20.4.3 Avdeling D – eller E?

Per Øyvind Heradstveit har skrevet om provokatører generelt og bruk av pressefolk spesielt1:

«Villedende informasjon har som mål å ‘lure fienden eller offeret’. Avdeling D mater offeret med en type informasjon som får offeret til å dra de konklusjoner avdelingen gjerne vil det skal dra. Dette setter strenge krav til informasjonens karakter, og narrespillet må gjennomføres raffinert og utspekulert for at det ikke skal avsløres. Stoffet må med andre ord være realistisk, rimelig, alltid i nærheten av det offeret vil holde for sant og riktig. Godtar offeret informasjonen som autentisk stoff, er virkningen oppnådd 100%, men en effekt av uro og tvil hos offeret er også langt på vei en suksess. I enkelte tilfeller vil myndighetene karakterisere informasjonen som falsk og gjenkjenne kilden. Men det spiller ingen rolle for avdeling D dersom bare opinionen og massemediene tror på den, eller i alle fall sprer den. Derfor er journalister et viktig middel for avdeling D. På mange underlige måter kan man få smuglet inn artikler eller store oppslag i vestlig presse med den ønskede effekt. De som står bak «spesialoperasjonene» må ha inngående kunnskaper om opinionen man tar sikte på å nå, men må ha stor psykologisk innsikt og nøye vurdere virkningene av den form desinformasjonen blir gitt i.»

Heradstveit’s avdeling D er innenfor det tsjekkiske etterretningsvesen. Han ser ut til særlig å ha i tankene de mange desinformasjoner som på 60- og 70-tallet ble plantet i norske media om hemmelige telex-meldinger som skulle vise at NATO planla massearrestasjoner, statskupp, internering osv. Her har han helt rett. Men som virkemiddel brukes dette i alle slags beslektede organisasjoner – enten de heter A, B, C, D – eller E!

1 Per Øyvind Heradstveit: «Hemmelige tjenester». Aschehoug 1973.