avvikende fra det han kunne skaffe seg eller ønsket seg innen sin egen tjeneste, men like godt og like moderne, fordi det bygget på de samme sensitive rådata – noen av dem også helt eksklusive, kanskje basert på operasjoner Trond Johansen spesielt iverksatte med tanke på bearbeidelse for Ap i nettopp NUPI. Det er dette forholdet som CC i alle år var bekymret for: Trond Johansens dobbeltrolle som E-mann og A-mann, særlig når Ap var i opposisjon. Ap kunne da fra Stortinget ha både bedre og tidligere informasjoner enn Regjeringen selv! Vi minner forøvrig om at Tronds venn Knut Frydenlund var formann i utenrikskomitéen i mange år. Det er neppe uten grunn at general Fredrik Vilhelm Bull-Hansen, som både har vært Tronds sjef, sjef for E-staben og Forsvarssjef, gang på gang har sagt at etterretningsfolk ikke bør drive med partipolitikk.

Norsk Utenrikspolitisk Institutt har de siste årene hatt adresse Grønlandsleiret 25, 6. etasje. I 3. og 4. etasje i dette bygget flyttet det for 20 år siden inn et annet «forskningsinstitutt»¹⁷ – som senere har vist seg å være «Stay behind»! E-tjenesten har adresse Platous gt 16. En observant gatevandrer vil se at de to byggene ligger vegg i vegg, slik at man selvsagt har fysisk forbindelse direkte mellom Stay Behind og E-staben. Og har ikke NUPI i 6. etasje sin egen inngang, får de sikkert lov til å bruke inngangen i 3. eller 4.

Det er to hensyn som gjør at E-staben og NUPI nå kunne flytte sammen. Det utenrikspolitiske ved at den kalde krigen er slutt, og det innenrikspolitiske ved at Karstad-utvalgets rapport forble ubehandlet av Syse-regjeringen og at Trond kunne dels begrave og dels kremere store deler av sammenblandingen mellom Ap og de hemmelige tjenestene. NUPI og E-staben kan derfor nå dele bord og seng på Grønland selv om de ennå ikke har kunngjort sitt langvarige ekteskap.

I Danmark har man ikke brydd seg med å etablere et eget institutt. Der inngår det tilsvarende danske utenrikspolitiske institutt som en organisatorisk del av den danske E-staben – med fullt kontorfellesskap, ikke kamuflert som to ulike institusjoner på to tilsynelatende ulike adresser.

Gjennom NUPI fikk Norge et prestisjetungt utenrikspolitisk kompetansemiljø, respektert over hele verden, og selvsagt i Norge, der NUPFs ord er lov og NUPI-utdannede fagfolk utenrikspolitiske guruer for alle. Men de som er utdannet fra NUPI er klar over hva og hvem som er kilden og hovedsamarbeidspartner for deres arbeid. NUPI har bragt frem mange fremragende folk som senere er brukt i de aller mest sentrale posisjoner både i Ap og Høyre. Men samtidig har de bragt med seg et felles referansegrunnlag og forståelsesverden som fra begynnelsen av er skapt, vedlikeholdt og kontrollert av Ap og Trond Johansen – nå i 35 år.

Det er folk fra dette miljø som i Norge har vært dominerende i de fleste utenrikspolitiske sammenhenger. Særlig ser vi mye personfellesskap mellom NUPI, ledelsen i Forsvars- og Utenriksdepartementet og f.eks. Nobelkomiteen og Aps utenrikspolitiske utvalg. Det er verd å merke seg at Aps senere oppnevninger til Nobelkomitéen i så måte mer typisk er hentet fra dette «nettet», mens man tidligere var mer parlamentarisk orientert ved oppnevnelsene.

NUPI-folk har vært opplært til å betrakte E-tjenesten meget positivt, som hele forutsetningen for deres karriere. De har også vært informert om hva E-tjenesten driver med og ikke driver med, kanskje også om deler av det ytre apparatet med dekkbedrifter, E-stabens hemmelige budsjett, andre ekstraordinære finansieringskilder etc., og fått forståelse for at ikke enhver politiker fra landet kan informeres like detaljert som de selv kan. (Johan Jørgen Holst var nok den NUPI-mannen som hadde størst innsikt i Tronds apparat «ute i det blå».)

Personer med en slik bakgrunn vil instinktivt stille seg avvisende til enhver kritikk mot de hemmelige tjenester og deres daglige samarbeidspartnere innenfor disse, fordi kritikken nesten alltid vil komme fra folk de mener har liten greie på det de snakker om mens de selv har stor innsikt og vet bedre. Noen raske telefoner til riktig vedkommende vil også oppklare enhver sak og «forklare» ethvert fenomen.

NUPI har også hatt en viss fast tilknytning til Forsvarets Høyskole, jfr. generalmajor Arne Haugan¹⁸:

«Som lærer ved Forsvarets Høyskole ble jeg automatisk medlem i styret i NUPI, som var en ganske ny Institusjon under ledelse av professor John Sanness. Selve styrevervet har ikke etterlatt seg noe uutslettelig inntrykk, men man ble kjent med mange interessante personer. Og tilknytningen til instituttet førte til meget, bl.a. dannelsen av Sikkerhetspolitisk studiegruppe, som spilte en viktig rolle i de påfølgende år, utredet en rekke større saker, og bidro med stoff til tidsskriftet Internasjonal Politikk. Leder for studiegruppen var i den første tid Nils Ørvik, og John Sanness og Per Frydenberg var meget med i våre diskusjoner. Senere også Arne Olav Brundtland. Vi utarbeidet en større utredning om nedrustning og våpenkontroll.»

NUPI har vært benyttet til å bygge opp en lang rekke betydelige forskere, spesielt Johan Jørgen Holst. Holst gikk Forsvarets russiskkurs (organisert av E-staben) straks etter artium¹⁹. I 1960 fikk han stipend fra den jødisk-kontrollerte organisasjonen «Thanks to Scandinavia» for å studere ved Colombia University²⁰. Han ble mag. art. (statsvitenskap) i 1965, og var under studiene stipendiat på Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI)²¹ (1961) og på Center for International Studies (Harvard) (1962). Han var forsker på FFI 1963-69 med permisjon 1967-69 som forsker ved Hudson Institute. Fra 1970 var han gjesteforeleser ved Carleton University, Ottawa.

Holst fikk etterhvert sterk tilknytning til NUPI, som forskningssjef 1969-76 og direktør 1981-1986 og 89-90. Fra 1976 var han sammenhengende og inntil sin død enten statssekretær eller statsråd i Forsvars- eller Utenriksdepartementet, med unntak av Willoch- og Syse-regjeringene da han satt i sin sjefsstol på NUPI hvor han var sjef fra 1981. Dvs. at han fra 1958 til sin dødsdag befant seg sammenhengende i «Trond’s verden». I likhet med Frydenlund og Stoltenberg ble han en av Trond Johansens beste venner og Johansen en av hans viktigste rådgivere²², Holst var medlem av Aps internasjonale utvalg fra 1970.

NUPI bygget også opp folk fra andre partier, særlig Høyre-folk som Anders C. Sjaastad. Arne Olav Brundtland (Gro’s ektefelle), John Kristen Skogan m.fl. Sjaastad og Brundtland var inntil Sjaastad ble valgt til Stortinget i 1981 et slags «radarpar» i Oslo Høyre og Høyre generelt med felles bakgrunn fra Den Konservative Studenterforening (DKSF) og NUPI. Begge satset på Stortinget foran nominasjonene i 1981, men Brundtland trakk sitt kandidatur da Sjaastads fikk vind i seilene; han innså at det ikke var plass til begge.

Anders C. Sjaastad ble mag. art. (statsvitenskap) i 1969 og straks ansatt som forsker på NUPI (fra 1970, og fra 1973 som informasjonssjef). Dette var den eneste stillingen han hadde før han ble vararepresentant til Stortinget og umiddelbart forsvarsminister i Willoch-regjeringen i 1981. Ved ommøbleringer i regjeringen helt på slutten (1986) ble Sjaastad flyttet til Stortinget, der han fra 1985 var valgt til fast representant. Sjaastad var medlem for Høyre i Forsvarskommisjonen av 1974 (ledet av Ronald Bye) og viseformann i Oslo Høyre 1977-84.

Arne Olav Brundtland ble gift med nåværende statsminister Gro Harlem Brundtland i 1960 og ansatt som forsker ved NUPI i 1963 (mens Gudmund Harlem var forsvarsminister), der han er fortsatt. Han er en av de meget få som har vært ved instituttet kontinuerlig i en tredveårsperiode.

Det bærer hans kommentarvirksomhet preg av. Etter avslutningen av den «hete våren» i Stortinget 1993 (se kap. 14) sto Arne Olav Brundtland fast på skansen for de siste dagers hellige med argumentasjon for at E-tjenesten fortsatt skulle være umulig å kontrollere for Stortinget²³. Han hadde festet seg ved at vi hadde fremmet «påstander om overvåking», og lot som om Stortinget hadde misforstått oss:

«Men interessefeltet ble utvidet til også å omfatte E-tjenesten, som er noe helt annet …»

Han redegjør for E-tjenestens helt ordinære og lovlige oppgaver og aktiviteter, som om det var en del av skaperverket at en tjeneste da også holder deg til dette, og uttrykker sin store forundring for hvorfor diverse politikere angivelig benytter seg av opphøret av kald krig til å slå politisk mynt på E-tjenesten:

«At Fremskrittspartiet inntok populistiske standpunkter er ikke å undre seg os/er. Men at Høyre og Kristelig Folkeparti lot hvert sitt avtroppende medlem av justiskomitéen ture frem, er egnet til å forundre. Hvorfor Kjell Magne Bondevik, som jo tidvis minner om at han har vært utenriksminister, og sikkert ønsker å bli det igjen, ikke stoppet Alsaker er merkelig. Men ikke så merkelig som at Kaci Kullman Five ikke ville sette foten ned overfor Frogn Sellæg. Kaci vil jo gjerne bli statsminister.»

Arne Olav Brundtland reduserer altså hele saken til et mysterium uten svar innenfor en verden av ren partitaktikk og personlige ambisjoner. Han ser fullstendig bort fra at de aktuelle politikere kan mene litt av det de sier! – og kanskje sitte med informasjoner som gir grunn til det? Dette er en uforskammet og nedlatende holdning overfor Stortinget som en seriøs forsker burde holde seg for god for.

Så må vi huske at Arne Olav Brundtland hadde vært utenrikspolitisk forsker i tyve år da han skrev denne artikkelen. Han må ha forsket i all verdens hemmelige tjenester og deres virksomhet, og kan umulig ha oversett at denne er proppfull av overtramp og eksempler på at E-tjenester slett ikke unnser seg fra å rette sine voldsomme virkemidler mot egne borgere; det er nok å nevne USA, Storbritannia, Sverige og Italia som ferske eksempler som Brundtland selvsagt visste om. Hvis han hadde vært en uavhengig forsker og NUPI et uavhengig institutt ville det selvsagt ha lyttet med interesser til signalene fra Stortinget, holdt det opp mot sine utenrikspolitiske kunnskaper og drøftet om det kanskje kunne være mulig at ett og annet skjedde her hjemme også. Hva var forutsetningene og politiske betingelsene for det som skjedde i andre land? Kunne slike tenkes å oppstå i Norge? Hva vet man allerede om Trond Johansens forhold til Ap, etc. etc.?

Men det var altså ikke i Brundtlands tanker i det hele tatt å søke i den retningen. Hans eneste hensikt var å diskreditere Stortinget ved å trekke motivene ned til de smålige partipolitiske som alle ler av, og implisitt hvitvaske hele den norske E-tjenesten – mot bedre vitende.

Det er jo ikke så rart i forhold til hva vi vet idag. Et Storting som kikker E-tjenesten for mye i kortene vil meget raskt bringe både Brundtlands hustru og Brundtlands arbeidsgiver i søkelyset. Når familien og den gode jobb trues, trer de fleste i forsvarsposisjon!

John Kristen Skogan, en noe senere DKSF’er, har vært ved NUPI fra 1975 til idag, avbrutt med en periode som statssekretær for forsvarsminister Per Ditlev-Simonsen i Syse-regjeringen.

General Fredrik Vilhelm Bull-Hansen tjenestegjorde i Tysklandsbrigaden 1952 og Midt-Østen 1956-57. I 1967-68 var han stipendiat ved NUPI, og han ble styremedlem 1974-80. I 1975 ble han som daværende oberstløytnant frabeordret Hærens Stabsskole, utnevnt til oberst og seksjonssjef i E-staben. I 1977 ble han deretter sjef for E-tjenesten (frem til 1979). Det er vel kjent at Ap-systemet satset på feil hest når de kjørte Bull-Hansen via E-staben og håpet å utvikle de samme systemlojaliteter og avhengighetsforhold som Trond dessverre har klart å utvikle hos noen andre høyere offiserer. General Bull-Hansen, som senere ble utnevnt til forsvarssjef i 1984 skal ifølge velinformerte ha forsøkt å rydde opp innenfor Tronds domene, hvilket han dessverre ikke klarte. Vi håper det ikke blir lenge til den høyt respekterte, upolitiske og kunnskapsrike tidligere forsvarssjef, general Bull-Hansen forteller hva han vet. Vi er mange som venter på det.

Arne Treholt var vit. ass. ved NUPI 1971-73. Han var en av de mange som brukte NUPI som et springbrett til Utenriksdepartementet. Han er heller ikke den eneste fra NUPI som har vært overvåket.

Halle Jørn Hanssen, som var NUPI-forsker i noen år, er idag medlem av Aps utenrikspolitiske utvalg og daglig leder av Norsk Folkehjelp, en av Youngstorgets mange humanitære organisasjoner.

Det er nå god grunn til å stille spørsmål om statsminister Kåre Willoch i 1982 visste om at han i sin regjering hadde en forsvarsminister med et så nært forhold til Trond Johansen, når de sendte ordre til Sjaastad om å undersøke offiserenes anklager mot Ap og Trond Johansen?

Og om statsminister Jan P. Syse visste at ved siden av at han hadde en forsvarsminister (Per Ditlev-Simonsen) fra en skipsrederfamilie som både hadde vært aksjonær i ett av Trond’s etterretningsskip og selvsagt deltatt i E-stabens operasjon Delfinus på verdensomspennende basis²⁴, også hadde en statssekretær (John Kristen Skogan) i samme departement som hadde samme forhold til Trond som Sjaastad hadde og at det var disse som skulle ta imot og behandle Karstad-utvalgets rapport som nettopp var Aps og Tronds viktigste dekkoperasjon over bl.a. sammenblandingen Ap/tjenestene? Vi sier ikke at noen av disse gjorde noe galt, men det hadde kanskje vært et moment av verdi å ha tatt med da kabalen ble lagt etter at det var meldt om avlyttingsmistanker m.v. fra flere ikke-sosialistiske regjeringer og man hadde behov for 100% uavhengige og kritiske folk i forhold til Trond Johansen? Hadde Syse-regjeringen gått løs på Karstad-utvalgets rapport hadde det kanskje ikke blitt noen regjeringskrise, og vi kunne ha sluppet alle granskningskommisjonene og nye dekkaksjoner fra Ap-siden. Det var kanskje ikke så rart at vi fikk den såkalte Syse-saken som ble startet av Alf R Jacobsen.

Vi forsvarer selvsagt ikke de tiltalte i listesaken eller Treholt-saken, men av prinsipielle grunner bør det kanskje spørres om retten fikk opplyst nok om bakgrunnen til Sanness og Skogan som uavhengige sakkyndige i forhold til påtalemyndigheten, som reelt sett var Trond Johansen ihvertfall i listesaken?