For å kvalitetssikre denne konklusjonen, og få en endelig sjekk på statsrådene, skrev vi nytt brev til justisministeren i januar 1995¹.

Vi påpekte nå at justisministeren etter vår oppfatning lovstridig hadde enten

«a) tilbakeholdt ankesaken fra Kongen i Statsråd, eller

b) tiltatt Dem kompetanse som hører hjemme hos Kongen i statsråd»

Vi understreket nå at alt vi ba om var:

«… at det gjennomføres en formell saksbehandling på regjeringsplan for å klarlegge om vi virkelig er/har vært utsatt for formelt lovlig overvåkning, og om denne er berettiget, eller om dette på annen måte er lagt som premiss for Riksadvokatens granskning i regi av den såkalte Dahl-gruppen.»

Videre skrev vi:

«Vi finner dette ønske høyst berettiget i lys av at De selv tidligere har forsikret stortinget om at det ikke foreligger lovlig overvåkning, at Dahl-gruppen ikke kan finne bevis for ulovlig overvåkning og nekter å besvare spørsmål om lovlig overvåkning, og at bevismaterialet for at både overvåkning og rent ulovlig virksomhet forekommer er overveldende, og i nødvendig grad tilstillet både Dem og Regjeringens øvrige medlemmer.

Denne siden av saken har ikke noe med behandlingen i Lund-kommisjonen å gjøre fordi den berører forhold under Regjeringens, evt Kongens, direkte ansvar. Deres oversendelse av vårt brev av 22.7.94 til kommisjonen er således ren ansvarsfraskrivelse. Det gjør ikke saken bedre at De i oversendelsen dit underslo 7 vedlegg, slik at saken ble umulig å behandle for kommisjonen …»

Vi viste til at saksbehandlingen var blitt komplisert ved at justisministeren selv hadde skapt to uklarheter:

«a) De har – jfr. tidligere korrespondanse – dels hevdet (brev til oss av 22.8.94) at De ikke har kompetanse i saken, og dels at De rett og slett ikke ønsker å gjøre noe med dette (brev til Stortingets kontrollkomite av samme dato, som ikke var vedlagt brevet til oss slik det skulle vært og som vi først fikk se ved ekspedisjon av 8.9.94 etter purring 7.9.94).

b) Mens vi har sendt en henvendelse direkte til Dem om å undersøke forhold som Riksadvokaten ikke har tatt stilling til, later De i Deres siste brev som om vi påklager Riksadvokatens avgjørelse, vi mener således at De er førsteinstans etter forvaltningsloven, mens De selv hevder å være anneninstans.»

Vi påviste at uansett hvilken kombinasjon av valgene under a) og b) som måtte legges til grunn (fire alternativer) forelå det brudd på forvaltningsloven, som alltid gir rett til ankebehandling ved én overordnet instans.

Vi minnet også om at vi (brev av 14.9.94) hadde bedt om å få en redegjørelse for de formelle forhold, herunder kompetansespørsmålet, men selv dette hadde vi ikke fått svar på.

Vi konkluderte slik:

«Det er meget påfallende at De griper til lovstridige tiltak og skaper saksbehandlingsmessige uklarheter når det vi ber om turde være så enkelt og selvsagt at ethvert regjeringsmedlem burde være interessert i en klargjøring. Vi er nødt til å konkludere at det foreligger forhold som gjør at De ikke våger å bringe hele Regjeringen og H. M. Kongen inn i saken, vår frykt for at dette var tilfelle medførte at vi så det påkrevet å informere øvrige regjeringsmedlemmer selv. Det fortsetter vi med.

Vi ber nå om et minimum av respekt for våre borgerrettigheter og rettssikkerhet ved at saken fremlegges Kongen i Statsråd straks. Dette er også nødvendig for Regjeringen for å få klarlagt om De har feilinformert Stortinget eller om Riksadvokatens etterforskingsgruppe er ført bak lyset av noen i Regjeringens tjeneste. Kontinuerlig avvisning av dette innebærer stadig oppbygging av juridisk og parlamentarisk ansvar.»

Vi sendte pånytt kopi til alle regjeringens medlemmer med følgeskriv² der vi bl.a. pekte på hver enkelt statsråd nå ble medansvarlig for eventuell lovstridig tilbakeholdelse av sak fra Kongen i Statsråd, ut fra den informasjon de nå hadde mottatt.

Videre gjentok vi overfor statsrådene:

«Vi vil gjerne minne om at alt vi har bedt om er at Regjeringen som helhet klarlegger hvorvidt statsråd Faremo tidligere talte sant da hun informerte Stortinget om at vi ikke var utsatt for lovlig overvåkning, og om at Regjeringen selv sørget for å få svar på – for sin egen del – det vi ikke kan få svar på, nemlig om mulig lovlig overvåkning hadde noe med premissene for Riksadvokatens («Dahl-gruppens») etterforskning og henleggelse å gjøre.»

De vil være vel kjent med at personer utsatt for påberopt lovlig overvåkning i Norge ikke har noen mulighet for å forsvare seg selv mot de anklager som måtte være fremsatt. De vil også være kjent med at Stortinget har vist nåværende kontrollsystemer på dette området så liten tillit at hele systemet er under reorganisering. Når statsråd Faremo tidligere har valgt å undersøke saken og informere Stortinget, må det være fullt mulig for henne å undersøke også på vegne av Regjeringen og dermed imøtekomme vårt ønske om at mulig feilinformasjon av Stortinget og/eller Riksadvokaten blir avklart på regjeringsplan.»

Vi er meget forbauset over statsråd Faremos besynderlige aktivitet for å forhindre at denne saken kommer opp på regjeringsplan og/eller hos Kongen i Statsråd. Det virker så om å gjøre å hindre dette at hun samme dag både benekter og bekrefter at hun har kompetanse i forhold til Riksadvokaten, og siden later som om vi fremmet en klage på Riksadvokatens avgjørelser som vi ikke har gjort, siden det er forhold Riksadvokaten ikke har behandlet. Men i alle tilfelle bryter statsråd Faremo forvaltningsloven, jfr. vedlagte brev.»

Vi ba så regjeringsmedlemmene støtte vårt krav om at saken måtte bli behandlet av regjeringen som kollegium og deretter av Kongen i Statsråd. Det viktigste for oss i denne fase, skrev vi, var at saken får full belysning og ikke holdes innenfor ett enkelt departement som oppfører seg mistenkelig defensivt. Vi så at vi selvsagt ville sette pris på enhver tilbakeinformasjon, men at dette var et separat spørsmål.

Vi avsluttet slik:

«Vi står som før til disposisjon for en samtale for å besvare ethvert spørsmål fra Dem personlig. Vi gjentar at De ikke bør ta det for gitt at vi og 15-20 personer i vår krets er forledet eller forvirret, slik De utvilsomt blir fortalt. De vet godt at vi tas alvorlig i Stortinget og i andre partier enn Deres. De bør vurdere grundig hvilke konsekvenser det vil ha hvis bare en del av det vi hevder senere skulle vise seg å være riktig.»

Nå ville ikke Faremo mer. Hun sendte nå vårt siste brev på lang vandring i departementets korridorer. Til sist – i februar 1995 – fikk vi dette svaret³:

«Vi viser til tidligere korrespondanse i saken, senest ved Deres brev av 23. januar 1995 til justisministeren. Saken er overført til departementets sivilavdeling for besvarelse.

Etter departementets vurdering er det ikke noe i Deres siste brev som endrer det standpunkt i saken som kom til uttrykk i justisministerens brev av 13. desember 1994.»

Brevet var undertegnet av fung. byråsjef Thorunn Falkanger og parafert av førstekonsulent Jørgen Jansen.

Dette hadde selvsagt to hensikter: Overfor media (ikke oversett av NTB⁴) signaliserte man nå at departementet hadde sluttet å ta «de to bråkmakerne» alvorlig, saken var sendt ned på fungerende byråsjef-nivå. Til oss signaliserte man at vi like gjerne kunne gi opp, for uansett hva vi måtte komme med ville vi få samme svar: Se vårt forrige ikke- svar. Neste brev fra oss ville nok bli besvart av en annenkonsulent og parafert av en sekretær, og deretter av vaktmesteren og parafert av vaskekonen.

Ikke en lyd fra noen av de øvrige regjeringsmedlemmene, med ett unntak: Landbruksdeparte-mentet hadde i mellomtiden skrevet til oss⁵. Der ble det henvist til våre brev av 14. november 1994 og 25. januar 1995 (men – som vi hadde fryktet – ikke brevet av 20. november 1994), og tilføyet:

«saken gjelder et spørsmål som ligger utenfor Landbruksdepartementets ansvarsområde, og vi kan derfor ikke ta den til behandling.»

Men så hyggelig ihvertfall å få ett eneste sannferdig svar, om enn ikke fra selveste Gunhild Øyangen, men fra hennes departementsråd Per Harald Grue og ekspedisjonssjef Arni Hole!

Vi må gjenta: Hvorfor hele denne rekke av krumspring? Justisministeren hadde sagt i Stortinget at det ikke var lovlig overvåkning. Dahl hadde sagt at det ikke var ulovlig overvåkning. Hvis dette hadde vært sant, ville intet hindret Justisministeren i å avslutte saken kontant f.eks. slik, og på hvilket som helst tidspunkt av korrespondansen:

Kjære Ramm og Setsaas!

Takk for brev. Vi har behandlet den saken dere reiser i overensstemmelse med gjeldende lover og regler, og Regjeringen er for sin del tilfreds med resultatet av saksbehandlingen.

I samsvar med gjeldende praksis, som dere også er inne på, kan vi dessverre ikke gi dere noen formell beskjed om resultatet av saksbehandlingen, men min statssekretær kan gjerne drikke en kopp kaffe med dere en dag.

Vennlig hilsen ….

Hvis det altså var sant at det ikke foregikk noe som helst skummelt. Det ville ikke gitt oss stadig nye angrepsvinkler, og gjort det mulig å gi oss de uoffisielle signaler man måtte ønske.

Hvorfor gikk det ikke slik? Fordi det var helt umulig for Justisministeren å behandle saken på forskriftsmessig måte. Da måtte hun ha lagt den frem i det minste for regjeringskonferansen, og da måtte hun laget et regjeringsnotat som ihvertfall ga endel konkrete opplysninger. Men da måtte det lyves for regjeringskollegene. For ikke å snakke om hva som kunne komme av spørsmål.

Det tyder på at ihvertfall noen av regjeringsmedlemmene kan være utvortes. Men hvorfor har de da ikke reagert på all den informasjonen de har fått av oss? De kan naturligvis tro at vi er forvirret og gale. Da er det lett å la dokumenter gå i skuff og papirkurv uleste.

Men har da ingen av dem merket et snev av dårlig lukt i luften? Her holder vi oss til hva en god venn med lang fartstid i arbeiderbevegelsen sa da vi stilte ham det samme spørsmålet:

«Lukte noe? Pøh. Du må da forstå at luktesansen er det første du må legge fra deg i døra hvis du skal inn i Gro sin regjering!»

Men ansvarlige er de, uansett hvor mange sanser de måtte ha lagt fra seg.

Etter det siste konsulent-brevet tok det bare 2-3 uker før NTB oppdaget saken (ingen hadde interessert seg for korrespondansen tidligere, til tross for at det meste etterhvert ble journalført). I en kommentar skrev vi da i Aftenposten⁶ bl a:

«Justisministeren har nektet å opplyse seg selv om hun har feilinformert Stortinget eller om den såkalte Dahl-gruppen bygget på uriktige forutsetninger …

Vi har konstatert at Dahl-gruppens henleggelse bare kan bygge på en antakelse om at det har foregått lovlig overvåkning. … I så fall er dette i strid med justisministsrens forsikringer overfor Stortinget og Overvåkningspolitiets opplysninger til Oslo Politikammer …

Vi ba derfor Justisministeren undersøke om noen andre statlige organer kunne ha gitt Riksadvokaten og Dahl-gruppen opplysninger om noe annet, slik at etterforskningen der skjedde på galt grunnlag. I så fall måtte jo justisministeren ha gjort noe med dette, dvs. rettet sine gale opplysninger til Stortinget eller korrigert Dahl-gruppens forutsetninger.

Vårt hovedanliggende var at Regjeringen selv måtte skaffe seg visshet i denne saken … Det er dette Justisdepartementet har nektet å gjøre..

(Det er) svært påfallende at Regjeringen ikke vil opplyse seg selv om den har feilinformert Stortinget, eller om en etterforskning som erstattet en parlamentarisk granskning skjedde på uriktig grunnlag …

Hvorfor det, hvis man ikke har noe å skjule?»

En gang dreide det seg om Rikets sikkerhet. Nå dreier det seg om Ap-regjeringens sikkerhet.