21.3 Synnøve Taftø

Den tidligere nestlederen ved Norges delegasjon til EFTA i Genéve, Synnøve Taftø, var ikke like heldig. Vi skal også medgi at hun rent formelt antakelig også hadde en svakere sak. Hun ble fradømt sin stilling av Byretten (i april 1995 bekreftet av Lagmannsretten)1 for grov uforstand i tjenesten og for å ha forsømt sine tjenesteplikter.

Ifølge VG’s referat startet saken i da hun høsten 1991 ble hjembeordret fra tjenesten i EFTA. Årsaken skulle være at hun «ved flere anledninger sterkt kritiserte ambassadør Erik Selmer og norsk politikk». Våren 1992 sa hun i et intervju med NTB at delegasjonen i Genéve

«representerer et bunnivå av hva landet kan forvente av sine representanter når det gjelder faglig dyktighet og etterrettelighet».

Omtrent samtidig skrev hun et notat til Norges Råfisklag med sterk kritikk mot den norske fiskeriløsningen i EU- forhandlingene. Viktige deler ble karakterisert som «elendige» for Norge. Notatet ble senere lekket til pressen. Synnøve Taftø er medlem av Senterpartiet og motstander av EU.

Flere anklager er ikke nevnt i VG. Det er i utgangspunktet påfallende at de to konkrete sakene gjelder forhold som daterer seg til etter at striden var oppstått. På den annen side er det klart at en statsråd ikke skal behøve å finne seg i at hans embetsmenn forer politiske motstandere med informasjon og argumenter i en viktig sak.

Det som gjør saken interessant, er at den i virkeligheten har en bakgrunn som går meget lenger tilbake. Synnøve Taftø har opplyst til oss at hun i sin tid forsket i krigsbrudenes skjebne, og da ble interessert i Jens Chr Hauge. Hun hadde i originalmanuskriptet til Krigsbarnutvalgets innstilling funnet rettinger med Hauges håndskrift som etter hennes mening beviste at han var pådriver i arbeidet med forfølgelse av norske borgere med tyske fedre. Han hadde ifølge Taftø stått bak særlovgivningen mot tyskgifte kvinner og lignende diskriminerende tiltak gjennomført av ham som sjef for Erstatningsdirektoratet. Hun hadde også interessert seg for en bestemt henrettelse av en nordmann under krigen, og merket seg at Hauge som forsvarsminister hadde besluttet at den ikke skulle etterforskes.

Mange av disse opplysningene bekreftes av det vi kjenner til fra andre kilder.

Selv mener hun at tilbakekallingen fra Genéve hadde sammenheng med dette. Hun hadde sendt ut «et lite signal» om at hun kjente til hvem som sto bak krigsbrudlovgivningen, og blitt hjemkalt dagen etter at det var teknisk mulig at Hauge kunne ha mottatt «signalet».

Det stemmer også med det vi kjenner til fra andre kilder at «den fjerde tjeneste» ikke er nådig med de som roter for mye borti Hauges og andres syn på at krigens hevn skal følge i flere slektsledd.

Det spørs hva Synnøve Taftø har opplevet tidligere. Hvis «apparatet» har vært på henne lenge, kan hennes ureglementerte handlinger senere komme i et annet lys. Ikke alle snur det andre kinnet til, eller finner de smarteste reaksjonsformene når presset blir sterkt.

1 VG 22. april 1995.