20.6.1.3 Alfred Nordeide

Alfred Nordeide er tannlege på Grefsen, ansatt i Oslo Kommune. Han henvendte seg til oss sommeren 1993, angivelig for å få råd om hvordan han burde forholde seg til sine egne problemer, herunder overvåkingsoperasjoner og terror rettet mot ham. Han la frem en lang og komplisert lidelseshistorie der det i begynnelsen var vanskelig å finne tråden, men etterhvert trådte det frem enkelte linjer som kunne gjort den troverdig. Dette var i samsvar med planen, for vi skulle være «ekspertene» som hjalp det «plagede enkeltmennesket» med å analysere sine opplevelser. Mye psykologi var lagt ned i forberedelsene til denne saken!

Vi sjekket imidlertid opp både tannlegen og historien hans mot egne kilder og data, og kom frem til ting som ikke stemte. Vi trappet ned vår kontakt med ham. Etterhvert fant vi imidlertid ut at han hadde løpt endel på Stortinget for å presentere sin sak, og møtt forståelse hos mange. Hensikten var at stortingsrepresentantene skulle ta opp hans sak, og så skulle han senere overdrive og spille gal slik at alle måtte forstå at Stortinget hadde dummet seg ut. Dermed kunne man ramme de andre genuine sakene, som vår egen, «Leve Videre», Issa/Engerdal, Wiborg/Gardermoen-saken osv., som det da ble arbeidet med i Stortinget: «De dumme stortingsrepresentantene har latt seg lure av enda en gærning, som vanlig. …». Men denne gangen gikk det ikke. Representantene var på vakt etter å ha blitt oppmerksom på Roy Skoglund, og gikk ikke på limpinnen.

Før vi trappet ned kontakten fortalte Nordeide om mange underlige og ubehagelige opplevelser han hadde hatt i lokalmiljøet. Selv om mange enkeltbegivenheter kanskje kunne forklares som barnestreker etc., følte han at det dreide seg om en godt organisert kampanje for å skremme ham, uten at han kunne finne noe skikkelig motiv. Etter å ha gjennomgått hans bakgrunn og kontakter fant vi fortsatt ikke noe opplagt motiv, men kunne ikke se bort fra visse ting der han uforvarende kunne ha tråkket personer med forbindelser «in high places» på tærne. Mannen virket helt stabil, meget intelligent og helt oppriktig. Han besto dog ikke alle tester og røpet ved enkelte anledninger muligheten for «å være dårlig forberedt».

Han virket ganske «husvarm» i tjenestene etc. ved at han slo om seg med navn fra både POT, E-staben, Kontrollutvalget og Politikammeret, også navn som var svært lite eller ikke kjent offentlig. Det var dette som først gjorde oss skeptiske.

Nordeide redegjorde for hva han tidligere hadde gjort for å få oppklaring, og refererte en rekke kontakter med ulike aktører som også var kjent fra vår sak og andre overvåkingssaker. Ved nærmere analyse at hans materiale slo det oss at han «snudde ting opp-ned», dvs. at personer/instanser som vi mente opptrådte tildekkende var oppfattet av ham som svært velvillige og hjelpende, mens andre som vi oppfattet som kritiske mot misbruket av tjenestene ble presentert i et mistenkeliggjørende lys. Det var imidlertid meget tilforlatelig gjort og slett ikke påfallende uten en meget nitid analyse av alle enkeltpunkter.

Vi hadde 4-5 møter med Nordeide. Han la frem endel dokumenter om sin sak, og han ba oss innstendig om å hjelpe ham med å få den vurdert av Dahl-gruppen og også få Stortinget interessert. Ikke på noen måte kom det frem at han visste noe om vår sak.

Etter det holdt vi ham på avstand og hadde ikke kontakt av betydning før i november 1994. Derimot er vi kjent med at han i samme periode løp adskillig i Stortinget, bl.a. til Ingvald Godal (H), med stort sett samme historie og «opp-ned»-fremstilling. Vi kom etterhvert frem til at det nettopp var dette som var hensikten. Både vi og stortingsrepresentantene skulle forvirre. Hvem kunne vi stole på? Tok vi feil om den og den? Overfor oss skulle analysearbeidet kompliseres, overfor representantene var hensikten å oppnå en følelse av usikkerhet som kunne bidra til at man skjøv sakene fra seg. Nordeide hadde imidlertid ingen mulighet for å vite at vi for lengst hadde nådd denne konklusjon – det holdt vi for oss selv.

7. november 1994 gjorde Setsaas avtale over avlyttet telefon om å møte Lund-kommisjonens medlem, general Torkel Hovland, to dager senere, 9. november 1994.

På akkurat denne dagen, 9. november 1994, før møtet skulle finne sted, dukket Nordeide opp på døren på Slemdal, uten avtale. Ramm hadde ikke tid til å snakke med ham personlig, men tannlegen insisterte overfor de ansatte i Norsk Oljerevy på å få ta kopier av tre brev han ville vise frem, og etterlot seg disse kopiene. Brevene vedlegges i sin helhet (vedlegg 11).

To av brevene var til politimester Tore Johnsen ved Drammen politikammer, det ene datert 2. november 1994, det andre et følgebrev av 3. november der det fremgår at det første brevet først er fullført den 31. Johnsen har tidligere vært POT-mann i mange år, og er ellers best kjent som mannen som søkte stillingen som overvåkingssjef etter Jostein Erstad på oppfordring av møbelhandler Arvid Engen!

Det andre var et brev til Stortingets Granskningskommisjon (Lund-kommisjonen) av 2. august 19942. Dette handlet om vår sak og var skrevet ca. 3 mnd tidligere enn da vi nå fikk se det.

Brevet til Lund-kommisjonen gjelder overraskende kun vår sak – en lang redegjørelse! Det opplyses sågar om tidligere brev fra tannlegen – brev vi til dags dato aldri har sett, hvorav ett tydeligvis i samarbeide med en annen av oss godt kjent provokatør (som Dahl heller ikke hadde etterforsket)! Overraskende, fordi vi i møtene med tannlegen (av rutine og prinsipp) hadde lyttet, og fortalt minst mulig om vår sak, og slett ikke en rekke kjente og ukjente detaljer som nå dukket opp i brevet. Tannlegen hadde heller ikke i de møtene ytret et rusk om vår sak. Hans kontakt med oss var angivelig utelukkende for å få hjelp til sin egen sak! Brevet inneholder en blanding av enkelte riktige forhold som forutsetter detaljert kjennskap til saken langt utover det han kunne ha fått fra media, noen forhold som kunne være riktige, og noen gale eller helt utenforliggende forhold som måtte være lagt inn for ytterligere å lage en helt uoversiktlig og usannsynlig lapskaus.

Det riktigste var henvisningen til Leif A Lier og formuleringen

«… da Setsaas oppdaga den overvåking han ble utsatt for, overtok spaningsavsnittet ved Oslo Politikammer, for her var det snakk om en mulig alliert til en av de store terroristene …

Dvs. en henvisning nettopp til den konverteringsakjon vi selv hadde mistanke om. Men vi hadde bare mistanke, og hadde selvsagt ikke luftet noe om dette til Nordeide. Først våren 1995 fikk vi bevis for at det var oppkonstruert et grunnlag for politimessig overvåking (Lauritzen-rapporten, se kap. 18.5), dog ikke av den størrelsesorden Nordeide antyder. Men tannlegen (evt. den som hadde skrevet brevet for ham) visste om konverteringsaksjonen i august 1994! – mer enn 8 måneder før vi fant beviset for dette!

Det er antakelig også riktig at han en gang høsten 1993 traff Ramm på gaten, og det kan godt ha vært utenfor Tanum som Ramm besøker svært hyppig. Datoen er trolig gal. Det han vil antyde er antakelig at han nå «overtok» en mann som spanet på Ramm. Det er nok oppkonstruert.

Det er selvsagt riktig at Mossad var inne i opprinnelsen til vår sak. Men på dette punkt begynner Nordeide å bli fantastisk. Det skal være en Oslo-lærer som skal være Mossad-agent med et «enormt agent-nett» som skal ha satt i gang aksjonene mot oss, etter sigende etter en samtale mellom læreren og tannlege Nordeide! Dette var jo bare tøv.

For den som ikke kjenner tannlegens bakgrunn fra første runde i 1993, slik den ble forelagt Dahl-gruppen, slik som f eks. Ketil Lund selv, levner brevet lett følgende inntrykk:

  • Mannen kommer med en rekke påstander som svarer til de som kommer fra Ramm/Setsaas, og må være «på parti» med dem, og like smårar og fantasifull!
  • Påstandene er fantastiske og svært vanskelige å tro på

Forskjellen er imidlertid at de fleste av Nordeides påstander også er svært lette å skyte ned, selv med de minste undersøkelser. Det er også det som er hensikten med dem. Nordeide hadde da han skrev brev til Lund i august ikke konferert med oss, ikke informert oss om eller gitt oss informasjon om brevet til Lund – og heller ikke på noen annen måte vært i kontakt med oss om sine «oppdagelser». Det hadde jo vært naturlig hvis han virkelig ønsket «å hjelpe oss».

Hvordan vil dette virke inn på Lund-utvalget, som allerede er tre kvart overbevist om at Lier og Dahl hadde gjort sin jobb og at det ikke var noe i Ramm/Setsaas-saken, som derfor måtte være oppspinn fra noen ihvertfall lett forvirrede personer? Et utvalg som i sin midte har noen gode kolleger og spesialrådgivere som tidligere har vært med på å trekke akkurat denne konklusjonen? I utgangspunktet vil det selvsagt virke bekreftende, og gjøre Lund & Co sikre på at denne Ramm/Setsaas-gruppen, som nå også viser seg å omfatte en helsprø tannlege, ikke har noe annet enn tøy og tant å fare med. Lund har jo ingen forutsetninger for å vite at tannlegen ikke har noe som helst med oss å gjøre. Det vet kun Riksadvokatens granskningsutvalg og Lunds spesialrådgivere Osen og Tvete-Berger. Vips, inn i mappen sammen med de andre «gale».

Hvor mange andre «tannleger» har vært hos Lund på samme måten? – og havnet i samme mappen? Hvor mange andre måter har man funnet for å forsterke konklusjonen utenpå mappen? Flere provokatører – som Skoglund og Hølmo? Vi kommer tilbake til enda en nedenfor, og vi vet om mange flere.

Men i november (3 mnd etter tannlegens brev og 2 mnd etter et møte hos Oljerevyen der Ingse Stabel deltok) inntraff en strek i regningen. Setsaas avtalte som nevnt 7. november over avlyttet telefon i Norsk Oljerevy å møte general Hovland i Lund-kommisjonen to dager senere, 9. november 1994. Dette var et trekk man ikke hadde ventet. Vi regner med at Nordeides oppdragsgivere visste at det ikke var noen risiko for at vi ville bli innkalt til Lund på lenge (vi var i realiteten allerede avvist), sannsynligvis ikke i det hele tatt, og ihvertfall ikke hvis man på denne og andre måter fikk overbevist utvalget om at vi alle var mer eller mindre gale. Men Hovland lar seg ikke lure så lett. Han ble etterhvert den eneste i kommisjonen vi følte vi kunne stole 100% på. Han var – i motsetning til det øvrige utvalg – seg så bevisst Stortingets hensikt med kommisjonen og stortingsflertallets syn på sitt oppdrag at han straks sa ja til et møte.

Dessuten har Hovland selv bakgrunn i E-staben. Han kjenner arbeidsformen «bruk av provokatører» og lar seg hverken skremme, kjøpe eller manipulere. Det er helt avgjørende for et slikt granskingsoppdrag. Vi kan forøvrig nå opplyse at utvalgsformannen Ketil Lund under oppnevnelsen forsøkte å unngå at Hovland ble oppnevnt!

Nå oppsto akutt risiko for at Nordeide-provokasjonen ville bli avslørt. Hovland kunne forventes å presentere Nordeides brev for Setsaas og spørre hva slags tullinger vi hadde på lag. Da ville det komme frem at vi ikke visste noe om dette brevet, og dessuten alle de andre omstendighetene, som f.eks. at vi allerede hadde informert Dahl om en mulig provokasjon (mot oss og enda mer mot Stortinget) som ikke var etterforsket av de to som nå var Lunds egne spesialrådgivere, og det ville virket meget påfallende.

Det kan ikke ha vært lett å finne på mottiltak. En kopi av brevet måtte bringes til oss straks, helst før møtet, slik at Setsaas da ville si at han kjente til det. Men samtidig ville Nordeide fremstå for oss, og kanskje dermed for Hovland, som provokatør. Man kunne ikke vende tilbake til Nordeides opprinnelige rolle som overvåkingsoffer, men man kunne kanskje få ham transformert fra den farlige provokatør-klassen til avdeling for tullinger, også i våre øyne. Det var høyt spill!

Vi antar at POT mellom den 7. og den 9. i all hast komponerte et nytt brev, nå til politimester Tore Johnsen. Dette brevet – som alle kan lese selv i vedlegget – er en fullstendig skrullete fremstilling av Nordeides egen sak, en enorm suppe av innblandede navn og saker fra Esso og Ostrovsky til «RP» Pettersen og ymse andre kriminelle, Mike Harari, flere Oslo-lærere som var Mossad-agenter, løperen Ben Johnson, Jonas Wold, sigøynerkupp, heroinsmuglere osv., samt en rekke «normale» personer som Peter Lødrup, Kåre Tofte, Trond Johansen, Hans Stenberg-Nilsen, formannen i Turistforeningen osv osv. Dette var noe absolutt alle måtte forstå var gal manns verk!

Vi antar videre at Johnsen var forhåndsinformert. Hvis han fikk spørsmål om tannlege Nordeide, skulle han bare si at man ikke måtte høre på ham, for han kjente man godt gjennom mange år som aldeles gal paranoiker. Både Hovland, Lund, vi selv og kanskje stortingsrepresentanter kunne komme til å ringe ham hvis de fikk se brevene.

Brevet til Johnsen ble nå tilbakedatert noen få dager (begrenset hva som kan gjøres pga. journalføring etc.), og lagt sammen med brevet fra august. Så har Nordeide styrtet avgårde for å få det avlevert til oss helst før møtet, men ihvertfall slik at vi ikke ville måtte purre opp Lund-brevet hvis det dukket opp på møtet. I praksis ble brevene avlevert samme dag som Setsaas hadde sitt første møte med Hovland og før møtet fant sted (er det fortsatt noen som tror på tilfeldigheter?), men Setsaas fikk ikke sett det før etterpå. Møtet med Hovland denne dagen varte kun noen minutter for å avtale et nytt møtested der sikkerhetsstaben ikke hadde ansvaret for sikkerheten, slik de hadde hos Lund-kommisjonen.

Avleveringen av brevene bekreftet for oss ytterligere Nordeides provokatørrolle, og en ny og interessant fase i denne – og ga oss nytt innsyn i hvilke problemer analytikerne i motpartens avdeling for psykologisk krigføring nå måtte slite med.

Brevene er bevis på at det er satt inn minst én provokatør mot Stortingets egen granskningskommisjon, og en som allerede har gjort provokatørjobber mot oss, Dahl og Stortinget. Alternativene til at han er provokatør er ikke mulige:

  • Tannlege Nordeide er ikke gal. Til det opptrådte han altfor troverdig i 1993 overfor både oss og stortingsrepresentantene. (Og var han gal, ville vel ikke Oslo Kommune latt ham fortsette å rotfylle skolebarns tenner, operere røntgenutstyr, skrive ut resepter og selge sprøyter i år etter år? – Hva vil reseptkontrollen si når de leser tannlegens brev?)
  • Tannlege Nordeide opptrådte ikke uavhengig. Da ville han ikke han den detaljkunnskapen som dels kommer direkte frem, og dels er nødvendig for generelt å knytte sin fremstilling så lett opp til vår. Han må ha vært nøye briefet og instruert av et bakenforliggende apparat som ikke bare har ekspertise på psykologisk krigføring, men også langsiktig operativ planlegging i forhold til å føre Stortinget bak lyset. Det er nok her brevene opprinnelig er skrevet.
  • Med mindre man tror det var tilfeldig at han måtte avlevere disse brevene personlig og på sparket akkurat denne dagen (etter så lang tid kunne han jo brukt posten eller inngått avtale for å være sikker på å få møte), må han ha hatt informasjon om møtet med Hovland. Denne kunne kun kommet fra avlytting av telefonen i Norsk Oljerevy, evt. at – enda verre – en ansatt hos Lund indirekte eller direkte har informert tannlegen og dennes oppdragsgivere i POT.
  • Et lite tilleggsmoment: Alle tre brevene er skrevet på samme skrivemaskin. Systematiske feil i tegnsettingen (mellomrom for punktum og komma) viser at det er skrevet av samme, ukyndige person. Et par andre feil viser at brevene er skrevet etter diktat: «Clairvoyance» er f.eks. blitt til «clear audience». Ikke noe av dette er feil som Nordeide ville gjøre selv. Hvor sitter sekretæren hans? Stiller Oslo kommune kontordamekapasitet til disposisjon for sine skoletannlegers private brev – eller skal «tullingen» som nå skriver av psykologens brev gjøre slike opplagte feil? Det er vanlig praksis på et visst «tullingprovokatørnivå».

Det er da morsomt å notere seg at Nordeide og hans oppdragsgivere ikke kan ha vært sikre på at vi for vår del hadde kategorisert ham som gal mann på det inntil da foreliggende grunnlag. 24. mars 1995 kom det nytt brev fra Nordeide til oss, uten annen åpenbar hensikt enn å fjerne all tvil om at Nordeide var sertifiserklar3:

«Hans Henrik Ramm.

Fredag 24. mars 1995.

Jeg hadde ikke tenkt å kontakte deg mer, men jeg gjør det likevel, og håper denne gang at du har et minimum av gangsyn – greier å skille klinten fra hveten -, og jeg håper du kan gjøre en minimal gjenytelse.

Jeg har nå skrevet et sammendrag av min historie fra 1978 til idag, 25-30 sider, en historie om et unikt justismord. Jeg forsøker å få forlag interessert, og oppnå konsulentbistand med henblikk på å utgi en roman. Parallellt med skriveprosessen forsøker jeg å spa fram fakta om den ulovlige overvåkningen jeg har vært utsatt for. Jeg har nå overlatt dette utkast til roman til formann i Stortingets justiskomité – Lisbeth Holand – og i Oslo Rådhus til ordføreren, og der har jeg hatt samtale med hennes saksbehandler. Her vil jeg spørre deg om litt politisk drahjelp, for det er vanskelig å få slike folk i tale. Jeg er heller ikke så godt orientert om mine borgerrettigheter og muligheter.

Min sak er et justismord uten sidestykke, jeg kjenner saken min nå meget godt, men støter på omfattende dekkaksjoner, det er tungt å slå seg igjennom. Jeg kjenner et vell av detaljer, et vell av episoder, et vell av personer. Men problemet er å få hull på byllen.

Jeg holder fast med min tidligere fremstilling av at din overvåkningssak har sammenheng med min egen. Jeg er hundre prosent sikker, og den mann som leda overvåkning, trakassering, av meg som kommunalt ansatt, var Høyre-ordfører og hysj-hysj-ansatt: nemlig Albert Nordengen Jeg ble nemlig «en slags offisiell spion» i 1982-198? etter 4-5 års lureri og provokasjoner kom jeg med en personlig innrømmelse, visstnok. Albert Nordengen bygde da opp et slags borgervern som drev organisert påvirkning, trakassering, overvåkning. Det var dette borgervernet – ledet av Albert Nordengen – som starta opp overvåkningen av deg i 1991.

Jeg har massevis av sikre indikasjoner på dette. Også Michael Tetzschner er helt på Overvåkningspolitiets og Nordengens og Trond Johansens side. Dette er Alte Kameraden fra Hjemmefrontens dager, som har fallert pga. utstrakt samarbeide med nazister og forbrytere i sin kommunistjakt – reell og innbilt. Dette er folk som har gjort «jobben» for CIA i hele etterkrigsperioden, og vil kjempe vilt for å unngå å bli avslørt som narkomane og sadistiske forbrytere.

Jeg regner med at du er interessert i å se på hva jeg har av konkrete opplysninger, av episoder, for disse to saker henger nøye sammen. Jeg håper på et samarbeide.

Jeg vil minne deg på at i 1993 hadde du ikke hørt om Trond Johansen, det tyder ikke på at Albert har vært særlig hjelpsom med reelle og relevante og nyttige opplysninger.

I 1993 var dere også på Enerhaugen og fotograferte bilparken til politiet, etter at jeg hadde fortalt at det var offisielle politimyndigheter som hadde overtatt overvåkningen på et tidlig tidspunkt. Dette visste en ansatt på POT og sa dette til meg. Her er også utvilsomt Albert Nordengen eller Michael Tetzschner inne i bildet.

Kampen din mot Frigaard og Schjødt har også vært ment som avledning og for å kjøre deg i grøfta. Stillingen din er ikke bra så lenge dette forblir uoppklart, så jeg håer du legger deg i selen og bidrar til at min prosess kan få litt drahjelp Jeg tror du har flere fiender enn du aner, det har jeg fått erfare.

Jeg skriver med kulepenn, håper det er leselig.

Alt 1. Hvis du ser på dette som vrøvl, vennligst si det

Alt 2. Skjult samarbeide

Alt 3. Åpent samarbeide

Jeg har nok spor og fakta til å få sannheten frem i lyset og avsløre dette maktmisbruket. Men det er mektige motstandere, så det er best å innkassere seieren når den er vunnet, og ikke på forhånd.

Vennlig hilsen Alfred Nordeide.»

Slik brevet er skrevet, kunne Nordeide like gjerne ha sendt Ramm diagnoser fra hele den samlede psykiatrikerstab på Gaustad og Dikemark, kombinert med tilståelse fra jordmoren som bragte ham til verden at hun kom til å slippe babyen i gulvet med hodet først en 6-7 ganger …

(I tillegg er det hengt ut et lite snøre i håp om å komme i ny kontakt med oss, angivelig om samarbeid med bok og sak, men her er det lag på lag: Oppdragsgivernes mål er at vi skulle regne tannlegen som gal. Skulle vi ta ny kontakt, måtte det – fra vårt syn – være for å finne ut hva denne gale mannen ellers måtte fly rundt og påstå, ikke minst om Ramms virkelige venner (se nedenfor). Bok etc. er derfor lagt frem som tilbud om et agn vi kunne bruke overfor tannlegen med dette formål. Men oppdragsgiverne hadde i så fall sine egne hensikter med denne typen fornyet kontakt (mer desinformasjon, oppkobling videre til andre personer eller lignende).)

Det var ifølge Noreide ikke lenger den stakkars Mossad-læreren som hadde iverksatt overvåkingen av oss, men Albert Nordengen og Michael Tetzschner, som «hysj-folk», «Alte Kameraderi», og borgervernsledere med nærkontakt både til Trond Johansen og nynazister! Fine greier. Enhver – unnskyld – idiot vet at Ramm har sittet i Bystyret med Nordengen som ordfører i 9 år, at Nordengen etterfulgte Ramm som styreformann i NOAS og at de i alle år har hatt et meget nært og vennskapelig forhold. Nordengen er også blant de mest opplagte ofre for «den fjerde tjeneste» (uthengningen; vi tar ikke stilling til selve saken), og det gjør det i seg selv enda grovere at man nå trekker ham inn igjen på denne måten. Det skal heller ikke mer enn 5 minutter til for å finne ut at Tetzschner er en av Ramms aller beste og nærmeste venner, at de har kjent hverandre siden tenårene og vært sammen om det meste siden. At noen av disse skulle stått bak det alle minste av aksjoner mot oss enn si det aller minste av alt det andre Nordeide påstår, er omtrent like sannsynlig som at jorden plutselig skulle bestemme seg for å gå den andre veien rundt solen.

Praktisk alt all annet i det siste brevet fra Nordeide er også galt. Ikke bare har han nå produsert en helt annen historie for sin egen sak enn den opprinnelige, det er også en fullstendig annerledes versjon av «vår sak» enn den allerede 80% forfalskede han presenterte for Lund-kommisjonen i august – og nå 100% forfalsket!

Denne saken er meget alvorlig, og vi vil komme tilbake til den i større sammenheng senere.

1 Brev av 2. og 3. november 1994 fra Alfred Nordeide til politimester Tore Johnsen. Drammen Politikammer.

2 Brev av 2. august 1994 fra Alfred Nordeide til Lund-kommisjonen.

3 Brev fra Alfred Nordeide til Hans Henrik Ramm av 24. mars 1995.