Kommisjonens tredje jurist er tidligere likestillingsombud, fra 1994 lagdommer i Eidsivating, Ingse Stabel. Før hun ble likestillingsombud i 1988 hadde hun arbeidet i Justisdepartementet som konsulent og underdirektør 1971-86 og som advokat hos Regjeringsadvokaten 1986-88. Siden det er Regjeringens og i stor grad Justisdepartementets underordnede ledd som er under granskning, og siden det i Stortinget er stor interesse for å få vite hvilken rolle Regjeringen og Justisdepartementet har spilt i flere tildekkingssaker, vil vi anta at ansatte i departementene og hos Regjeringsadvokaten automatisk ville blitt regnet som inhabile. Det kan ikke sies det samme om tidligere ansatte, men ihvertfall etter vår mening legger Ingse Stabels yrkeskarriere beslag på en god del av «inhabilitetskvoten». Det burde ikke kommet opp særlig mange andre forhold.
I perioden 1990-93 var Ingse Stabel medlem av utvalget som vurderte «Strafferettslige regler i terroristbekjempelsen»1. Utvalgets formann var ekspedisjonssjef Morten Ruud i Justisdepartementets Polaravdeling, og det tredje medlem var ass. riksadvokat Tor-Aksel Busch. Utvalget hadde 19 møter. Det redegjøres i innstillingen for at man har hatt møter med representanter for NUPI og Overvåkingspolitiet. Det er naturlig. Vi finner det imidlertid påfallende at den eneste utvalget har hatt møte med utenom disse er journalist Finn Sjue i Klassekampen. Vi peker en rekke steder i denne boken (se kapitlene 19, 20.4.14, 23.5 og 25.1.10) på at Sjue har opptrådt provokatorisk mot Stortinget og mot Granskningskommisjonen selv ved viktig medvirkning til at tildekker-etterforskere fra Dahl-gruppen ble spesialrådgivere hos Lund og spredt desinformasjon om vår sak. Alt dette har enten åpenbart eller med stor sannsynlighet skjedd i hemmelig samarbeid med deler av de hemmelige tjenestene, i første rekke Overvåkingspolitiet, som Sjue også offisielt – i egenskap av journalist – har hatt meget nær kontakt med, ved bl.a. politiinspektør Iver Frigaard og POT/Frigaard-agenten Tom Krømcke. Hva slags kompetanse var det han spesielt kunne bidra med til dette utvalget? Hvorfor ble han innkalt på lik linje med representanter for offentlige og halvoffentlige organer?
Vi tror det er fordi han faktisk representerer et offentlig organ, sannsynligvis Stay Behind. Vi har annet sted pekt på at han etter all sannsynlighet har vært benyttet av Stay Behind som leder av og ekspert på etterretning mot f.eks. Blitz-miljøer, høyre-ekstreme miljøer og palestinamiljøer i forhold til potensiell terrorisme. I denne egenskap var han helt naturlig en ressursperson for Ruud-utvalget, og representerte E-siden/Stay Behind like naturlig som at POT var representert blant de få innkalte eksperter.
Vi har i kap. 18.5 dokumentert at det i vår sak har vært konstruert opp falske anklager om våpenfanatisme, ulovlig våpenbesittelse etc. Disse falske anklager har vært benyttet som unnskyldning for å iverksette konvertering av ulovlig virksomhet v/Mossad Norge og E-tjenesten til tilsynelatende lovlig politispaning v/Oslo Politikammer (samt politiaksjoner til beskyttelse av de førstnevnte aksjoner), samt overvåking, telefonavlytting og hemmelige beslag av POT (ved å føre dommeren bak lyset med falsk bevisførsel).
Slik hjemmel må i tilfelle ha kommet under henvisning til en form for terrorismebegrep. Det må ha skjedd midt under Ruud-utvalgets arbeid. Vi kan ikke se bort fra Ingse Stabel kan ha vært orientert om denne saken under arbeidet i utvalget, f.eks. som et eksempel på et grensetilfelle for terroristbegrepet. Det kan heller ikke utelukkes at Sjue har tatt opp denne saken. Vi skulle gjerne visst svaret på dette. Er det ja, foreligger det umiddelbar inhabilitet.
Vi viser videre til vår dokumentasjon gjennom hele denne boken på at både Justisdepartementet og Riksadvokaten har vært aktivt deltakende i arbeidet med å tildekke og unngå etterforskning i vår sak, at Justisdepartementet også må ha initiert en rekke av aksjonene mot oss, og at Riksadvokaten må ha kjent til dem. Gjennom deltakelse i 17 møter i et tremannsutvalg der de to andre kommer fra nettopp disse institusjoner, som hun selv tidligere har arbeidet i for begges vedkommende, oppstår det nødvendigvis et tett bekjentskap og en kollegialitet som nærmer seg identifikasjon. Etter vår mening fyller denne utvalgsdeltakelsen med tilhørende usikkerhet opp mye av den resterende «inhabilitetskvote», og overfyller den i forhold til vår sak
Ut fra møter og korrespondanse er det likevel tydelig at hun er tildelt et slags saksbehandleransvar i vår sak. Dette er ikke uten videre kritikkverdig, fordi Lund-kommisjonen ikke kjenner til alle de forhold vi har nevnt foran, men godtgjør at man i ettertid må betrakte henne som inhabil i forhold til hennes vurderinger om vår sak. Har hun selv vært eksponert for denne tidligere, vil det ha vært utilbørlig av henne selv ikke å erklære seg inhabil i forhold til vår sak.
Ved å ta vår sak har hun dessuten – hvis meningen var å oppfylle Stortingets intensjoner – påtatt seg å granske sine «adjutanter» Oser og Tvete-Berger, Dahl og Riksadvokaten. Var hun beredt til det – eller var det sak som allerede var blitt en ikke-sak hun påtok seg?
Det som etter vår mening mer enn fyller opp inhabilitetskvoten er endel forhold og uttalelser hun avga i et intervju med Aftenposten i mars 19942.
Ingse Stabel sa da dette om sin nye kollega i Eidsivating lagmannsrett:
«Så jeg er fornøyd med at jeg er blitt utnevnt til dommer i Eidsivating lagmannsrett under Agnes Nygaard Haug. Hun er en dyktig jurist og noe så sjeldent som klok.»
Dette er den samme Agnes Nygaard Haug som ledet Nygaard Haug-utvalget. Allerede før Ingse Stabel avga denne uttalelsen var det avslørt at dette utvalget nærmest kokte over av inhabilitet og andre kritikkverdige arbeidsformer. Senere ble utvalget utropt til Norgeshistoriens mest opplagte tildekkings- og hvitvaskingsutvalg (se kap. ….). Ingse Stabels nesegruse beundring for sin nye sjef, kombinert med sin tidligere ansettelse under Nygaard Haugs Nygaard ektemann (det opplyses forøvrig at Bjørn Haug sågar «slo kloa i henne» som også viser hvor høyt hun ble verdsatt tilbake), tegner ikke bra for hennes deltakelse i granskningen nettopp av Nygaard Haug-utvalgets forhold eller av forhold som kan sette dette utvalgets arbeid i et dårlig lys. Vår sak er full av slike omstendigheter! Når Agnes Nygaard Haug ikke har funnet det minste fnugg å utsette på E-tjenesten, skal det mye til at ekteparet Haugs nære forbindelse Ingse Stabel skal gjøre det.
I kapittel 25 påviser vi at tallrike kritikkverdige forhold innen tjenestene kan føres direkte tilbake til statsministeren. Det er da også urovekkende at Ingse Stabel har en enda mer nesegrus beundring for Gro Harlem Brundtland:
«-Er du fan av Gro Harlem Brundtland?
-Jeg er en uforbeholden beundrer. Hun har en imponerende kapasitet og et format som nesten er for stort for Norge. På toppen av maktens tinde tør hun å være kvinne; varm og generøs og med følelser som synes. Og likevel med en autoritet som aksler henne til statsminister – i verdensmålestokk. Egentlig burde vi sende statsministeren vår ut i verden. Men ikke som generalsekretær i FN. Den jobben er for liten.»
Når Ingse Stabel mener Gro Harlem Brundtland er så stor og flott at selv generalsekretærjobben i FN blir for liten, virker det ikke mye sannsynlig at hun vil jakte med full iver på forhold som meget vel kan trekke denne beundrede statsministeren rett ned fra skyene til Riksretten i Norge.
At hun virkelig mener at Nygaard Haug og Brundtland er spesielle, fremgår av hennes neste svar:
«-Er det noen toppledere i næringslivet du vil gi en god attest?
– Jeg deler ikke ut karakterbøker i dag.»
Bare to. Som til gjengjeld fylles med alle de gullstjerner hun kan lete frem.
Uttalelsene om statsministeren og Nygaard Haug viser et helt spesielt beundrerforhold. Nygaard Haug er oppnevnt av regjeringen og har frikjent E-tjenesten en bloc, med full tilslutning fra statsministeren. To personer som Ingse Stabel har som forbilder og beundrer over alt i verden har altså knyttet meget sterk prestisje til et bestemt utfall av Lund-granskningen: Ny frikjennelse. Dette skaper inhabilitet så det suser, i tillegg til forutinntatthet.
Vi noterer forøvrig at det ser ut som om Ingse Stabel og Sturla Osen er en slags parhester i Kommisjonen. Det er åpenbart de som behandler vår sak i den grad den behandles, og det ser også ut som om de tar seg av offiserer som virkelig har noe å fortelle. Leseren vet hva vi mener om Osen og det skandaløse i at han settes på vår sak, om ikke annet så av inhabilitetsgrunner. Vi har imidlertid også registrert at man ikke skal gå mye rundt i Oslo uten å oppdage Osens nære kontakt med Finn Sjue, og det gjør ikke saken bedre.