23.3 Oppnevning av Lund-kommisjonen

Stortingets granskningskommisjon for de hemmelige tjenester fikk denne sammensetning:

  • Høyesterettsdommer Ketil Lund (leder)
  • Advokat Regine Ramm Bjerke
  • Professor Berge Furre
  • Generalmajor Torkel Hovland
  • Likestillingsombud Ingse Stabel

Det hadde ikke vært noen enkel jobb å komme frem til denne sammensetningen1. Man skulle kombinere politisk bredde (uten direkte partipolitiske referenser) med Stortingets vanlige krav i hvertfall til kjønnsmessig fordeling, og dessuten gå en vanskelig balansegang mellom faglig kompetanse og habilitetshensyn. Det viktigste for flertallet var at medlemmene måtte være uavhengige og ikke ha tilknytninger som kunne svekke deres evne og vilje til å oppklare.

Man ble raskt enige om at lederen burde komme fra Høyesterett, og at det burde være Ketil Lund. Lund var oppfattet som saklig, uavhengig og ubestikkelig. I denne sammenheng var det en fordel at han hadde vært aktiv på venstresiden i studentpolitikken og vært engasjert av venstresiden i enkelte feider med tjenester og øvrighet. Da mente man han ihvertfall ikke ville løpe Ap-regjeringens ærend. Aftenposten skrev under «Navn i nyhetene»2:

«En genistrek mente mange da Ketil Lund i januar ble oppnevnt som leder av den parlamentariske kommisjon som skulle granske påstandene om ulovlig overvåking. For få tunge jurister nyter som Lund tillit i de brede politiske leirer.

Kanskje ikke derfor et så stort paradoks at nettopp flere på høyresiden i norsk politikk nå legger det store forventningspresset på den ‘gamle’ radikalerens skuldre. For i motsetning til Regjeringens egen granskningskommisjon, Nygaard Haug-utvalget, vil den stortingsoppnevnte Lund-kommisjonen ikke ha noe behov for å tilsløre eventuelle kritikkverdige forhold som måtte bli avdekket, blir det hevdet.

Selv tar Lund forventningspresset med stor ro. I disse dager er han mest bekymret over hvordan han skal klare å stue vekk et flyttelass med møbler fra Italia – etterlevninger fra et gammelt hus som hans halvt italienske kone har solgt. For praktisk arbeide er ikke det som ligger lettest for høyesterettsdommeren, ifølge hans nærmeste omgivelser. Og desto mindre når andre forteller ham hva han skal gjøre.

At Lund ikke lar andre fortelle ham hvor skapet skal stå, viser ikke minst yrkeskarrieren klart. Få jurister har hudflettet rikets øverste dommere og ‘øvrighet’ slik han har gjort Og gjennom sitt engasjement i bl.a. Alta-saken og ikkevold-saken demonstrerte han sine radikal- anarkistiske holdninger. …»

Videre måtte man ha minst en person som hadde omfattende kvalifikasjoner i forhold til de hemmelige tjenester, og helst kjenne dem fra innsiden samtidig som uavhengighet og lojalitet til Stortingets oppgave var helt utvilsom. Heller ikke her var det vanskelig å finne personen: Generalmajor Torkel Hovland var kjent for å være uredd, dyktig og pågående, med et særdeles bevisst forhold til hva som er rett og galt i forhold til statsforfatningen og rimelig distanse til tjenestene, samtidig som han hadde vært i E-tjenesten selv. Paradoksalt nok var den beste bekreftelse på at man hadde funnet riktig mann den reaksjon man møtte fra forsvarssjef Torolf Rein: Det kom ikke på tale å avgi Hovland. Han var uunnværlig. Men Grimstad-utvalget ble sikrere i sin sak og instruerte forsvarsministeren til å sørge for at Hovland ble stilt til disposisjon, og slik ble det.

Det er mer uklart hvordan de øvrige medlemmene kom med. Høyre hadde en kandidat nr. 2 som hadde meget sterke kvalifikasjoner tilsvarende Hovlands, men nådde ikke frem med vedkommende. Berge Furre skal ha blitt bragt i forslag av Arbeiderpartiet og jublende akseptert av SV, og dermed var han på plass fordi den overvåkede venstresiden måtte ha sin plass i kommisjonen. Til sist var nok problemet å finne et par ikke alt for ukvalifiserte kvinner, og nå ble det lett blant juristene. Paret Regine Ramm Bjerke/Ingse Stabel kom visstnok inn nokså raskt på tampen som en kombinasjon med en viss politisk bredde.

Det var bare Berge Furre som hadde en helt klar partipolitisk bakgrunn (SV). Kommisjonen er oftest omtalt som Lund-kommisjonen.

1 Fremstillingen her baserer seg på samtaler med stortingsrepresentanter.

2 Aftenposten 6. juli 1994.