Den skjulte avlyttingen av et møterom i Aftenposten kom tilsynelatende et stykke mot oppklaring 26. mai 1995 da Finn Aage Hjelmerud i ingeniørfirmaet Bjørn Hovmork forklarte at han hadde stått for installasjonen angivelig etter bestilling fra ingeniørkontoret i Aftenposten¹ ledet av teknisk direktør Hans H. Riddervold, og at dennes far, daværende adm dir Hans J. Riddervold vært tilstede under monteringen (både far og sønn Riddervold er siden gått bort). Det ble også gitt en slags forklaring på at mikrofoner som i utgangspunktet skulle vært synlige ble bygget inn i taket²:

«VG: Hadde det ikke vært greiest for dere å montere mikrofonene synlige i taket, hvis alt skjedde i full åpenhet uten hensikt å drive hemmelig avlytting?

FAH: Jo, det er klart. Men jeg heller mer til den oppfatning at det var om å gjøre få mikrofonene vekk fra bordet. Alt skulle gjøres veldig ordentlig i Aftenposten, og det kan være forklaring nok på at mikrofonene ble skjult i taket.

VG: Med datidens teknologi, ville ikke opptakene blitt mye bedre hvis anlegget ikke var skjult bak takplatene?

FAH: Jo, det er klart. Men hvorfor det måtte være slik må du spørre andre enn meg om.»

Dagen etter, 27. mai 1995, ga Hjelmerud en litt annerledes versjon i intervju med Aftenposten³:

«- Jeg husker at mikrofonene ble installert helt midlertidig fordi vi hadde så dårlig tid. Det var meningen at vi skulle komme tilbake senere og gjøre jobben skikkelig. Mikrofonene ble derfor festet med limband oppe under takplatene. Vi ville fått skjenn hvis vi hadde latt mikrofonene henge løst ned fra taket, i Aftenposten skulle alt gjøres skikkelig.

Hjelmerud sier at han er feilsitert i gårsdagens VG, som skriver at daværende Aftenposten-direktør Hans J. Riddervold må ha visst om at mikrofonene ble installert.

Det var sønnen hans, Hans H. Riddervold jr., som kom og lurte på hva vi drev med før han jagde oss ut. Jeg fikk inntrykk av at han ikke visste noe om mikrofonene.

Årsaken til at jeg husker jobben, var at det ble en amper stemning mellom oss og Riddervolds sekretær. Hun skulle forberede et møte og ringte opp til Riddervold og klaget over at møterommet var opptatt av ‘noen løse eksistenser’ kort tid etterpå kom Hans H Riddervold jr styrtende og ville vite hva som foregikk før han nærmest jaget oss ut. Han ringte til den ingeniøren i Aftenposten som hadde gitt oss oppdraget og ga ham en overhaling, så kom denne ingeniøren og ba oss avslutte arbeidet …

Flere ganger i tiden etterpå forsøkte han å komme inn på møterom 702 for å avslutte oppdraget i forbindelse med andre jobber i Aftenposten, men møte rommet var alltid opptatt. – Jeg reagerte litt på at vi ikke ble bedt om å gjøre jobben ferdig, men tenkte at noen kanskje hadde blitt sure i forbindelse med den episoden som oppsto. …»

Monteringen skulle angivelig ha funnet sted ca. 1965.

Ifølge Aftenposten 29. mai 1995 finnes det en tidligere ansatt i avisen som 27. mai hadde tatt kontakt med avisens nåværende adm. dir. Kaare Frydenberg med bekreftelse av Hjelmelands siste versjon⁴:

«– Han fortalte at mikrofonene ble montert helt åpent for å lage dokumentasjon fra møter og understreket at monteringen ikke skjedde i dølgsmål, forteller Kåre Frydenberg. Han vil imidlertid ikke oppgi den tidligere ansattes navn, fordi dette nå er en politisak.

Han fortalte at mikrofonene etter en test aldri ble tatt i bruk. Etter som jeg forsto, var årsaken at lydkvaliteten var for dårlig. …

Begge to (den ansatte og Hjelmerud) opplevet at teknisk direktør Hans H Riddervold jr kom inn og avbrøt mikrofonmonteringen. Den tidligere ansatte var i tillegg med på å teste anlegget senere.

Kaare Frydenberg anser likevel ikke saken som avsluttet før politiet sier at etterforskningen er kommet til veis ende.

Vi har jo hørt litt ulike versjoner …»

Det synes altså som om hele «oppklaringen» henger på Hjelmeland og en anonym ex-ansatt. Det foreligger ingen andre bevis på at noen i Aftenpostens ledelse har vært involvert. Historien fra de to skulle bety at en person i teknisk avdeling uten hans sjefers kunnskap skulle ha bestilt mikrofonene og at disse ved en arbeidsulykke bare ble midlertidig installert ved å bli klistret fast under takplatene, og at arbeidet aldri ble gjort ferdig til tross for at ingeniørfirmaet hadde flere andre oppdrag i huset. Man må forstå det slik at noen andre senere tildekket mikrofonene ved å ferdigstille taket. Dette skulle ha ført til at det bestilte anlegget ikke kunne brukes på grunn av dårlig lydkvalitet uten at dette noensinne ble påklaget eller rettet av bestillerne.

Hjelmeland-forklaringen støtter forøvrig ikke opp om den populære teorien om at avlyttingen var ledd i en familiefeide i Aftenposten. Riddervold’ene var jo ikke informert før de oppdaget noen «løse eksistenser». Denne teorien er ikke særlig sannsynlig. Et møterom i Aftenposten var felles territorium der familiene i tilfelle møtte sammen. De interne rådslagningene fant nok sted i private villaer eller hos dyre advokater. Det var der man ville hatt nytte av avlytting.

Ellers er selvsagt mulighetene mange. På 60-tallet var selvsagt Aftenposten et mulig mål for politisk overvåkning. Vi minner om at daværende redaktør Sverre A Nilsen i Ap-avisen Finnmarken innrømmet⁵ at han såvidt vi kan forstå av intervjuet nettopp rundt 1960 «vervet» en dame på sentralbordet i den konkurrerende Høyre-avisen Finnmark Tidende for å lytte bl.a. på avisens daværende redaktør Erling Norvik. Avlytting av aviser er således ikke ukjent fra før!

Frydenberg ville avvente politietterforskningen. Den skulle vise seg ikke å bli noe å vente på.. Etter bare 14 dager kunne politiinspektør Gunnar Larsen fortelle at «det dreier seg om lovlig montering av for å ta opp samtaler under møter til senere referatbruk⁶. Og: «– Hvis dette utstyret også ble tenkt brukt til intern overvåkning, vil vi vel aldri få svar, siden de personene som måtte kjenne til det, er døde.» Kort tid etter ble saken henlagt.

Var alle døde? Også eventuelle «konsulenter» i dertil egnede tjenester? Hvis politinspektør Gunnar Larsen har brukt samme etterforskningsmetoder overfor disse som han sammen med sin nære kollega Leif A Lier brukte i vår sak, har han spurt et par seksjonssjefer i POT og FO/E om de har noe kjennskap til saken, og så har de sett på ham med store blå øyne og sagt «Å, nei, vi gjør ikke sånt, vet du.»

Gunnar Larsen, daværende politiassistent, var Liers nærmeste medarbeider i vår sak. Bl.a. var det Larsen som påtok seg ansvaret for å ha «spanet på spanerne» da vi avslørte sivile politibiler brukt under spaning mot oss (se kap. 7.4).

Også i rederiet Anders Wilhelmsen & Co A/S ble det funnet mikrofoner «skjult bak himlingene i møterommets tak»»⁷. Såvidt vi vet ble denne saken ikke oppklart, og de som arbeider i bedriften idag var helt uten kunnskap om forholdet. Legg merke til likheten i de to sakene!

Både Aftenposten og Wilhelmsen-rederiene hadde i sin tid nær kontakt med de hemmelige tjenestene i sammenhenger som vi idag stort sett anser som legitime og helt berettigede. Hvilke konsekvenser har dette hatt for disse og andre etterhvert som samarbeidspartneren har fått stadig sterkere innslag av korrupte elementer uten at dette er blitt avslørt? Har tjenestene i sin tid spilt en rolle i installasjonen av internt lytteutstyr? Det er ikke usannsynlig. Her er mange muligheter åpne, ikke minst fordi begge avlyttingsforholdene tydeligvis gikk i glemmeboken etter kort tid (det tok jo lang tid før noen forklaring fremkom i Aftenposten).

Hvis ikke «deltakerne i familiefeidene» lyttet – gjorde noen andre det?