Sivilingeniør Jan Wiborg (47) ble funnet død 21. juni 1994 nedenfor et knust vindu i 3. etasje i Hotel Cab-Inn, Fredriksberg i Danmark. Det avsluttet flere års terrorisering han var utsatt for fordi han på faglig grunnlag hadde påvist manipulasjon ved målingene utført av Meteorologisk Instititutt og verifisert i den såkalte Hafnor-rapporten (etter Ole Andreas Hafnor i Veritas). Disse målingene medførte at man til slutt opphevet Stortingets vedtak om Hurum som lokaliseringssted for ny hovedflyplass. Dødsfallet er offisielt registrert som selvmord. Bare kort tid før han skal ha hoppet ut gjennom vinduet i 3. etasje hadde han i detalj fortalt flere stortingsrepresentanter¹ om systematisk bruk av psykologisk krigføring, trusler og overvåkning og om at han fryktet for sitt liv. Vi minner om at Arne Kokkvoll, tidligere leder for Arbeiderbevegelsens Arkiv, har beskrevet nettopp denne metoden som velkjent: Systematisk psykologisk krigføring og trakassering inntil offeret selv velger enkleste vei ut (se kap. 20.1 og 20.12). Wiborg-saken er i beste fall et eksempel på dette. Som vi skal komme tilbake til, er dette beste fall ikke særlig sannsynlig!

Jan Wiborg var ingen smågutt i denne bransjen. Han var utdannet som elektroteknisk ingeniør ved Federal Institute of Technology i Sveits² (1964-69) og holdt seg kontinuerlig faglig oppdatert gjennom en lang rekke seminarer og treningsopplegg i Norge, Sverige, Belgia, UK og USA. Han var bl.a. en periode hos General Dynamics i USA der han fikk innføring i kvalitetssikring. I 70-årene tok han en lang rekke tekniske kurs i Storbritannia og Sverige og ved Norges Tekniske Høyskole og Norges Teknisk Naturvitenskapelige Forskningsråd om kvalitetskontroll og -sikring, pålitelighetsanalyse og sikkerhetsforskning/sikkerhetsvurdering.

Han var instruktør i våpenkontroll i Hæren 1970-71, forsker innen måleteknikk og automatisering ved Sentralinstituttet for Industriell Forskning 1971-74 og senioringeniør i et sveitsisk forskningsprogram vedr høypresisjons elektrooptikk m v 1974-76. Han ble så engasjert av Forsvarsdepartementet og Forsvarets materielltjeneste for kvalitetssikring i forbindelse med F 16-programmet. I perioden 1980-83 arbeidet han for Det norske Veritas med vedlikeholdsanalyse, sikkerhetsforskning og sikkerhetsvurdering, og i 1984-85 for A/S Veritec på tilsvarende fagfelter relatert til offshorevirksomheten. Herfra kom han i 1986 inn i Geco (Geophysical Company of Norway, nå Schlumberger Geco-Prakla), der han frem til 1989 arbeidet som leder for sikkerhet og kvalitetssikring, bl.a. med å bygge opp selskapets sikkerhetssystemer til lands og til sjøs. Han snakket fire språk og hadde utført flere selvstendige oppdrag i inn- og utland, bl.a. i Libya, der han i en syvmånedersperiode i 1990 bygget opp et sikkerhetssystem for offshorevirksomheten til oljeselskapet Agip. Frem til sin død drev han eget konsulentfirma.

Wiborg hadde forfattet en rekke faglige rapporter og seminardokumenter.

Aftenposten skrev om Wiborg da han la frem sin rapport om Hurum-målingene³:

«Han har tilsynelatende trengt lenger i den tekniske materien omkring værmålingene på Hurum enn noen annen tidligere utenforstående …

Som tidligere kvalitets- og sikkerhetssjef i Geco burde han ha forutsetninger for å vite hva han gjør. Dagens ledelse i selskapet gir Wiborg toppkarakter for det arbeidet han i sin tid utførte for selskapet, ikke minst når det gjaldt hans utarbeidelse av kvalitetsmanualer. Men de innrømmer at de trengte lang tid til å fordøye hans resultater.

Ingen av de selskaper innenfor faget som Aftenposten har vært i kontakt med har kunnet kritisere Wiborg faglig.»

Vi har altså her å gjøre med en mann som var blant Norges fremste eksperter på elektroteknisk måling, kvalitetssikring og pålitelighetsanalyse av alle typer avanserte instrumenter og systemer – om ikke den fremste. Han var en ren fagmann uten noen sterke politiske oppfatninger eller noe sterkt syn på flyplassaken. Han skulle ha gjort Norge tjenester på dette avgjørende området i mange flere år.

Hans ulykke var at han tok et vanlig, kommersielt konsulentoppdrag som uheldigvis førte til at han kom i konflikt med Norges mektigste, hemmelige krefter, fordi hans faglige vurderinger viste seg å være farlige for deres mål.

Dette minner meget om hvordan vi kom inn i dette spillet. Ingen av oss hadde noen andre målsettinger enn å fortsette våre respektive virksomheter hhv i Forsvaret og som magasinredaktør. Men vi kom like uforvarende som Wiborg i besittelse av informasjoner som de hemmelige krefter ikke kunne tillate kom til almenhetens kunnskap.

Vi ble etterhvert farligere fordi vi gikk i gang med kontraetterretning og gradvis forsto mer og mer. Wiborg gjorde ikke det, men var desto farligere i utgangspunktet. Som enestående ekspert med en analyse neppe noen kunne og ville gjøre ham etter, var det også stor gevinst å hente i å stoppe ham helt – da ville man oppnå at hele problemet ble borte!

Man bør merke seg at dette kan hvem som helst komme ut for. Jane Issa i Engerdal-saken er et tredje eksempel, Tollefsen et fjerde. Hvor mange er det vi ennå ikke vet noe om?

Det kan ramme høyt og lavt, hvor som helst og når som helst, i hvilken som helst sammenheng der det hemmelige Ap-Norge driver sine operasjoner. Det kan skje ved å delta i en løsmunnet pjoltersamtale der noen forsnakker seg, ved at man undrer seg over politiske eller forretningsmessige forhold og selv igangsetter undersøkelser, eller ved at noen aktivt betror seg til deg.

Dette er en meget alvorlig sak som aldri er blitt skikkelig etterforsket. Hvis Wiborg hadde rett i at de oppsiktsvekkende nye tåkemålingene som til slutt tvang Stortinget i kne i flyplass-saken var manipulert – og det er det all grunn til å tro er dette en skandalesak av de aller største i Norge. Dessverre vil det føye seg pent inn i det vi har avslørt i andre sammenhenger, nemlig at «den fjerde tjeneste» benyttes til manipulering og desinformasjon av Stortinget for å hindre folkeviljen i å slå gjennom.

Wiborg hadde selv samme konklusjon i et notat til stortingsrepresentant Ingvald Godal (H) av mars 1993⁴:

«Den velkjente parlamentariske akse fra Folket til Stortinget til Regjering er grei, mens derimot den diamentrale akse fra statsforvaltning til Stortinget til media nok har utviklet seg noe ukontrollert Jeg kjenner ikke til i detalj hvordan eller hvem kontrollerer hvem her, men dersom miniatyriserte politiske fagprosesser kjøres i planlagt samarbeid og bakvendt gjennom denne akse eller varianter av dette, får man et ‘faenivoldsk’ system, sett fra mitt eller folkets side, som nok grenser til det totalitære. Det er så vidt jeg vet flere arbeidsplasser i kommunal og statlig virksomhet enn i privat industri. Dersom disse organisasjoners⁵ prosess-samarbeid med f.eks. media opptrer i skjult samarbeid mot folket og ikke med, så har ikke folket (les: privat virksomhet/enkeltpersoner) mye sjangs.

Det er i første rekke organisasjonsmoral som må til for å få slutt på dette, og et riktig sted å begynne vil være ved roten, dvs. i senteret for den faglige manipulasjon, slik avdekket»

Dette må oppfattes mer som en beskrivelse av hva Wiborg har opplevet, enn som en presis analyse, som han hverken hadde kunnskaper om eller forutsetninger for.

Wiborg hadde oppdrag fra flyfaglige miljøer i Norge å foreta en kvalitetsrevisjon av Halnor-utvalgets rapport om den værmessige tilgjengeligheten på Hurum⁶. Wiborgs rapport ble forelagt Samferdselsdepartementet 24. juli 1991. I rapporten ble det påvist alvorlige mangler ved kvalitetssikringen av det arbeidet som var dokumentert i Hafnor-rapporten.

Wiborg oppdaget «systematiske avvik» i underlagsmaterialet. Ved den senere behandling i faginstanser og Samferdselsdepartementet ble det avslått å analysere dette. Avvikene førte til at det konstant ble observert for dårlig sikt på Hurum, og progressivt kraftigere nedvurdering av sikten ved lave siktverdier.

Avvikene var helt systematiske og gjaldt alle måleinstrumenter benyttet på Hurum, og dette hadde avgjørende betydning for vurderingen av Hurum. Avvikene skal ha blitt påpekt av Sveriges Luftfartsverk og den tyske værtjenesten, men ignorert av alle norske myndigheter. Wiborgs konklusjon:

«Måleinstrumentene var justert slik at de hadde et systematisk avvik som førte til at Hurum ikke kunne komme i nærheten av kravene som var stilt til den værmessige tilgjengeligheten av en hovedflyplass. Avvikene ble påpekt både av Sveriges Luftfartsverk og Deutscher Wetterdienst. Hvem hadde ansvaret for kalibrering av måleinstrumentene? Hvorfor ble det ikke tatt aksjon da avvikene ble påpekt?»

Wiborg skriver i notatet til Godal at han «… stanget imot flyplassmuren med tilhørende system. Det har neppe eksistert større krefter i norsk politikk enn i flyplass-saken, og min nøytralitet i denne ble ikke tatt hensyn til.» Og videre:

«… kort fortalt avdekker historien en sammenblanding av faglige og politiske prosesser. Å kjøre fagprosesser bak fram med gitt konklusjon på forhånd er en uting som krever en fagmoral (eller mangel på sådan) som inntil denne saken har vært meg ukjent».

Wiborg legger frem meget omfattende faglig dokumentasjon for sine oppdagelser. Vi har ikke mulighet for å vurdere disse, men begriper nok til at det meget langt fra dreier seg om løse påstander. Den faglige fremstillingen er så omfattende og detaljert at den som er objektiv og forstår faget vil kunne gi en konkret vurdering.

Det hører med til historien at det også ble påpekt en rekke saksbehandlingsfeil og inhabilitetsforhold i Hurum-saken.

Som legfolk på dette feltet har vi imidlertid festet oss ved ett punkt som vi kan forstå: Skal man måle riktig, må man kalibrere instrumentene, dvs. slik at de viser korrekte verdier under kjente og kontrollerbare forhold, i dette tilfellet klar sikt. Kalibreringen blir riktigere jo klarere sikten er. Ifølge Wiborg kreves faglig sett 40 km sikt. Herav defineres instrumentenes nullpunkt.

Kritikken fra det Svenske Luftfartsverk var at Meteorologisk Institutt bare hadde 10 km sikt ved sin kalibrering. Svenskenes målinger ble av Meteorologisk Institutt kritisert for sin filterbruk, men selv korrigert for dette var det store feil. For minst ett av de fire instrumentene i bruk var det teknisk umulig for feilen å oppstå uten som resultat av bevisst manipulering. Dette lille eksempelet yter Wiborgs fremstilling langt fra rettferdighet. Men vi har ikke mulighet for å gå dypere inn i den tekniske materien.

I en konklusjon skrev Wiborg⁷:

«Disse 19 oppsummerte feil er klare brudd på valgte ISO paragrafer. Det ville ikke være vanskelig å fortsette med dokumentasjon av flere brudd på detaljnivå, men dette har liten hensikt, bortsett fra som et forsøk på å sette rekord.

Men det er noe systematisk ved den type brudd som er registrert her for alle organisasjonsenheter, noe som tyder på at en systematisk organisasjonsfeil er tilstede.

Normalt vil en velorganisert veldrevet bedrift ha små vanskeligheter med å tilfredsstille ISO (slik jeg dokumenterer det) men samferdselssektoren synes milevis unna?

Det er brudd ifra kvalitetsmålsetting i topp til korrektive tiltak i bunn. En enkel og opplagt forklaring er at hele organisasjonssystemet er snudd opp ned, der hver faglige medarbeider prøver å overholde sin egen spesielle kvalitetspolitikk, mens ledelsen bestemmer når det skal gjøres generelle korrektive tiltak (les f.eks. politiske beslutninger …

Dersom bare én av den berørte statsforvaltnings organer hadde fulgt ISO’s systemdefinisjoner skulle feilen ha blitt oppdaget og rettet.»

Til Aftenposten sa Wiborg⁸

«… det kan kun finnes én forklaring på disse forholdene: Justeringen av siktinstrumentene på Hurum ble holdt skjult ved å lodde på en ekstern motstand på et kretskort for logaritmekonverteringen til alle instrumentene. På denne måten ble forsterkningen i instrumentene etter justert med 6% opp til full skala. Dermed ble feilen aldri oppdaget.»

Om Hafnors verifikasjonsrapport sa han⁹:

«Jeg har aldri tidligere sett dårligere arbeide fra en verifikasjonsgruppe. Objektiviteten mangler i gruppens sluttrapport. Det som gjenstår er ruller med tall. Jeg kunne slaktet rapporten ned.»

Det Wiborg her i realiteten sier er at det på forhånd var bestemt hva resultatet av Meteorologisk Institutt skulle bli. Dette skjedde snedig nok ved at man la opp til et elendig system for målesikkerhet slik at mange feil oppsto, og så sørget prosjektledelsen for å få korrigert bare de feil som gikk «den gale veien» – hvis vi har forstått ham noenlunde riktig. I tillegg er enkelte instrumenter manipulert. I ettertid finnes ingen instrukser om å svindle, bare en serie «småfeil», som «tilfeldigvis» medfører at Stortinget må velge en annen hovedflyplass enn de egentlig ville.

Det er da særdeles interessant å notere seg at Hafnor selv fraskrev seg alt ansvar og valgte å legge seg nærmest helt flat i debatten¹⁰:

«Direktør Ole Andreas Hafnor i Veritas sier at hans gruppe ikke hadde noen mulighet til å avsløre svindel på Hurum.»

Dette kan bare bety én ting: Veritas ønsket ikke å stille seg bak målingene fra Meteorologisk Institutt!

Hafnor skjøv derved Svarteper over nettopp til Meteorologisk Institutt. Og herfra – ved Knut Harstveit – manglet det ikke på sterke ord¹¹:

«Harstveit skriver at Jan Wiborgs rapport, som omfatter meteorologiske og instrumentelle forhold, lider av en rekke unøyaktigheter og alvorlige feilslutninger. Hans analyser viser en blanding av kunnskap og gjettverk som av og til er vanskelig å nøste opp. Det synes som han har endel kunnskap, men at han ikke har oversikt over sin egen kompetanse. Wiborg henter mye stoff fra andre kilder. Det fremlegges sammen med egne tolkninger av stoffet på en måte som gjør det uklart hva som er kildenes mening og hva som er Wiborgs tolkninger. Hans usikkerhetsberegninger baserer seg både på feilinformasjoner og feiltolkninger. Derved faller også hans hovedkonklusjon om at tilgjengeligheten på Hurum er vesentlig bedre enn antatt.»

Det sier seg selv at rapporten slo ned som en bombe i det politiske miljø, da Wiborg sendte den til Stortinget 8. mai 1992, samtidig som Regjeringens Gardermoen-forslag ble fremlagt. Hurum-tilhengerne hadde nesten resignert etter de knusende tåke-målingene. Nå forlangte man imidlertid uavhengig gransking. Kravene kom fra hele opposisjonen¹².

Det var da svært hensiktsmessig for Regjeringen at man etterhvert hadde skaffet seg en god venn i tidligere miljøvernminister, lagdommer Rakel Surlien (Sp). Hun var nå blitt dyrket av det hemmelige Ap-Norge og av Ap- regjeringen siden 1986 (se kap. 24.12) og fått meget Ap-regjeringsvennlige holdninger. Hun hadde selvsagt ingen forutsetninger for å vurdere det tekniske stoffet, men sikkert meget gode forutsetninger for å oppfatte hva som var hensiktsmessig og ventet av henne!

Hun sørget således for at Wiborg-rapporten i sin helhet ble lagt til side, og støttet Meteorologisk Institutt – med få forbehold.

Utenom Instituttet selv og Surliens utvalg er det ikke mulig å finne noen som går mot Wiborgs konklusjoner om overstyring, instrumentmanipulasjon og selektiv undertrykkelse av feil. Det er også meget påfallende at Regjeringen presset Stortinget til å gjøre vedtak før Surlien-rapporten ble avgitt¹³. Tror noen Regjeringen ville tatt sjansen på det uten å være 100% sikker på konklusjonen på forhånd?

Vi sier i likhet med hva det i 1993 ble sagt om vår sak:

«Hvis dette er riktig, er det en av de største skandaler i etterkrigshistorien. Hvis det ikke er riktig, er det en av de dyktigst utførte desinformasjonsaksjoner i etterkrigshistorien.»

Men hvis dette er desinformasjon fra noen skumle bakkrefter i Hurum-ligaen, hvorfor opptrer disse så sent i bildet? Burde de ikke presentert sin desinformasjon før den spennende voteringen i Stortinget i 1988 da alle trodde Gardermoen skulle vinne, men utbrytere fra Ap sikret Hurum i siste sekund? Og hvorfor skulle Wiborg begå selvmord hvis han var desinformant? Og hvem skulle de mektige bakkreftene være? For ikke-norske flyselskaper er jo Gardermoen bare fint; det øker kostnadene for norske flyselskaper i konkurransen om ruter i Europa (og er likegyldig for ruter på Norge).

OK, vi kan allerede høre det hviskes til oss: Mannen var gal. Ja, selvsagt. Det er jo så mange gale personer i Norge: Knutstad, med sin sagnomsuste krigsskoleeksamen, er gal. De to offiserene som gikk til Norvik ble gale med en gang de hadde vært der. Damene bak «Leve Videre» ble «gale» så snart det ble skiftet statsråd i Sosialdepartementet. Alle de 10-15 personene som har hørt sin egen stemme avspilt i telefonen har mer eller mindre offentlig fått beskjed om å ta seg en god lang ferie i Syden (se nedenfor). Og ja – vi er jo spik sprøyte gale, ifølge både den ene og andre «tjenestedødare» og andre «informerte».

Så hvorfor skulle ikke en sivilingeniør bli gal? Bare så synd at det gikk så fort med ham. Da han fikk oppdraget var han ikke bare 100% frisk, men jobbet verden rundt som anerkjent ekspert. Han må ha blitt smågal allerede 12. juni 1991 da han påpekte feilene i Hurum-målingene i sin rapport. Han må gradvis ha blitt galere og galere etterhvert som departementet nektet å behandle rapporten og forsvarte seg med prat og snakk, slik at han konkluderte med at det forelå politisk overstyring i oppsummeringsrapporten av 25. september 1992.

Det var også svært pussig at galskapen plutselig skulle slå ut på et så spesielt område, midt i eget fagfelt, etter at ingen hadde hatt annet enn toppkarakter å gi ham for hans faglige arbeide gjennom 20 år. Hva slags mental sykdom er dette, som slår ut ved at man plutselig går fra superekspert til superidiot i eget fag? Ingen vi har hørt om.

La oss avfeie slikt tøv. De stortingsrepresentanter som møtte Wiborg hadde ingen grunn til å tvile på mannens forstand. Vi har aldri møtt ham, men finner ingen spor etter gal manns verk i dokumentene. Det er sant at det er overraskende at han kom til en konklusjon om at målingene var manipulert – hvis man tror at Norge fortsatt er den koselige politiske andedammen der alle er hederlige og snille og stemmer over sine mindre uenigheter.

Men når man som vi – og leseren – vet at det også på andre fronter pågår aktiv desinformasjon mot Stortinget, bruk av media til systematisk diskreditering av stortingsrepresentanter og andre, bruk av provokatører med falskt navn og falske historier osv., da blir det ikke så overraskende lenger.

Det er på samme måte tilsynelatende overraskende at en sivilingeniør som har kommet med en ren faglig mening forteller om langvarig trakassering, trusler og overvåking. Men for dem som har lest om Leve Videre, Tollefsen-saken. Engerdal-saken, Knutstad-saken og vår sak blir heller ikke dette særlig over raskende. Tvert imot stiller vi da spørsmålet om hvorfor det var nødvendig å sette apparatet inn mot Wiborg, med mindre han hadde rett? Hvis han tok feil, var det ikke noe problem. Man behøvde bare å innkalle et panel av verdens fremste eksperter for å påvise det. Men det ble ikke gjort. De utlendinger som var trukket inn, hadde alle konklusjoner lik eller nær Wiborgs.

Men hadde han rett i at torpederingen av Hurum var en planlagt aksjon med manipulering av instrumenter, målinger og beregninger, var han en trussel mot Ap-regjeringen, alle bakmennene og hele «den fjerde tjeneste»; en større trussel enn noen kunne ane. Ikke i noen annen sak i manns minne hadde Regjeringen satset så mye på å få et bestemt vedtak i Stortinget. Vi forstår fortsatt ikke alle underforliggende motiver, men at det i toneangivende Ap-kretser var betraktet som helt utenkelig med flyplass noe annet sted enn på Gardermoen er et faktisk historisk forhold.

Vi vet at apparatet sto til disposisjon. Hvorfor ikke bruke det i denne enormt viktige saken? Så lenge Wiborg gikk løs kunne saken blitt reversert når som helst og alle Ap-aktører skandalisert, antakelig også straffet. Selv når Gardermoen måtte være kommet så langt at det var blitt for sent å snu, var disse truslene fortsatt til stede. Mannen måtte «nulles ut».

Vi minner om Bengt Calmeyers beskrivelse av «hatets generasjoner» (se kap. 8.3):

«Den politiske svart-hvitt-tro, det vil si på noe absolutt godt og noe absolutt ondt, gjør det mulig, til og med med den beste samvittighet, å knuse et menneske …

Den troen tilhører krigen, en krig som ikke tok slutt i 1945, men som fortsatte inn i politisk iskalde år, der man delte det hele inn i venner og fiender, der annerledes tenkende og følende ble forfulgt, spionert på, jaktet på, kastet til siden, og – dersom det var nødvendig – knust. Det var en del av spillet.»

Vi har i denne boken vist hvordan nettopp denne kulturen satte sitt preg på de hemmelige tjenester som ble bygget opp etter krigen, og som idag videreføres som et stadig mer aggressivt klandestint nettverk i Ap’s tjeneste. Vi har også vist hvordan dette systemets fiendebilde har endret seg til å omfatte alle som ikke er rett-troende. Vi sier ikke nødvendigvis at alle brukerne av dette systemet er preget av samme kultur, men de har ingen mulighet til å velge bort kulturen når de først har gjort seg avhengig av systemets tjenester. Flyplass-saken var en av de største politiske saker i moderne tid, med – av en eller annen grunn – enorm prestisje og meget sterke følelser knyttet til Gardermoen. Her ble de toneangivende på politisk plan først forrådt av sine egne, slik at det ble nødvendig å drepe Hurum-alternativet så ettertrykkelig at saken kunne tas opp igjen i Stortinget. Den jobben tok nok systemene seg av, på egen hånd eller etter hint eller anmodninger. Kanskje ble det helt øverst ikke spurt om virkemidlene, men når ledelsen sier A, sier som kjent fotsoldatene hele alfabetet. Jobben skal gjøres. Målet skal oppfylles. Man kan tenke seg reaksjonene når det etter at en operasjon med forfalskede målere, selektive kontrollsystemer etc. dukket opp en eneste ubehagelig person som var i ferd med å avsløre det hele og kanskje hindre måloppfyllelsen som var så nær! Det ble ikke nok at ledelsen fikk organisert en av sine velkjente dekkaksjoner. Kraftigere lut måtte til – personen måtte knekkes.

I krig mot en definert fiende bruker de hemmelige tjenestene psykologisk krigføring. Fienden skal forvirrres. Planting av desinformasjon skal fremkalle usikkerhet og tvil slik at fienden går i indre oppløsning. Brukt mot enkeltpersoner skal det i fase I utføres tallrike småoperasjoner som hver for seg kan tenkes innbilt eller bortforklart, men som offeret husker klart i dagen. I fase II viser det seg om offeret velger å gå ut offentlig eller holde tingene for seg selv. Hvis vedkommende velger å fortelle om sine opplevelser, vil verden snart anta at han er gal. Brygger han på det selv, kan man oppnå at vedkommende gradvis blir gal. I begge tilfelle vil det være grunnlag for å hevde dette senere. I fase III kjører man uhemmet videre til sammenbruddet er totalt, evt med selvmord. Og blir det forsinket, går man til fase IV: Mord, kamuflert som selvmord: «Stakkar, han var jo blitt så gal.»

Dette er mot fiende i krig. Vi vet at man benytter fase I, II og III i Norge. Hva skal til før noen – kanskje uten ordre, men for å få løst en sak og vise at man kan levere – tyr til fase IV? Har politietterforskningen virkelig utelukket dette? Vi har ikke sett politidokumentene, men vi håper neste granskningskommisjon krever dem fremlagt.