Rent teknisk kan selv slik feilinformasjon i normal kommunikasjon beskrives som provokatorisk opptreden. Men i slike saker har Stortinget ihvertfall i formen bygget opp et forsvar: Nasjonalforsamlingen kan reagere med mistillit, uten å begrunne det nærmere. Føler man at Regjeringen juger, kan den kastes. Ferdig med det. (At det i dag og ofte ellers er endel politiske vanskeligheter med å få slikt gjort, er en annen sak. De kan hvis de vil.)

Noe annet er det når regjeringssystemet sender ulike agenter eller representanter til Stortinget utenom de offisielle kanalene for å utføre ulik påvirkning fra «lobbying» over hele spekteret til manipulering, forkledd som noe annet.

CC nevner i samme bok en mer humoristisk og uskyldig episode som ikke desto mindre er av klart provokatorisk karakter:

I 1965 ble det åpnet en turistpassasje mellom Norge og Sovjetunionen: Skafferhullet ved Boris Gleb. Dette var gjort i avspenningens og det gode naboskaps navn. Men i militære sirkler og etterretningsmiljøer ble dette ansett som en sikkerhetsrisiko. CC skriver¹:

«Hjelm Nilsen tok saken opp med Olav Maaland og meg. Han ville proppe hullet. Vi var enige. Maaland og jeg tok affæren opp med politikerne. Vi vant ikke gehør. En dag kom Arne Hjelm Nilsen til et møte på en luguber kafé. – Vi har klart det, sa han, – Skafferhullet er proppet.

Han hadde henvendt seg til hva han kalte Norges sterkeste fagforening – Stortingets avholdslosje. Overfor den hadde han berettet om vodka-importen til Norge, gjennom Skafferhullet.»

Vodkaen spilte ingen rolle for Hjelm Nilsen & Co. Men når man ikke kom frem på direkten, gikk man en omvei. Dette var en opplagt manipulering av Stortinget for å få det til å vedta noe det egentlig ikke ønsket: Å stenge for en del av avspenningsprosessen av frykt for sikkerhetsrisiko. Men vodka var noe annet.

I dette tilfelle kan man kanskje si at manipuleringen hadde et godt formål, at manipuleringen bare dreide seg om å fortelle om en annen side av sannheten og ingen interesser egentlig ble skadet. Altså en morsom og søt historie. Men metoden er provokatorisk, og kan gjentas med andre og mer alvorlige parametre. Det har vi i høyeste grad sett i vår sak.

La oss før vi går videre her minne om at det gradvis har vokst frem et tettere og tettere forhold mellom Ap og de korrumperte deler av de hemmelige tjenester og Mossad i Norge. Det er ikke sikkert at de som deltok i dette på Ap-siden hele tiden har vært klar over hva slags partner man innlot seg med, og hva slags bredt spekter av virkemidler som er benyttet. Ganske spesielt er det grunn til å håpe at man ikke visste om hvordan deler av tjenestene har hatt for vane å samarbeide med rent kriminelle miljøer. Problemet er at mål og midler etterhvert er blandet sammen i en eneste stor suppe der det overordnede etterhvert er blitt å hindre avsløring, både av sammenblandingen parti/tjenester og av de virkemidler som er benyttet dypest nede i den felles organisasjonen. Etterhvert er det blitt så komplisert at avsløring av én bit ville føre til opprulling hele veien. Idag har derfor de mer «siviliserte» delene av systemet (Regjering, departementer, justisvesen) intet annet valg enn å delta i å dekke over alt. På den annen side vil bevisstheten om dette effektive, mektige og tette beskyttende lokk motivere de mer «råbarkede» og kyniske delene av systemet til å iverksette enda farligere og mer kriminelle metoder, kanskje til den politiske delens store fortvilelse. Men man er gift likevel, i gode og onde dager.

Det er på denne bakgrunn man må se den provokasjonsvirksomhet som ble igangsatt særlig våren og forsommeren 1993, parallelt med overvåkingsdebatten i Stortinget (og i media). De hemmelige tjenestene sendte nå ut en sverm av provokatører for å villede, avlede eller desinformere. Målgruppene var opinionen, media og stortingsrepresentantene – og vi selv. De fleste av disse provokatørene var agenter med betalte enkeltoppdrag.

Vi avslørte i denne perioden alene mer enn 60 slike som tok kontakt med oss. Svært mange oppga sin reelle identitet. (I Norge er det farlig å opptre med falskt navn – det er for stor risiko for å treffe noen man kjenner.) I andre tilfeller er denne bragt på det rene av oss.

Mange av disse ble også satt inn mot Stortinget. En spesielt interessant gruppe har kunnet legge frem genuine brev og dokumenter fra offentlige organer, advokater etc. som ledd i en sannsynligvis konstruert historie. Det skal bli spesielt interessant en gang å gå disse – og de som må ha medvirket – etter i sømmene!

Da Stortinget arbeidet med Overvåkingsmeldingen, var provokatørvirksomheten mot Stortinget så heftig at vi mente vi burde advare Stortinget. I et utkast til brev til Stortingets justiskomité² skrev vi bl.a.:

«Stortinget er satt under angrep fra det vi hele tiden overfor Stortinget har valgt kalle ‘den fjerde tjeneste’. …

Vi snakker om den psykologiske krigføringen som nå er igangsatt av ‘den fjerde tjeneste’; en krigføring som har til hensikt å påvirke den politiske utvikling i en retning organisasjonen ønsker og desperat nå trenger …

‘Tjenesten’ har tilgang til et profesjonelt apparat som i krig kan avgjøre store slag ved hjelp av nettopp dette middel …

De psykologiske krigsmidler er forlengst tatt i bruk i offensiven mot de folkevalgte …

… det finnes en god del politiske ‘seniorer’ i alle partier … som i de første tiårene etter krigen deltok aktivt i en eller annen form for overvåking eller politiske registreringer av sine omgivelser på hjemsted eller arbeidsplass.

Dette var et meget nødvendig og viktig bidrag til vår daværende sikkerhetspolitikk på hjemmebane, …. (men) uten at vi har vært villig til å erkjenne dette faktum …

Det finnes tonnevis av skriftlig materiale av denne typen som ‘den fjerde tjeneste’ disponerer for fremleggelse om den så måtte ønske …

Åpen fremleggelse av dette materialet nå, uten at den tidlige innsats er klarlagt og offentlig verdsatt for det den var – vil føre til en sammenblanding av den daværende lovlige og berettigede virksomheten med de senere kriminelle aktiviteter som pågår den dag i dag …

Svært mange vil føle seg kriminalisert samt fremstå for mange (de korttenkte) som forrædere/angivere av kolleger, medlemmer av fagforeningen eller partiet osv. …

Provokatører fra den ‘fjerde tjeneste’ er nå ute blant disse ‘seniorene’ våre – de ‘gamle krigere’ med beskjed om at denne type materiale vil kunne bli offentliggjort. Trusselen om denne offentliggjøringen utsettes nå 2-3 dager av gangen i takt med utviklingen i Stortinget og den politiske holdningen til granskning etc.

‘Den fjerde tjeneste’ truer på denne måten vår foreldregenerasjon, de som gjorde sin innsats for landet under og like etter krigen, med at de nå skal kriminaliseres som takk for sin innsats! …

Er det således rart at mange blant våre avholdte seniorer i alle partier i disse dager er i kontakt med Stortinget og uttrykker en lunken om ikke skeptisk holdning til opprydning av ‘den fjerde tjenesten’?

Endel av disse, som tidligere var for en opprydning, har nå i sin pensjonisttilværelse snudd om av frykt for å bli hengt ut. …

Dette er psykologisk krigføring i fredstid og det med krigens virkemidler …

Partiene i justiskomiteen bør hurtigst mulig konferere med sine partiledere for på bred basis å iverksette mottiltak. …»

Vi viste først brevet til to gode venner, stortingsrepresentant Ingvald Godal og programredaktør Håvard Narum (NRK-radio). Godal var helt enig, og Narum utelukket heller ikke at dette kunne være riktig. Men begge advarte oss sterkt mot å distribuere det. Stortinget var allerede i kok på grunnlag av forhold som var alvorlige nok, men dog ikke av disse dimensjoner. Det vi skrev om var så hinsides de flestes forestillingsevne at det ville slå tilbake på oss, og vi ville risikert å miste verdifull støtte. Det var gode råd, som vi fulgte. Idag har mer vann rent i havet, og de fleste av oss har mistet mange flere illusjoner, men vi forstår at dette fortsatt er sterkt. Dessverre kan vi altså bevise at det virkelig skjedde.

To helt spesielle provokatører ble i denne perioden benyttet på alle fronter, også mot Stortinget. Vi fant det så påkrevet å advare Stortinget og almenheten mot disse at vi senere valgte å navngi dem i en pressemelding. Bare Skoglund reagerte med injuriesøksmål. Etter at vi avviste forlik, har vi ikke hørt noe mer fra ham. I denne boken tar vi med noen til.

Vi kunne tatt med mange fler, men vi har ikke prioritert mer enn et «representativt utvalg» denne gangen. I neste omgang kan vi tenke oss å unngå en bok med hele persongalleriet.