21.41 Et hint fra Haarstad?

En annen overvåkingssjef, avdøde Gunnar Haarstad, klarte å skrive fulle to sider om fenomenet avspilling av egne samtaler, uten en eneste gang å nevne temaet «romavlytting via telefon». Etter å ha konstatert den store hyppigheten av saker høsten 1980 fortsatte han1:

«Etterforskning ble foretatt i alle sakene, men bare to ble oppklart l det ene tilfellet skyldtes ’tilbakespillingen’ bruk av et callinganlegg ved et sentralbord. I det andre tilsto en mann at han hadde tatt opp en telefonsamtale på lydbånd og med hensikt (antakelig for å more seg) spilt den av under en senere samtale på telefon med samme partner. I de andre sakene ga etterforskningen intet resultat.»

Senere siterte han fra den undersøkelsen Teledirektoratet foretok i 1980:

«… nesten hvem som helst, selv med minimal teknisk bakgrunn, ville vært i stand til å ta opp en telefonsamtale på bånd og sende den tilbake på linjen.»

Dette er imidlertid bare riktig dersom det allerede finnes en linje som forbinder avspilleren med offeret. Det gjør det når det pågår romavlytting via telefon. Skal det gjøres uten de modifiserte telefonapparater og den teknologi dette ellers krever, må det først ha vært foretatt en oppringning. Det sier seg selv at den som allerede har hørt ringesignal og tatt telefonen og deretter hører sin egen stemme straks vil forstå at det er en oppringer som spiller av et lydbånd. I alle de sakene vi har kunnet sjekke er det annerledes: Man skal selv ringe ut, får ikke summetone, og hører så stemmene. Riktignok kunne det tidligere forekomme «kryss på linjen» eller at det ringes inn i samme øyeblikk røret løftes av, men da er det totalt tilfeldig hvem man får inn på denne måten. Ingen «spøkefugl» kan planlegge slikt.

Det interessante er at Haarstad i mellomtiden faktisk i detalj har beskrevet Tove Strand Gerhardsen’s opplevelse, som han helt korrekt beskriver slik:

«Umiddelbart etter at samtalen (med Ulf Sand) var avsluttet, skulle hun bruke telefonen igjen. I stedet for summetonen hørte hun en del av den samtalen hun nettopp hadde hatt med Sand.»

Dette er sterkt. Haarstad forsøker å forklare dette fenomenet med «spøkefugler» eller som noe «hvem som helst» kan gjøre, samtidig som han referer denne ganske typiske saken som avviser begge bortforklaringer: Ulf Sand er ikke viten kjent som «spøkefugl», ihvertfall ikke en slik som krever politietterforskning av egen spøk. Og «hvem som helst» må ringe eller oppringes med summetone først. Kun romavlyttingsteknologien kan forklare denne saken. Likevel skriver Haarstad:

«Jeg var sikker på at hennes fremstilling var korrekt Men jeg følte meg like sikker på at det her ikke dreide seg om en innkopling for å få greie på hva det ble snakket om, dvs. det en vanligvis forbinder med avlytting, var det formålet, måtte lytterne ha opptrådt usedvanlig klønete.»

Dette er muligens mer interessant enn det kan se ut til ved første øyekast. Vi kan ta som gitt at Haarstad meget godt kjente til teknologien «romavlytting via telefon». Den eneste grunnen til at han ikke tar opp temaet når det ligger så godt til rette for det, er at den gamle krigeren av gammel vane betrakter det som «ikke-tema» som det ikke skal snakkes om, f.eks. fordi han vet at dette ulovlige virkemiddel fra tid til annen blir brukt likevel.

Likevel: Legg merke til at det han utelukker, er «det en vanligvis forbinder med avlytting». Ved nærmere øyekast utelukker han derfor ikke romavlytting via telefon. Kanskje har han sterke mistanker om at en viss annen tjeneste driver i stor stil med dette, uten at han kan bevise det? Og kanskje er det en liten hilsen til denne konkurrenten at avlytteren «måtte ha opptrådt usedvanlig tjeneste»?

Vår generelle oppfatning av Haarstad er at han holdt god avstand til «den fjerde tjenestes» ulovligheter. Men hadde han selv interesse i å begrense for mye spekulasjoner, samtidig som han hverken kunne bevise romavlytting via telefon eller en gang nevne temaets eksistens. Kanskje var hans hensikt likevel å gi et forsiktig signal til dem som måtte forstå. Det er synd han ikke lenger er blant oss, for han kunne nok fortalt mye til nye granskere.

1 Gunnar Haarstad: «Hemmelig tjeneste». Aschehoug 1988. Side 186-87.