Stortinget slapp taket etter at Kommisjonen var utnevnt med medlemmer, mandat, bevilgning og særlov. Kunne det gjøres bedre? Nå var det bare å avvente jobben. I Stortinget var det en gjengs oppfatning at man ikke skulle gjøre om de feilene Regjeringen hadde gjort med sine utvalg: Å blande seg opp i arbeidet med løpende samtaler, brevveksling og instruksjoner. Man fikk ha tillit til dem man hadde oppnevnt.

Men hadde Regjeringen tenkt å forholde seg like respektfullt? Kunne man vente at de krefter som hadde satt himmel og jord i bevegelse for å tildekke så langt, nå plutselig la ned årene?

Hvordan det skjedde skritt for skritt vet vi lite om, men realiteten er at det inntrådte et slags tidsskifte i Kommisjonen i mai-juni 1994. Da hadde Kommisjonen fått på plass sitt sekretariat, som besto av¹:

• Førstestatsadvokat Hans-Petter Jahre, Økokrim (leder)
• Spesialrådgiverne Terje Ingstad og Gunnar Fjæra, Økokrim
• Historikeren Knut Kjeldstadli
• Politietterforskerne Sturla Osen og Bjørn Tvete-Berger, Kripos
• Politimann Sigurd Nilsen, Sarpsborg politikammer
• Sekretær Berit Utaker, Kristelig Folkepartis stortingsgruppe

Det er verd å merke seg at utvalget nå hadde skaffet seg en infrastruktur som kun med unntak av Kjeldstadli og Utaker var under daglig kontroll av det samme justisvesen som Stortinget hele tiden hadde forsøkt å få gransket; det samme justisvesen som Dahl-gruppen hadde fritatt fra enhver granskning; det samme fravær av granskning som var blant Stortingets viktigste beveggrunner for å nedsette hele Lund-utvalget! Faktum er at personer under direkte kommando av forvaltningen inkl justisvesenet nå hadde inntatt alle de personellmessige nøkkelposisjonene rundt Kommisjonen.