En annen av de mange bemerkelsesverdige episodene vi har hatt med media, er følgende med TV-2-journalisten Hans Petter Fagerli i hovedrollen.

Vi traff ham først¹ som en meget hyggelig, velvillig og kunnskapsrik TV2-journalist som ønsket å følge opp Dahl-gruppens bekreftelse på at Muffetangen nok virkelig var avlyttet med et omfattende intervju med oss, som ikke hadde fått medhold av Dahl. Han stilte opp sammen med et kjempeoppbud av teknikere på Slemdal og festet Ramms redegjørelser for temaet til videotape i et timelangt opptak. – Dette var kjempestoff, mente han, det skulle virkelig slå på skjermen.

Beklageligvis ble det ikke sendt et sekund av opptaket. Årsaken ble forklart slik i privat brev²:

«Kjære Hans Henrik Ramm

Som du sikkert er kjent med, er presseyrket fullt av overraskelser. Min var i går at jeg endelig fikk napp på hvem ‘nummer to’ var – og det var som du sikkert fikk med deg i går, Tormod Hermansen.

Derfor falt intervjuet med deg ut, noe jeg beklager, men jeg håper å holde kontakten med deg. Intervjuet er jo gjort og jeg vil gjerne høre mer fra deg hvis noe nytt skjer.

Vennlig hilsen H P Fagerli.»

Dette var pussig. Intervjuet med Ramm burde ikke få mindre interesse fordi man nå kjente to, og ikke bare en, som i motsetning til oss hadde fått medhold hos Dahl. Det var absolutt intet ved opptaket som gjorde det mindre aktuelt mandag 4. juli enn søndag 3. juli.

Vi merket oss også at det nettopp var den ellers nokså ukjente Fagerli som hadde klart å spore opp at Dahl-bekreftelse nr. 2 nettopp var gått til Tormod Hermansen (se mer om denne saken i kapittel 25.9). Det var alminnelig kjent at det var en slik nr. 2 og hele gjengen av journalister hadde jaktet intenst på dennes identitet.

Vi for vår del trodde dette måtte være Ole C Østlund (se kap. 21.6), som i likhet med Muffetangen hadde andre bevismidler som støttet opp under hans egen forklaring. Det tipset vi Fagerli om, og etter masse arrangementer fikk vi tak i Østlund. som velvilligst stilte seg til disposisjon for et intervju i Frognerparken søndag 3. juli.

Dette ble heller aldri sendt! Det ble riktignok klart at han ikke var «nummer 2», men for en kritisk journalist som ville se på hva Dahl hadde avslørt eller ikke, var han jo gullgod som eksempel på alle Alexander Kielland-avlyttingene (se kap. 21.6). Det ville jo vært fantastisk flott TV å bringe Østlund og alle de andre, og så spørre Dahl hvorfor han kunne bekrefte Hermansen, men ikke noen av de andre? (Bortsett fra Muffetangen, da. Kanskje er det «oppklaringskvoter» hos Riksadvokaten, slik at hele Kielland-problematikken måtte klare seg med én?)

Nå begynte vi å bli betenkt. Da Fagerli tok kontakt med oss igjen for å lage et nytt intervju, denne gang om provokatører, ville Setsaas avvise hele intervjuet. Men Ramm syntes fortsatt det var leit å avvise tilsynelatende vennligsinnede journalister før man var helt sikker, og stilte opp igjen. Nytt timelangt intervju og masse «kunstneriske» billedopptak uten lyd, slik som nærbilder av ansikt, detaljer på kontorpulten etc³.

Helt mot slutten spurte Fagerli om hvorfor vi en tid tidligere hadde navngitt Roy Skoglund som provokatør. Ramm svarte at det bl.a. var for å advare Stortinget.

Ved avslutningen var det blitt kveld og skumring. Ramm spurte intervjueren om han trodde TV2 ville våge å bruke navnet, som ingen andre media hadde våget da det var aktuelt. «Det kommer an på om vi får tak i Skoglund før vi sender», svarte han.

Allerede få timer senere kom TV2-nyhetene med stort førsteoppslag⁴: «Han slår tilbake mot Setsaas/Ramm.» Det ble vist kutt fra et intervju med Skoglund i en nydelig park i strålende solskinn. Dette ble gjentatt i den senere hovednyhetssendingen. Det eneste som kom med fra flere timers intervju med Ramm var nå kokt ned til 5-10 sekunder der Ramm fikk si én setning («av hensyn til Stortinget» etc.). Ellers ble det fokusert på en rekke visuelt «negative» detaljer, som overfylte askebeger, rot på pulten, store røykskyer, endeløse dobbelthaker etc.

Deretter gikk man over til en billedskjønn setting med grønt løv og varmt solskinn, der Skoglund vandret rundt og lot seg intervjue om at han bare var journalist og forsker, ikke med på noen overvåking osv., og at vår navngivning av ham hadde satt ham i stor risiko, og det ville han kreve erstatning for.

Biten med Skoglund var altså tatt opp før Ramm ble intervjuet, til tross for at Fagerli opplyste det motsatte. Rammen for innslaget var således også forhåndsbestemt, og de to lange opptakene kun staffasje. Det er opplagt at Ramms svar ville blitt annerledes hvis han hadde visst at dette var det eneste som ville bli sendt (det naturlige når man vet et totalopptak må kuttes sterkt er å gi korte og knappe svar for å spare tid). Sammen med bakgrunnsoppsettingen var det klart at dette var planlagt som en diskreditering av Ramm og hvitvasking av Skoglund.

Hvis man likevel hadde Skoglund disponibel, hvorfor ikke invitere oss sammen til debatt? Det hadde blitt friskt og godt TV, kan vi garantere. Men andre hensyn enn de journalistiske må ha rådet.

Noen ord i parentes om bruk av kamera til diskreditering: Dette er meget velkjent blant TV-fotografer og andre på begge sider av kamera. Enhver fotograf med en viss trening vet hvordan han skal velge nærbilde eller fjernbilde, utsnitt, skygge og lys, profil eller en face osv osv for å fremstille intervjuobjektet mest mulig fordelaktig eller ufordelaktig. Man må ha orden som Willoch og skjønnhet som Bo Derek for å ikke å ha sider ved seg som kan forstørres hundre ganger av kameraøyet. Ramm har aldri påstått å ha noen av delene, og er selvsagt et lett offer. Han og mange andre som rutinemessig blir intervjuet vet derfor at de er 100% i fotografens makt (denne typen TV-vridning lar seg ikke innklage til Kringkastingsrådet!) og velger derfor nesten alltid å samarbeide med kameramannen for å beholde et vennskapelig forhold, og fordi kameramannen alltid klarer å fange inn det negative likevel – hvis han vil.

Et lignende klassisk eksempel som vi kommer på i farten var en pressekonferanse i regi av SV for mange år siden. Den ble holdt et sted i Folkets Hus der det i alle år har hengt bakgrunnsillustrasjoner fra arbeiderbevegelsens kamp gjennom historien, uten at noen «legger merke» til dem i det daglige. Denne gangen ville TV-teamet latterliggjøre en SV-talsmann, og fikk til en billedbruk som ringet vedkommende inn av en kakofoni av røde flagg, hammere og sigder så man skulle tro det var sending rett fra Peking!

Tilbake til Fagerli og innslaget med Ramm og Skoglund: Denne saken hadde også klar karakter av provokasjon. Men hvem som var bevisst, hvem som ble brukt og hvem som ble manipulert er ikke godt å vite.

Vi ble imidlertid tipset fra andre pressefolk: Det skulle finnes minst to personer i TV 2-staben med særdeles nære forbindelser til E-tjenesten, sannsynligvis med tidligere engasjement eller ansettelse der.

Da spurte vi oss: Hvor ble det av timene med videoopptak som aldri ble sendt?

Vi syntes nå det var på tide å kikke litt på Fagerlis øvrige journalistikk – etter «Stanghelle-metoden».

Det viste seg at forrige gang det begynte å storme omkring den nå oppsagte formannsskapssekretær Knut Frigaard (bror av overvåkeren Iver Frigaard med sine Mossad-forbindelser), mannen som sto sentralt i «avsløringene» som diskrediterte Albert Nordengen og som fikk reise som valgobservatør til Mossads samarbeidsland Sørafrika der han bl.a. fikk sjansen til å treffe sin tidligere nabo Annæus Schjødt, fikk han god hjelp nettopp av Fagerli. I TV2 bragte han⁵ hyggelig intervju med Frigaard og frikjennende reportasje.

Det viste seg at hans gode forhold til Knut Frigaard ikke var ervervet i TV2. Allerede i 1991, da Albert Nordengen ga en levende beskrivelse av Frigaard i sin bok⁶, lot Fagerli Frigaard slå fritt tilbake: «Nordengen fantaserer»⁷,da i Aftenposten!

Det lot også til at Fagerli allerede i sin Aftenposten-tid hadde gode kontakter med tjenestene. I 1993⁸ bragte han f.eks. en morsom hverdagsreportasje fra E-tjenestens vaktrom i Platous gate. På et eksternt videokamera hadde vaktene fanget inn en taxi-sjåfør som trodde seg ubemerket da han bevilget seg et lite heroin-skudd i en bakgate. Han dekket en rekke overvåkingssaker, bl. a. Steen-Olsen-saken og i denne sammenheng beslektede saker som narkotikatrafikk, sikkerhetspolitikk, øst/vest-forhold etc. der tjenestene kan være svært gode kilder.

Det var jo interessant, for i sin senere jobb i TV2 tyder jo meget på at Fagerli enten direkte eller indirekte var under sterk innflytelse av de krefter som ønsket å bygge oss ned og Skoglund opp.

Vi har også notert at Fagerli må være svært ansett i Ap-ledelsen. Nylig var det han som i TV-2 fikk bringe langt intervju med Thorbjørn Jagland når det skulle sendes ut signal om etterfølgeren til Gro ved et kommende statsministerskifte⁹ (som aldri er svært langt unna når man samarbeider med media om denne typen signaler).

Så et raskt tilbakeblikk på opptakene som aldri ble sendt, med Østlund om Kielland-ulykken. Det bemerkelsesverdige er at den samme Ole Østlund 16 måneder senere pånytt ble invitert av TV-2 til å fortelle om Kielland-ulykken. Denne gangen er det imidlertid Dokument 2-redaksjonen ved Odd Isungset og Runar Kristiansen som inviterer. Disse var tydeligvis helt ukjent med de to timer med opptak som var gjort året før, og benyttet ikke noe av dette i det nye programmet. Var det faktisk slik at de var borte fra TV-2’s arkiver? Denne gang ble det imidlertid et utmerket program der Østlund og representanter for de etterlatte fikk komme frem med sitt. Redaksjonen hadde endog gjort betydelig verifikasjonsarbeid på egen hånd og funnet nye eksperter som støttet eksplosjonsteorien.

Men det ble siste program i serien Dokument 2, ett av TV-2’s mest populære, Hvorfor? Og hvorfor ble de sensasjonelle opplysningene undertrykket av en nær sagt enstemmig presse etterpå?

Også Ola Lars Andresen i Klassekampen lurer under overskriften «Vingeklippet media» på hvorfor Dokument 2 ble nedlagt¹⁰:

«Samme dag som TV-2 etter tre års drift solgte sitt første egenproduserte program på det internasjonale markedet, ble redaksjonen som skaffet Norges viktigste kommersielle TV-stasjon denne fjæren i hatten i realiteten vedtatt oppløst og nedlagt. …

… ifølge Oslo-avisa vurderer enkelte Dokument 2-journalister å forlate stasjonen.

Redaksjonsklubbens leder har kalt vedtaket ‘rått og kynisk’, og det vil sikkert mange journalister samstemme i, men beslutningen er først og fremst forunderlig»

Andresen gjennomgår foreliggende redaksjonelle og driftsøkonomiske argumenter for nedleggelsen, men finner ingen holdbare, og fortsetter:

«Så gjenstår spørsmålet: Hvis begrunnelsene som gis eksternt og internt skulle vise seg ikke å holde vann, hva er da de underliggende motivene? Jeg kjenner meg som en dåre som spør, for jeg er temmelig sikker på at ingen vil svare. Men jeg gad vite hva aksjonærene mener om problemstillingen, selv om de naturligvis ikke blander seg i noe som ligner på redaksjonell virksomhet – og heller ikke profilering?»

Andresens konklusjon er at nedleggelsen er en «uvelkommen gavepakke til NRK’s monopol på å forvalte den ‘offisiøse’ norske virkelighetsbeskrivelsen.»

Vi synes saken virker meget enkel. Det finnes hverken journalistiske eller økonomiske argumenter for å kutte ut programmer som er seer-magneter. Det er åpenbart at det er betydelige fraksjonsstridigheter internt i TV-2. Redaksjonsklubbens leder, hvem det nå er, bør nok kikke enkelte av sine kolleger nærmere i kortene og grunne litt over den opplysning vi har fått om at det finnes flere TV-2-medarbeidere med bakgrunn i E-tjenesten.