Idag er det ingen som riktig forstår noe av latterliggjørings-kampanjen mot avdøde tidligere Høyre-formann og finansminister Rolf Presthus. Han hadde akkurat de samme to hovedegenskapene som Kåre Kristiansen: Som finansminister hadde han bygget opp en helt enestående respekt, kombinert med romslighet, jovialitet og menneskelighet. Ingen annen finansminister hadde klart dette. Dessuten var han også ikke bare talsmann for, men også gjentatte ganger arkitekt og byggmester for borgerlig samarbeid.

Når Willoch holdt sin regjering populær og sammensveiset på grunn av kompetanse og saklighet, visste alle at en fremtidig statsminister Presthus ville nå enda bedre resultater ved hjelp av den profil han hadde etablert som finansminister og hans enestående smidighet og evne til å forlike i samarbeidets ånd. En slik regjering kunne vise seg nær sagt umulig å knekke.

Det er ingen tvil om at «den fjerde tjeneste» hadde motiv.

Selve kampanjen mot Presthus har preg av en lang rekke småpussige enkelttilfeller: Partiet vil strigle ham opp, det benyttes teknologi for å bedre fremføringen på talerstol, han får personlige småproblemer på talerstolen men snakker videre osv osv. Mye av pressedekningen (men ikke all!) er ved journalister som er hevet over mistanke for å gå noens ærend. Det rare var at hver enkelt sak virket latterliggjørende. Man kan tenke seg hvilken profil dekningen av tilsvarende begivenheter hadde hatt hvis hovedpersonen hadde vært f.eks. Gro Harlem Brundtland. Innholdet kunne gjerne vært det samme. Det er nyanser i ordbruk, billedbruk, tittelvalg etc. som gjør forskjellen.

Vi har hittil ikke med sikkerhet kunnet finne sammenhengene i kampanjen mot Presthus, men finner motivet så opplagt og resultatet så opprørende at dette en gang må granskes. Ganske særlig hvis det er slik at man her har benyttet avanserte provokatør-metoder til å lede hederlige pressefolk «inn i øvelsen».