Etter at vi var ferdige med brevvekslingen med Faremo, oppdaget vi altså privatdetektiv Trygve Lauritzen’s notat til politiinspektør Lier, og Liers notat til politiinspektør Knut Mikkelsen. Disse ga oss, som beskrevet i kapittel 18 de siste puslebitene på forklaringen:

Etter Frigaard-møtene (se kap. 1) ble E-tjenestens og Mossad Norges overvåkning av oss forsterket – og vi iverksatte motetterforskning (se bl.a. kap. 2-4). All informasjon om denne nådde «systemet» via politikammeret¹. Så ble det gjennomført en serie bilknusinger (se kap. 7) som ikke hadde den skremme-effekt den skulle. Avlytting var bevist i Drammensveien (se kap. 4) og var i ferd med å bli bevist på Lindebergåsen (se kap. 4). Panikken bredte seg blant operatører i avlytningsleiligheter og ellers. Det måtte gjennomføres en konverteringsøvelse for å gi overvåkningen et skinn av lovlighet. Justisvesenet v/Oslo Politikammer tok jobben. Privatdetektiv Lauritzen fikk jobben med Lillehammer-OL² slik at han i siste liten forsto at han skulle nekte å skrive rapport fra avlyttingen på Lindebergåsen. Han var brukbar til mer: Han skrev rapport om Setsaas til Lier³, der Setsaas ble beskyldt for å være våpengal, besitte mengder av våpen i sin leilighet og sannsynligvis ha knust de aktuelle bilene selv. Lier følger opp med å redegjøre for at Setsaas virket nervøs og hadde mumlet noe om å gjennomføre visse uspesifiserte tiltak⁴. Han finner Lauritzen-rapporten opplysende og sender den med anbefaling videre oppover til politiinspektør Knut Mikkelsen som sender den til Eidsivating. Senere er den innom kriminalsjef Truls Fyhn⁵. Men ingen av disse iverksetter avhør av Setsaas. Hvis de undersøkte, ville de oppdaget at Setsaas ikke kunne hatt noe lovlig våpenarsenal, ergo måtte det dreie seg om ulovlige våpen.

I kapittel 18 har vi påvist at Lier visste at Lauritzen-rapporten var et bestillingsverk med falske anklager, og at Lauritzens og Liers notater må ha hatt som eneste formål å utvirke en hemmelig kjennelse for lovlig avlytting/overvåkning og en hemmelig beslutning i Politikammeret om å iverksette politimessig spaning/overvåkning som en konverteringsaksjon for den helt ulovlige virksomhet ved E-tjenesten og Mossad Norge som vi hadde avslørt.

Men grunnlaget er så tynt at systemet puster letter ut etter å ha lurt dommeren, vel vitende om at andre som får se det vil skyte ned innholdet med en gang. Lautitzen/Lier-notatene kan derfor bare anvendes til innvortes bruk – blant personer innforstått med konverteringsaksjonen. Dette forklarer

• hvorfor Lier i praksis henla saken bare timer etter at han hadde forlangt anmeldelser fra oss for å opptrappe etterforskningen for oss (se kap. 11)
• hvorfor det eneste vi ser av politietterforskning er rettet mot oss («spaning på spanere», se kap. 7.3; patruljering med schæfere, se bl.a. kap. 7.4)
• hvorfor det måtte iverksettes en samordningsaksjon mellom Politiet og Kontrollutvalget for å hindre at det siste startet etterforskning (se kap. 14.5)
• hvorfor Regjeringen fikk panikk da Stortinget truet med parlamentarisk granskning av Justisvesenet og Riksadvokaten ble bragt inn over natten (se kap. 15)
• hvorfor grunnlaget for Riksadvokatens granskning måtte snus rundt over neste natt, og omhyggelig utelukket Justisvesenet fra avhør og granskning (se kap. 18) til tross for at det akkurat var det Stortinget forutsatte man ville gjøre (se kap. 14-15)
• hvorfor Riksadvokatens Dahl-gruppe kunne henlegge under omhyggelig påpekning av at det ikke var ulovlig overvåkning – den var i mellomtiden gjort «lovlig»! (se kap. 18)
• hvorfor Dahl-gruppen som hadde Liers og Lauritzens notater aldri avhørte hverken disse eller Setsaas eller noen andre om påståtte våpenarsenaler og bilknusing v/Setsaas⁶
• hvorfor hverken Oslo Politikammer, Kontrollutvalget, Riksadvokaten eller Dahl noen gang iverksatte den minste antydning av etterforskning av romavlytting med telefon eller klare voldspregede eller andre rent ulovlige forhold
• hvorfor en skarp hund etter angrepsforsøk lusker inn døren til en politimann allerede involvert i saken uten at noen vil etterforske saken (se kap. 18. W)
• hvorfor den nye overvåkningssjef Jan Grøndahl kunne si «Jasså, begynner han å bli redd nå» (om Setsaas’ reaksjon på en av de voldspregede aksjoner), til en tidligere kriminalsjef han må ha trodd var «på lag», allerede dagen etter at han hadde tiltrådt
• hvorfor den daværende politimester Willy Haugli ble holdt utenfor hele saken og Lier/Mikkelsen rapporterte direkte til Eidsivating⁷
• hvorfor man ikke kunne ansette noen «utvortes», som f eks. de erfarne politifolkene som søkte, som Hauglis etterfølger, men måtte utnevne Justisdepartementets egen ekspedisjonssjef/departementsråd og saksbehandler for justisminister Faremo – Ingelin Killengren (se kap. 25.15) – til tross for at hun ikke har en eneste times politierfaring. Men hun hadde en annen kvalifikasjon: Hun var «innvortes»!

Og endelig:

• hvorfor statsråd Grete Faremo ikke kunne iverksette noen som helst saksbehandling som ville involvere alle regjeringsmedlemmene og risikere vanskelige spørsmål!

Det vi opplever, er at systemet henger sammen som erteris fra bunn til topp, og at det ikke er mulig å få etterforsket noe som helst av det vi ønsker etterforsket og heller ikke mulig å få besvart ett eneste av våre spørsmål. Selv ikke appeller til samtlige regjeringsmedlemmer fører frem.

Koordineringen av politiet/Kontrollutvalget, bestillingen av Riksadvokaten, konverteringen av Stortingets granskningsmandat, misbruken av falske anklager til å oppnå rettslig kjennelse osv kan umulig ha funnet sted uten medvirkning fra høyeste hold i Regjeringen. Derfor må vi spørre:

Alle dine krumspring, omfortolkninger og brudd på forvaltningsloven for å unngå å stille noen enkle spørsmål for fremleggelse i samlet regjeringskollegium, statsråd Faremo: Kan det være fordi dere i Justisdepartementet gikk rundt og tenkte

«We have met the enemy – and the enemy is us»?