Haugli kommer stadig tilbake til sin engstelse for å bli latterliggjort hvis han snakket for meget om det han oppdaget omkring møbelhandler Engen. Han var blitt advart av Bøsteruds alter ego Steen-Olsen og ville ikke gå inn i historien som «politimesteren med et møbelhandlersyndrom». Det kan vi forstå at han garderer seg ved å trekke grenser mot andre mer «paranoide»1:
«Skal man få norske journalister til å gå totalt fra konseptene, er det bare å nevne overvåking, telefonavlytting og etterretningsvesen i én og samme setning. Da ser en samlet journaliststand ut til å miste alt som heter kritisk sans, og oppdage både ‘den fjerde tjeneste’ og det som verre er bak hvert hushjørne.»
Politimester Willy Haugli er blant de meget få ofre som har klart å drive sin motetterforskning såpass langt at han har fått identifisert endel av sine motstandere. Det som er litt synd er at han selv ikke i sin bok har mistet nok illusjoner til å kunne tro at det nettopp var «den fjerde tjeneste» som var på jakt etter ham. Haugli kommer ikke lenger enn til Engen, og tror at Engen er «edderkoppen».
Haugli kretser mye rundt Frigaard. Han spør2 f.eks. om hvem som holdt Engen orientert om interne forhold ved kammeret og POT. Han kjenner Engens kontakt med Per Karlsen, og Karlsens kontakt med POT gjennom personsikringsgruppa under Frigaard. «Men hvem var strategen bak som ikke bare dirigerte Per Karlsen, men også formidlet informasjon direkte til Arvid Engen, som igjen kunne få informasjonen ut til de innflytelsesrike krefter som kunne bidra til å realisere strategenes mål?»
Det ser ut som om Haugli leter etter en liten, lokal edderkopp som spiller opp til Engen, og tror det er Frigaard uten å si det rett ut. Men han overvurderer nok Engen og undervurderer Frigaard, samtidig som han ikke ser at det står større edderkopper bak disse.