Tidligere statsråd Tove Strand Gerhardsen har fortalt at hun den 4. oktober 1980, da hun var statssekretær i Finansdepartementet hadde en telefonsamtale med sin sjef, finansminister Ulf Sand. De snakket begge på sine privattelefoner. Da hun hadde lagt på røret og deretter løftet det igjen hørte hun denne samtalen avspilt på nytt1 hjemme hos seg på Stovner. Dette viser at ekteparet Rune og Tove Strand Gerhardsen var utsatt for romavlytting via telefon ved siden av vanlig telefonavlytting. Saken ble meldt til Justisdepartementet og fire personer, som Tove Strand Gerhardsen antok var fra POT, fant ingenting.
I 1992 måtte Tove Strand Gerhardsen tre ut av Regjeringen på en merkelig måte. De ble gitt flere lag med begrunnelser. Den offisielle var at man måtte endre departementsstrukturen, og derfor skifte statsråd her (men i norsk politikk har man solid tradisjon for om nødvendig å gjøre det omvendt – tilpasse departementsstrukturen til de politikerne man vil ha inn).
Dagbladets Per Vassbotn – velkjent med indre intriger mellom Ap-dynastiene fra sin tid som statssekretær for Odvar Nordli – minnet om utkastelsen av Tove Strand Gerhardsen da han under kommunevalgkampen nylig kommenterte «Dynastiene i to kanaler»2:
«(Rune Gerhardsens) understrekning av de nære familiære og politiske band mellom Gerhardsene og Harlemene står meget godt i stil med hovedbudskapet på Oslo-partiets plakater. Nå trenger han nemlig Gros hjelp.
Men hans familie har neppe glemt at familiebåndene og maktkonsentrasjonen som følger med, var den grunn Gro oppga da Tove Strand Gerhardsen måtte ut av Regjeringen. Da passet det godt å sende EU-motstanderen Tove ut i kulda. Det er en av de få gangene kritikken av dynastiene og maktkonsentrasjonen er påberopt som årsak til en beslutning statsministeren har fattet.»
Vassbotn har rett i at den halvoffisielle begrunnelsen – som vel også ble brukt som tilleggsbegrunnelse – var at det forelå et «for nært forhold» mellom administrasjonsminsisteren og lederen for Oslo Byråd, Rune Gerhardsen, og også i at Ap ellers aldri har sett slikt som noe problem. Han har nok også rett i at den «kvartoffisielle» begrunnelsen – den gang bare halvhjertet benektet – var at Gro ville helle ut EU-motstandere, men det pussige er jo at hun lot andre bli igjen!
Var den virkelige begrunnelsen at man hadde fortsatt å lytte på familien Gerhardsen, og hørte noe man ikke likte?