Begrunnelsen er ønskeligheten av effektiv etterforskning av kriminalitet. Vi deler helhjertet ønsket om at politiet skal være best mulig skikket til å ta kriminelle. Men har det ikke slått avdelingsdirektør Aukrust og overvåkingssjef Østgaard at det for oss som vet hva som foregår, ikke virker særlig troverdig når disse samtidig gjør hva de kan slik som beskrevet i kap. 20.7 foran og i massevis av eksempler i kap. 21 – for å underslå informasjon om kriminell bruk av avlytting mot lovlige norske borgere. Tror han vi blir mer lystne på å få flere kikkhull innmontert i dører og vegger så lenge det hersker det minste tvil om at det er banditter og bare banditter man ønsker å spionere på?

Problemstillingen er meget interessant prinsipielt. Skal den lovlydige delen av samfunnet akseptere risiko for «1984»-tilstander, i den hensikt å gjøre det lettere å pågripe lovbryterne? I ytterste instans ville selvsagt det greieste vært at Østgaard & Co hadde all verdens rettigheter til å bryte seg inn hvor som helst og når som helst, lytte på alle på alle måter, ha videokameraer surrende overalt, ligge on-line på alle slags dataregistre med full rett til å koble dem sammen og vite nøyaktig hvor enhver person er, hva han gjør, hva han kjøper og hvem han er sammen med til enhver tid. Da måtte det også være på det strengeste straffbart å låse ytterdører, ha haspe på vinduene, ha lås på postkassene, lime igjen konvoluttene og bruke mer avanserte koder enn barnekoder i brevene. Kanskje også forbud mot å hviske eller ha radioen eller badekarskranene på mens man snakker ville være hensiktsmessige tiltak!

Alle forstår at dette er ren Orwell, men hvor går grensen, hvis man først velger prinsippet om at samfunnet skal tilpasse seg overåkerne?

Vi kan ikke tenke oss at Eidsvollsmennene engang forestilte seg denne problemstillingen da de i 1814 skrev Grunnlovens § 102, som aldri er blitt forandret senere:

«Hus-lnkvisitioner maa ikke finde Sted, uden i kriminelle Tilfælde.»

Det sies derfor ikke noe direkte om «tilpasning», men det er åpenbart at grunnlovsbudet har til hensikt å skjerme privatlivets fred; et prinsipp som er nedfelt i alle vestlige lands konstitusjoner, og dessuten kommet svært klart til uttrykk i FN’s menneskerettighetskonvensjon som Norge er rettslig forpliktet av:

«Ingen skal bli utsatt for tilfeldig eller ulovlig innblanding i sitt privatliv, familie, hjem eller korrespondanse. ….»

Her er det viktig at «tilfeldig/vilkårlig» («arbitrary») setter grenser for hva som kan være lovlig. Det kan ikke gis lover som fører til det blir så enkelt å blande seg opp i privatliv, familieliv, hjem og korrespondanse at nær sagt hvem som helst kan gjøre det. Og blir det lettvint for statens tjenester i jakten på liten og stor kriminalitet, blir det lettvint for både staten og private ut fra «tilfeldige/vilkårlige» og kriminelle hensyn også!

Vi minner også om Grunnlovens §101:

«Nye og bestandige Indskrænkninger i Næringsfriheden bør ikke tilstedes Nogen for Fremtiden.»

I grunnlovssammenheng skal «bør» leses nesten som «må». Riktignok er dette en paragraf som er blitt skikkelig uthulet gjennom årene, og få vil vel gå inn for at alle begrensninger i næringsfriheten som har funnet sted siden 1814 (denne paragrafen er heller ikke endret) skal oppheves. Men paragrafen må først og fremst tolkes i borgerrettslig sammenheng, og en gradvis tilpasning det har hersket høy grad av enighet om kan ikke påberopes for et direkte grunnlovsbrudd ved å innføre et tilpasningsprinsipp som bredt krav overfor all produksjon av verneutstyr mot inntrengning eller utstyr som krever slikt vern for å fungere etter forutsetningen. Enhver ny uthuling av Grunnloven er en alvorlig sak som ihvertfall ikke kan behandles på Faremo-måten uten debatt!

Hypotetisk sett var vi kanskje villige til en viss grad av tilpasning hvis vi a) Hadde 100% tillit til lovgiverne, b) hadde 100% tillit til politiet c) hadde 100% tillit til påtalemyndighetene d) hadde 100% tillit til domstolene og e) hadde 100% tillit til at personer som fikk slik makt deretter ville fortsette å være like hederlige og ikke falle for fristelsen til å misbruke den. Men kjenner noen noe samfunn der slik utrolig tillit eksisterer? Finnes det mennesker som for all tid er hevet over fristelsen til å utnytte makt til egen fordel? («Makt korrumperer – absolutt makt korrumperer absolutt»¹). Erkjennelsen av at svaret på begge spørsmål er nei har vært grunnlaget for at alle frie samfunn har lagt vekt på å begrense statens makt overfor enkeltmennesket. Dessverre undergraves dette i mange land, særlig i Norge, nå fra innsiden.

Så lenge Ap kontrollerer viktige deler av E-staben og bruker denne kontrollen for å holde seg ved makten, og E-staben assisterer Aps justisvesen med sin enorme datakapasitet og observasjonsmulighet fra satellitter, åpner POTs tese om fullt myndighetsinnsyn i alle private forhold nye og enda mer skremmende muligheter for Tronds arvtakere og Ap-staten!

Idag er det slik at vår tillit til justisvesenet og tjenestene er blitt så frynset at vi synes det er mye mer interessant å diskutere hva de ikke bør fortsette å gjøre enn hva slags nye fullmakter de skal ha. Faktisk vil vi si at de erfaringer vi har – både fra Norge og de fleste andre land – tyder på at risikoen for at statsmakt brukes til kriminalitet er så stor at den bør begrenses mest mulig. Det blir mer og mer åpenbart at Arbeiderpartiets indre strateger arbeider for å få et «storebror-samfunn», der makthaverne vet alt om alle og kan bruke det for å sikre makten, men vi tror ikke det er mange andre som vil ha det.

Svaret på krav om tilpasning av samfunnet til overvåkernes behov bør rett og slett besvares med: Tilpass dere selv! Så lenge vi lovlydige borgere ikke er trygge, forbeholder vi oss retten til å bruke avlyttingssikker teknologi, kryptere våre Internett, installere dirkfrie låser og sende brev i lukkede konvolutter – helst forseglet hele veien rundt – selv om det betyr at tjenestene får skaffe seg de lytteredskaper, røntgenapparater og dirker som måtte være nødvendig for å gå etter lovbryterne hvis og bare hvis de har lovlig kjennelse, eller for å etterforske på andre måter hvis vi borgere finner beskyttelse som er 100% effektiv. Det blir kanskje litt dyrere (Østgaard sier det vil kreve «store ressurser»²), men det er prisen for frihet og demokrati. Antakelig koster ulovlighetene i statens navn samfunnet idag mange ganger så mye. Tjenester etc. som bare opererer mot kriminelle vil nok få råd til å gjøre det effektivt nok. Stortinget vil nok sørge for bevilgningene når tilliten blir sterk nok. Men tenk så mye penger Ap-staten vil spare hvis den sluttet å overvåke lovlige borgere!

Vi tar med oss følgende visjon fra signaturen Bacchus «Søndag/Søndag»³:

«NÅR POLITIET MISTER SUMMETONEN: … Dermed har politiet plumpet uti og sagt det, uten å ha ‘sagt det’: Telefonavlytting er idag nesten like utbredt som selve telefonen …

Allerede idag er våre liv tilgjengelig på titusenvis av statlige dataskjermer. Må vi i fremtiden kontakte en illegal hacker, som stryker vilt i de statlige registre han klarer ‘bryte’ seg inn i? En slik hacker vil for oss kunne fremstå som den reneste Robin Hood. Eller vil han også risikere å bli ettersøkt som ‘terrorist’?»

Venstres Lars Sponheim, Høyres Ingvald Godal og Fremskrittspartiets Terje Nyberget er blant de stortingsrepresentanter som har vært spesielt klare når det gjelder motstand mot tilpasning til lytte- og overvåkingssamfunnet. Vi håper det står et solid flertall sammen med dem om å si til tjenestene: Kom tilbake når dere har ryddet opp hos dere selv, så skal vi diskutere hvordan dere skal utrustes for å bekjempe forbrytere, og la lovlydige folk beskytte seg selv.

Vi vil gjerne sitere litt fra Terje Nybergets innlegg i overvåkingsdebatten⁴:

«Fremskrittspartiet ønsker å forsvare den personlige integritet og frihet og sette klare grenser med hensyn til personvernet. Det bør være et overordnet mål at staten ikke sikres makt til å få innsyn i privatlivet til enkeltmennesker. Fremskrittspartiet er derfor sterkt skeptisk til telefonavlytting og andre former for overvåking. Derfor er Fremskrittspartiet på linje med Datatilsynet, som i sin høringsuttalelse til Sikkerhetsutvalgets innstilling ikke vil gå inn for at Overvåkingspolitiet skal kunne benytte seg av hemmelig TV-overvåking på generelt administrativt grunnlag, ei heller hemmelig ransaking i forbindelse med etterforskning …

Videre er Fremskrittspartiet sterkt skeptisk til at det skal kunne nyttes romavlytting. Selv om slike etterforskningsmetoder er under streng kontroll, mener Fremskrittspartiet at disse metodene bryter kraftig med de etablerte forestillinger om personlig integritet og personvern. Fremskrittspartiet vil derfor allerede nå signalisere sin motvilje mot å innføre nye utradisjonelle etterforskningsmetoder.»

Vi håper det kommer et stort flertall av personer som Sponheim, Godal og Nyberget inn på Stortinget i tide før vi kikker inn i Storebrors Øyne alle sammen.

Vi merker oss forøvrig at professor dr.juris Jon Bing ved Institutt for Informatikk har pekt på⁵:

«Dersom mulighetene for avlytting av taletelefonsystemet økes i tråd med Overvåkingspolitiets ønsker, oppstår det dilemma at datasystemet samtidig gjøres mer sårbart i forhold til problemet med hackere og andre uvedkommende på nettet.»

Selv om det måtte være en prislapp på demokratiet, slik Østgaard hevder, viser det seg at avlyttersamfunnet også har en prislapp. Ikke bare kostnadene ved tilpasning av systemet, men de enorme kostnadene ved svakere datasikkerhet og annen telefonsikkerhet. For så lenge Østgaard ikke kan garantere at det ikke finnes noen form for spionerende kjeltringer (men den dagen vi har et slikt Utopia trenger vi neppe noen Østgård heller), vil avlyttersamfunnet koste enorme beløp i form av hackeres herjinger, spredning av datavirus, industrispionasje, datamanipulasjon osv osv., og/eller de minst like store kostnader private må betale for å finne andre måter å beskytte seg på (scramblere i begge ender, møter fremfor telebruk, store systemer for snakking i kode osv osv.) Til syvende og sist er det dette som sterkt kan forsinke eller ødelegge hele datarevolusjonen som f.eks. skal overflødiggjøre en masse møte- og reisevirksomhet, som igjen skal redusere tidsforbruk, energiforbruk, forurensninger og klimakrise!

I dette perspektiv blir gamleguttas behov for å beskytte seg selv og lyttelekene sine nærmest bare kvalmende.

Sikkerhet mot inntrengning i privatlivets fred og roting av uvedkommende i forretningshemmeligheter og private forhold er den viktigste politiske enkeltsaken i dagens Norge.

Vi sender med dette ut følgende opprop:

1. Forsvar folkets rett til å sende brev i lukkede konvolutter, installere dirkfrie låser, montere innbruddssikre vinduer, snakke i avlyttingssikre telefoner og beskytte trygg kommunikasjon mellom alle verdens datamaskiner uten inntrengning av spioner og innbruddstyver av alle slag.

2. Send om du kan alt utstyr kjøpt fra Telenor tilbake, adressert «Telenors avlyttingsavdeling v/Tormod Hermansen». Ha minst mulig å gjøre med Telenor.

3. La oss alle som forbrukere gi telebransjen et kraftig signal om at vi vil ha leverandører som tjener kundenes interesser, ikke overvåkerne, ved å handle mest mulig hos NetCom og andre private firmaer med samme klare holdning.

4. Kjøp bare GSM-produkter fra TeleCom. Uansett hva avlytterne klarer å få til av lovregler etc. vil det ta tid å ødelegge all beskyttelse i dette systemet, hvis begge parter bruker det.

5. Unngå hvis mulig å bruke Telenors linjer hvis du og mottakeren kan samtale med NetComs GSM mobiltelefon.

6 Du bør frakoble alle Telenors telefoner fra nettet når de ikke er i bruk for å hindre romavlytting via telefon. GSM-systemet garderer også mot dette.

7. Stem bare på partier som forplikter sine representanter til å avvise alle forsøk på å tilpasse samfunnet til avlytterne! Send blomster til politikere som Sponheim, Godal og Nyberget som taler makten imot!

8. Krev at Stortinget avviser hele Aukrust-utvalget og lignende tiltak før politikerne har sikret oss solid lovvern for privatlivets fred!

Når tilpasningskravene er avvist, og de grenser, murer og hvelv som skal sikre privatlivets fred og borgernes rettigheter inn i en ny tid er på plass, kan vi se på andre hensyn. Som f.eks. vern mot internasjonal terrorisme, som vi bare har hatt to alvorlige tilfeller av i Norge, og det ene med A-statens medvirkning (Lillehammer-saken); og som f.eks. tiltak mot grovkornet pornografi, som tross alt er et begrenset problem i denne sammenheng. Men bruk ikke vår frykt for slike ting til å legge et helt folk under makthavernes mikroskop! Er ikke alle hensyn mulig å forene, får vi heller leve med litt privat kriminalitet iblant, for statskriminalitet blir alltid mye verre.

Men fru Faremo begynner i den andre enden: Her er noe nytt å overvåke! La oss fra begynnelsen av – før folk forstår hva som er i ferd med å skje og uten debatt – få innført spilleregler som gjør at dette skjer på Ap-overvåkningsstatens premisser, la oss kreve at hele teknologien fra første stund spekkes med kikkhull som vi som har makt kan bruke mot borgerne.

På skolen lærte vi at rettsstaten var til for borgernes skyld. Men når A-makt kombineres med E-makt snus det hele på hodet.