Tilsammen tegner den lange listen av saker et tydelig dokumentert bilde av at det finner sted omfattende avlytting i Norge. Vi har utelatt alle saker som smaker av virkelig lovlig avlytting. Ikke mot noen på denne listen er det reist tiltale eller finnes fnugg av mistanke om trusler mot rikets sikkerhet eller narkotikaomsetning, som er de eneste lovlige kriterier for ordinær telefonavlytting.

Like før utgivelsen av CCs bok «Vår Hemmelige Beredskap»¹ av (1988), ble CC og andre intervjuet i Aftenposten om temaet telefonavlytting av norske politikere og andre norske borgere²:

«E-STABEN TROLIG BRUKT POLITISK: Den militære etterretningstjeneste kan i mange år ha blitt brukt til å utføre hemmelig telefonavlytting, både av politikere og andre norske borgere. Det er fagfolk Aftenposten har vært i kontakt med som sier det.

Chr Christensen … hevder ifølge VG at avlyttingssentralen befant seg i en gammel bunkers tyskerne bygget under Ruseløkka skole i Oslo.

…

En profesjonell kilde sier til Aftenposten at det ‘ikke er usannsynlig’ at etterretningstjenesten ble brukt til å avlytte enkelte norske borgere. Virksomheten må ha startet tidlig i 50-årene og ha fortsatt til langt ut i 70-årene …

Avlytting av sivile norske borgere har lite eller ingenting med militær etterretning å gjøre. Slik avlyttingen var organisert ble også betryggende kontroll med at virksomheten ble utført i tråd med lover og retningslinjer, nærmest illusorisk. For etterretningstjenesten selv representerte virksomheten en fare …:

… tjenesten (kunne) lett bli trukket inn i det politiske spill i Norge og bli hindret i å bygge opp ekspertise som et profesjonelt og uavhengig militært etterretningsvesen. …»

Dette viser hvor god innsikt i temaet Aftenposten hadde i 1988. Pussig nok var denne blitt helt borte seks år senere. Da Nygaard Haug-utvalget nærmest uten videre utelukket at det hadde skjedd noe kritikkverdig i Ruseløkka-bunkeren, hørte vi ikke noe fra Aftenposten eller avisens fagfolk fra 1988 …

I CCs bok³ forteller kommandørkaptein Alf Martens Meyer (MM) om hvordan han tok initiativ til og fikk etablert virksomheten i Ruseløkka-bunkeren for å understøtte Delfinus-programmet som innebar internasjonal etterretning ved hjelp av den norske handelsflåten. Det nye Muldvarp-programmet skulle avlytte motpartens handelsdelegasjoner, ambassader, skipssamband etc. CC forteller så om MM’s senere inspeksjoner i bunkeren:

«Han ville ha rapporteringssystemet noe endret samt skjemaer forenklet, og det bød ikke på vanskeligheter. Men han var noe overrasket over hvor mange medarbeidere Kaj Martens hadde i sin underjordiske hule. Han tenkte raskt at det nok var behov for teknikere, russisk-kyndige oversettere og kontorassistenter, men allikevel syntes han operasjonsenheten var vel stor til bare å løse et begrenset oppdrag for Delfinus.

Noen tid senere nevnte han dette for Hans Ringvold⁴. Etter en liten tenkepause sa Ringvold at han kunne tenke seg at Evang utnyttet stasjonen også til andre etterretningsformål av såvel offensiv som defensiv art når Muldvarp først var etablert.

Dette er jo mulig, men det er ikke min sak, var MM’s kommentar.»

Major Kaj Martens var satt direkte på av Vilhelm Evang som sjef for «Muldvarp». Han var gift med Evangs personlige sekretær Ellen Martens, en av de mest innflytelsesrike under Evang. Allerede dette peker i retning av at Evang betraktet Muldvarp-operasjonen som noe helt spesielt og sensitivt.

Evang bestyrte i denne perioden den samlede Etterretnings- og Sikkerhetstjeneste som var én etat, dog i to ulike avdelinger. Siden Kaj Martens rapporterte om Muldvarp direkte til Evang var den således på et vis en kombinert E- og S-operasjon, selv om behovet stammet fra E-siden (MM og Delfinus).

Når Ringvold så overfor MM åpner for at Evang kan ha brukt Muldvarp som både offensiv og defensiv etterretning, følger dette samme oppdeling: Den offensive etterretning, rettet mot utlandet for å vite mest mulig om fiendens evner og bevegelser, var E-stabens ansvar. Den defensive etterretning, å lete etter og avsløre spioner i Norge, var en del av S-stabens ansvar. Det Ringvold derfor i virkeligheten sa, var at Evang også kunne la latt Muldvarp gjøre jobber for S-staben, dvs. lytte på norske borgere.

To år senere kom CC ut med sin neste bok⁵ «Av hensyn til Rikets sikkerhet». Her skriver han nå:

«Under arbeidet med denne bok har jeg hatt kontakt med mennesker som har noe kjennskap til avlyttingsvirksomheten. De har ikke vært beredt til å gi opplysninger. Det eneste jeg har fått ut av samtalene, er at det var omfattende virksomhet i Ruseløkka-bunkeren, mange mennesker i tjeneste, også håndplukkede vernepliktige soldater. Samt at materialet fra bunkeren ble sendt til Evangs sikkerhetsavdeling for bearbeidelse. Hvis dette siste er riktig, betyr det entydig at avlyttingen ikke bare var begrenset til å dekke den offensive etterretningstjenestes interesse.

Det er mulig Ruseløkken-mysteriet aldri blir eksponert. Bunkeren er revet⁶, installasjonene borte, saksarkivene destruert, de impliserte bundet av en noe tvilsom taushetserklæring. Skjønt – en dag tar vel et menneske bladet fra munnen.»

«Den offensive etterretning» betyr igjen avlytting av norske borgere.

Det var ingeniør Asbjørn Mathiesen som var teknisk ansvarlig for E-tjenestens avlyttingsvirksomhet i Ruseløkka-bunkeren⁷. Mathiesen er idag 70 år gammel, men ville ikke uttale seg til Dagbladet etter at Nygaard Haug-utvalget konkluderte med at de ikke fant noe galt med virksomheten i bunkeren. Samtidig med denne omfattende jobben, som han hadde i 40 år, drev han eget ingeniørfirma. Mest sannsynlig var han opprinnelig ansatt i tjenesten, men ble siden satt opp med eget firma for å levere tjenester til sin tidligere arbeidsgiver – og til andre! Dette er ihvertfall et vanlig mønster. Firmaet benyttes da som et dekkfirma, som også kan utføre offensive oppdrag. Samtidig kan firmaet fakturere ekstra romslig slik at man betaler «usynlig» også for de andre oppdragene.

Vi har snakket med kilder som har førstehånds kjennskap til Ruseløkka-virksomheten og som ikke legger skjul på at det foregikk «mye rart» der. Også andre har rapportert om slike anonyme kilder. Til idag har ingen med egen kunnskap stått direkte frem, men de tre sterke indikasjonene CC peker på (bruken av Kaj Martens, den alt for store kapasiteten og rapporteringen til S-siden) taler sitt tydelige språk, men f.eks. Nygaard Haug-utvalget har ikke forstått en glose av dette.