Tidligere førstestatsadvokat, nå dommer i Bergen Byrett, Svein Simonnæs, sa i 1993 at han hadde mistanke om at han ble avlyttet i forbindelse med rettssaken mot ham¹:

«Han har ingen beviser, og han vet ikke om samtaler som kan ha vært tatt opp på hans privattelefon ligger arkivert.

– Du føler at de kan peile seg inn på din personlighet, din tilstand – det du holder for seg selv, sa Simonnæs til Bergens Arbeiderblad»

Vi finner det interessant at en tidligere førstestatsadvokat gir uttrykk for slike mistanker. Vi noterte oss også da vi presentere vår sak i Stortinget at kanskje den som hadde aller minst problemer med å forstå hva vi kunne være kommet ut for var en annen tidligere statsadvokat, daværende stortingsrepresentant og nåværende fylkesmann Svein Alsaker (KrF).

Dette er personer med mange års erfaring med justisvesenet, der vi ellers ofte finner personer som på det heftigste benekter at noe er galt. Det samme gjelder for privatpraktiserende advokater: De fleste har sterke meninger på den ene eller andre siden. Kan det hende det er fordi mange vet, men bare noen tar avstand fra det? Kan det også hende at mange forstår at det finnes kanaler via Riksadvokaten til Justisdepartementet og tjenestene, som gjør det mulig å iverksette ulovlig avlytting/overvåking etter ordre «fra høyeste hold», men slik at bare noen få er klarert, innenfor beslutningsprosessen og tillatt å bruke slikt materiale?

Vi er overbevist om at dette er forklaringen.