Vi skal nå ta for oss et helt fremragende eksempel på manipulerende bruk av media til å oppnå bestemte ønskelige beslutninger ved hjelp av kombinasjonen diskreditering/oppskryting.

I desember 1993 hadde Dahl-gruppen tatt sin «pause» (se kap. 16.9.11). Dette vet vi idag var fordi Dahl var kommet under press bl.a. fra Stortinget som nettopp hadde oppdaget at justisvesenet var blitt holdt helt utenfor granskningen. Det forelå et skarpt brev fra Stortingets kontrollkomité. Samtidig visste systemet at vi hadde eksponert dekkbedriften Norasonde overfor Stortinget og informert Stortinget om at Dahl ikke hadde klart det samme til tross for god hjelp. Også Dahl visste dette, og derved måtte han forstå at også han var avslørt. Nygaard Haug-utvalget var også på klar vei til latterdalen som åpenbar og klumsete dekkaksjon.

Stortinget var nå på sikker kurs i retning av den parlamentariske granskningskommisjon man lenge hadde ønsket seg, men tidligere måtte oppgi på grunn av motstand eller manipulasjon fra Regjeringen.

Med begge granskningsgrupperinger avslørt var nå heller ikke Regjeringen /Ap lenger tjent med å kjempe mot den nye Kommisjonen. Alternativet var nå behandling av Dahl, Nygaard Haug og Norasonde i Stortingets kontrollkomité, og det kunne blitt litt av en festforestilling! Siden det også var nytteløst å kjempe mot, skiftet Ap nå taktikk raskere enn vanlig for å bli med. I Stortinget fant Ap seg rolig som en pusekatt i å bli sittende alene med en mann i det forberedende utvalget til stortingspresident Edvard Grimstad, og deretter å ikke ha noen tydelig Ap-person i granskningsutvalget. Hvorfor?

Fordi en ny strategi allerede var i gang. To av leddene i denne strategien var:

• Bidra til å gjøre mandatet så vidt og bredt som mulig, historisk og saksmessig
• Sørg for at våre systemer kontrollerer så mye som mulig av infrastrukturen og personellet rundt Kommisjonen

I kapittel 23 vil vi ta for oss de andre delene av denne strategien og hvordan den totalt sett ble implementert.

Her skal vi ta for oss den del av strategien som gikk ut på å få de mest erfarne etterforskerne fra Dahls tildekningsgruppe over til den nye granskningskommisjonen.

La oss nå minne om at det som utløste arbeidet for en ny kommisjon var Nygaard Haugs avsløring av seg selv, vår avsløring av Dahl og trioen Bye, Jacobsen og Sjue’s avsløring av avlyttingen i Folkets Hus¹. Klassekampen-journalisten og tjenestedødaren par excellance, Finn Sjue, skulle nå få påstandene i sin egen bok gransket.

Hans bidrag til dette kom i Klassekampen i desember 1993². I et kjempeoppslag over begge midtsidene med masse bilder som blikkfang analyserer Sjue nå de ulike pågående og kommende granskninger, og ender opp med denne hovedkonklusjonen, som er reportasjens siste ord:

«… (Kommisjonen) … bør inkludere de erfarne etterforskerne fra Dahl-utvalget i sin midte.»

Det er ikke rart at han trenger to sider for å komme frem til denne meget oppsiktsvekkende konklusjon. Flere stortingsrepresentanter har nå åpent tilkjennegitt dyp skepsis til Dahl, endog at Dahl har ført Stortinget bak lyset (se kap. 18). Sjue har nå forlengst gitt opp kontakten med oss (det skjedde da han avslørte seg selv overfor oss ved å utstede frikjennelsesattest for den ene overvåkingsleiligheten), og har overhodet ikke vært i kontakt med oss – som var Dahls indirekte oppdragsgivere – for å høre hva vi mente om Dahl og etterforskerne. Det er virkelig en rørende tillit som nå utvises av den revolusjonære marxist-leninist til klassestatens klassepurk som selv småborgerskapet mistenker for å stå i ledtog med overvåkerne. Ikke bare utsteder han frifinnelsesattest til de flinkeste etterforskerne under Dahls kateter, men han anstrenger seg til det ytterste for å få dem inn som etterforskere på de hjertesaker han selv har vært med på å skrive bok om!

Gud give at enhver imperialistisk klassestat hadde så snille «revvolusjonære»!

Artikkelen ville nok passert med glans som en eksamensoppgave på E-tjenestens skole for anvendt psykologi. For naturligvis ville det ikke vært troverdig bare å skryte opp Dahl og hans etterforskere. Konklusjonen må komme ut fra en beskrivelse av komplisert bakenforliggende trådtrekking og kompetansekiving fra skyggenes dal der bare den virkelig innsiktsfulle vet hvem som er helter og skurker. Slik formulerte Sjue sin overskrift og ingress (innledning):

«UTVALG TVUNGET TIL PASSIVITET:

Bak kulissene har det i lengre tid eksistert en skarp konflikt mellom de to viktigste utvalgene som gransker hysj-tjenestene: Nygaard Haug-utvalget som gransker E-tjenesten og Dahl-utvalget som undersøker Ramm/Setsaas-saken.

Da Nygaard Haug-utvalget oppdaget at det andre hysj-utvalget krysset deres spor, reagerte det kraftig og negativt. Så kraftig at Dahl-utvalget måtte legge seg på været.»

Dermed er scenen satt i en ramme som alle som har vært borti statsapparatet kjenner til: Kompetansestrid! Den «slemme» Nygaard Haug med Forsvarsdepartementet i ryggen overkjører den «snille» Dahl med Riksadvokaten og Justisdepartementet i ryggen. Vi ser for oss en endeløs serie med møter der en utslitt statsminister til slutt sier: «Jaja, Grete, du får gi deg, og få Dahl til å ta seg en pause!» Dahl, som er førstestatsadvokat under den meget korrekte og uavhengige Riksadvokat, som er så høyt hevet at justisministeren ikke en gang tør spørre Kongen om hun kan få holde et møte med ham? I kapittel 22 forteller vi om hvordan vi forsøkte å få Regjeringen til å undersøke hva Riksadvokatens etterforskning i vår sak egentlig bygget på. Men da hadde hun ingen formell mulighet til en gang gjennom Kongen i statsråd å stille ham slike spørsmål. Det er tydelig at en justisministers makt varierer temmelig raskt om dagen.

I virkeligheten finnes det ikke et eneste spor av noen konflikt mellom de to utvalgene eller de to statsrådene. Det finnes heller ikke en eneste grunn til at Nygaard Haug skulle reagere mot Dahl. Nygaard Haug gjorde jo sitt ytterste for å få sitt mandat innsnevret ifb med Lillehammer-saken. Nygaard Haug nøyet seg med å rote i E-tjenestens arkiver³, mens Dahl helt uttrykkelig hadde unntatt alle tjenestene fra sin etterforskning⁴. Den eneste konkurranse var om hvem som klarte å avhøre og granske minst!

Så kommer bidraget til en annen del av strategien (dette er ikke tilfeldige, løsrevne sitater; vi holder fortsatt på med Sjues ingress (innledning)):

«– Utvalget som undersøker E-tjenesten ser ut til å bruke metoder som får viktige kilder til å vike unna og holde munn. Dahl-utvalget har derimot etter hvert fått tillit – men er satt ut av spill.

– Sektor-utvalg er nå dømt til å mislykkes. Bare en brei og kompetent kommisjon satt ned av Stortinget og som undersøker «alt», har en viss mulighet for å klare oppgaven.»

Vi vender nå tilbake til Sjues siste konklusjonsdel, og tar nå med hele dette avsnittet:

«Den skarpe konflikten mellom de to utvalgene som ble utløst av Nygaard Haug-utvalget, viser først og fremst at det nå trengs en parlamentarisk kommisjon som har et så vidt mandat at alt skal under lupen. Sektor-utvalgene som likevel må trenge inn i det meste av etterkrigs-Norges hysj-historie for å oppklare sin bit, bør nå ha utspilt sin rolle. Det er lite sannsynlig at de finner hva de er ute etter, og i tillegg oppstår det destruktive konflikter. Utvalgene burde nå stille materialet til disposisjon for den nye granskningskommisjonen. Den nye kommisjonen må være brei, allsidig og kompetent om den skal kunne lykkes. Det betyr også at den bør inkludere de erfarne etterforskerne fra Dahl-utvalget i sin midte.»

Sjue beskriver nå akkurat den «holistiske etterforskning» som vi i ettertid har opplevd fra Lund-kommisjonens side. Joda, Lund-kommisjonen er «brei» og skal granske «alt», fra 1945 til idag, fra Washington til Moskva, fra Lindesnes til Nordkapp. Bare ikke enkeltsaker! For de tar jo politiet seg av (se kap. 23.7).

Midt-delen av Sjues reportasje består videre i å diskreditere Nygaard Haug (en lett oppgave; se kap. 17.) og skryte opp Dahl. I Sjues verden er Dahl

«… i virkeligheten stanset.»

Videre:

«Når det gjelder Dahl-utvalget ligger altså dette ‘på været’ og venter på hva Nygaard Haug-utvalget har å legge frem.»

Det tok ikke så lang tid etter dette før nær sagt hele Stortinget var enige med Sjue. Nygaard Haug ble avslørt som en dekkaksjon og et bestillingsverk, og ble meget håndfast avviklet gjennom press fra Stortinget (se kap. 17.). Da skulle man vel vente at kysten var klar for den heroiske Dahl og hans

«…to svært erfarne Kripos-etterforskere, politiførstebetjent Sturla Osen og politiførstebetjent Bjørn Tvete-Berger.»

Pussig da at Dahl i sin pausetilstand på Sørlandet ikke benyttet anledningen når «erkerivalen» Nygaard Haug var ute av bildet til å få gjort det han ble «tvunget» til å la ligge. Pussig at han ikke innkalte sine fremragende etterforskere, og ikke foretok seg noe som helst annet enn å snekre sammen en pressemelding om full henleggelse. Pussig at han som hadde overlatt hele E-tjenesten til Nygaard Haug satt stille og visste at Nygaard Haug aldri hadde sett en eneste linje av alt det materialet som Dahl selv og hans prima etterforskere hadde samlet sammen gjennom et halvt år. Pussig at han ikke sørget for å gjenreise sin egen posisjon og prestisje når han visste at Nygaard Haug sågar løy for å undertrykke det utmerkede arbeidet han selv og hans etterforskere hadde utført (se kap. 17.13).

Det må jo ha vært svært bittert for Dahl å bli «tvunget til passivitet» når

«… etter det Klassekampen kjenner til har dette utvalget etter hvert oppnådd en tillit blant mange kunnskapsrike kilder som det andre utvalget ikke har fått. Dette er spesielt interessant ettersom Dahl-utvalget ble møtt med stor skepsis i breie kretser av personer som kanskje kunne vite noe om en fjerde tjeneste eller et uformelt nettverk på kryss og tvers. Klimaskiftet skyldes neppe politisk renkespill bak kulissene. Det skyldes ganske sikkert de metodene som Dahl-utvalget ser ut til å ha brukt.»

Nygaard Haug driver altså renkespill i kulissene for å få Dahl passivisert, men ikke Dahl, nei! Sjue vet at tilliten til Dahl økte underveis fordi han var så flink:

«(1) For det første er det tydelig at utvalget følger «god skikk og bruk» i etterforskning. Først samler de kunnskap, tålmodig og systematisk … (Så) kommer turen til makthavere, hysj-sjefer og operatører som kanskje har noe å skjule. Prinsippet er såre enkelt: Du skal vite hva du spør om før du konfronterer en mulig mistenkt …

Ettersom utvalget ble nødt til å gå fra aktiv etterforskning over i passiv venting, er det et åpent spørsmål om utvalget i det hele tatt har kommet til aktiv konfrontasjonsfasen. …

(2) Videre er det tydelig at Dahl-utvalget har fulgt andre metoder enn Nygaard Haug-utvalget når det gjelder viljen til å oppsøke kilder. I stor grad ser det ut til at Dahl-utvalget har brukt den enkle, fornuftige metoden med å banke på døra hjemme hos kildene når det har vært nødvendig. … Ofte skaper hjemme-hos-metoden langt større trygghet. …»

Her er det grunn til å gratulere Sjue med imponerende innsyn i Dahl-gruppens arbeide. Han hadde helt rett i at det ikke hadde vært en eneste «aktiv konfrontasjon». Han hadde også helt rett i at Dahls avhør av en rekke småoperatører hadde karakteren «hjemme hos» enten det var hos den avhørte eller Dahl.

Hvordan kunne han vite det i desember 1993? Endel av dette ante oss, men selv vi visste ikke hva som hadde vært av konfrontasjoner, hvem som var avhørt og hvem som ikke var avhørt, og hva slags tone og klima som hersket. Men da vi et halvt år senere fikk avhørsprotokollene til ettersyn, ble alt dette tindrende klart.

Men det ble også klart at Dahl aldri hadde til hensikt å konfrontere «makthavere, hysj-sjefer og operatører»; disse var omhyggelig unntatt fra begynnelsen av (se kap. 18). Visste Sjue det også?

Enda så mye Sjue visste, hadde han ikke oppfattet at vurderingen av Dahl i Stortinget utviklet seg den stikk motsatte veien av den han oppfattet, selv om dette ble uttalt helt åpent i pressen av to komiteformenn og en saksordfører i Stortinget (se kap. 18). Men selv Sjue kan vel innvilges en viss «kunstnerisk frihet» til å se litt bort fra fakta fra tid til annen for å få bildet vakrest mulig.

Men noe innrømmet han at han ikke visste:

«Om metodene som Dahl-utvalget bruker har ført til konkrete resultater, vet sannsynligvis bare utvalget og Riksadvokaten. Ramm/Setsaas-saken er komplisert. Å finne fram til kritikkverdige og/eller ulovlige forhold krever stor evne fra etterforskerne til å skille snørr fra bart, myte fra virkelighet.

Uansett hva de måtte ha funnet eller ikke funnet, er det betenkelig og skadelig at utvalget ikke får fortsette sitt arbeid med å avklare om det finnes en slags fjerde tjeneste.»

Også her kan vi lette på sløret: Når all dobbel-kopiering er fjernet, har Dahl-gruppen etterlatt seg en eneste A4-mappe inneholdende tilsammen 55 avhør, hvorav 17 av oss selv og andre fra vår gruppe. Resten er ulike personer som vi har vist til, enten som mulige småoperatører og avlyttere, eller som personer som kan underbygge våre forklaringer. Kun i et par helt perifere saker har etterforskerne foretatt seg noe på egen hånd for å kontrollere forklaringene. Praktisk talt alle forklaringer fra våre mistenkte blir stående som skreddersydde dekkhistorier uten noen form for eksaminasjon, kontrollerende etterforskning e.l. Til tross for at Dahl anskaffet en super-datamaskin med super-programvare for å registrere og kryss-sjekke alle data og opplysninger osv.!

Det var synd at det var nødvendig også for Sjue å tråkke så hardt på Nygaard Haug. Til slutt ble det så ille at Sjues gode venn og med-forfatter Alf R. Jacobsen måtte på banen. Han ga til gjengjeld en fabelaktig positiv⁵ karakteristikk av Nygaard Haug-utvalgets arbeide. Underlig hvordan man finner seg selv i skiftende roller i dette spillet!

Men det alle granskere og «dødare» var enige om, var at det ikke var noen vits i å høre på oss. Sjue minnet om at man overfor oss måtte skille «snørr og bart» og «myte og virkelighet», og Jacobsen fradømte oss all ære og troverdighet. Det er hyggelig at «dødare» og tildekkere kan være enige om noe, iblant!

Sjues artikkel var særdeles velplassert. Det var opplagt de borgerlige denne gangen ville foretrekke i hvert fall noen representanter for venstresiden i den nye granskningskommisjonen, fremfor Arbeiderpartiet. Særlig i venstreradikale kretser er Sjue guru, men selv i borgerlige kretser har psykologen Sjue – som en meget dannet og kultivert person – alltid møtt åpne dører. Ville han ha inn de to etterforskerne, måtte vel det være klokt!

Selv gjorde Osen og Tvete-Berger så godt de kunne. I denne perioden løp de høyt og lavt for å få innpass i alle deler av det politiske miljø og drive lobby-virksomhet for sin egen deltakelse hos Lund. Osen kontaktet sågar oss flere ganger for å få vår støtte, men vi stilte som betingelse at de skulle legge alle kort på bordet for oss om sitt forhold til Dahl. Osen lovet å vurdere dette, men kunne ikke. Han var så fælt mellom barken og veden⁶.

Vi gjorde så godt vi kunne for å få politikerne til å innta samme holdning. Lenge gikk det bra. Ingen ville hjelpe dem.

Plutselig var de med likevel. Hva hadde skjedd?

Vi mottok nå informasjon om at de i april hadde vært på besøk hos stortingspresident Edvard Grimstad. Ifølge én kilde, i hovedtrekk bekreftet av en annen, hadde de her sagt at Dahl gang på gang hadde hindret dem i å etterforske viktige spor, og at de derfor struttet av iver for å gå videre på disse hos Lund. Det finnes intet i Dahl-papirene som tyder på at dette er sant, og heller intet ved Osen/Tvete-Bergers opptreden hos Lund heller. Men for Grimstad kan det ha virket meget troverdig. Noen må man jo stole på!

Etter et møte i Stortingets kontrollkomité på bakgrunn av at vi sendte et notat bl.a. om dette dit, ble det reist en viss tvil om nøyaktigheten av denne kildens gjengivelse av møtet med Grimstad. Vi har aldri fått bekreftet eller avkreftet om dette møtet virkelig var utslagsgivende for at de faktisk kom til Lund. Men vi har vanskelig for å se andre forklaringer.

Hvis det er riktig, står vi overfor nok et meget alvorlig tilfelle av manipulerende provokatørvirksomhet mot Stortinget. Ingen kan i så fall klandre Grimstad, og episoden trekker i så fall ikke det minste fra Grimstads enestående arbeid med opprettelsen av Lund-kommisjonen. Det er grenser for hva man i det norske Stortinget selv i 1993-94 kunne tenke seg brukt av virkemidler mot Stortinget.

Spøk til side: I kapittel 23 gjennomgår vi alle de spor vi ser etter arbeidet fra «den fjerde tjenestes» side på å manipulere etter den strategien vi har beskrevet foran. Innser man først at det har foreligget en slik koordinert manipulatorisk øvelse, må man bli slått av hvor elegant Sjues artikkel passer inn i denne.

Vi har tidligere vært gjennom Sjues seilas i urent farvann i ulke-havet, og bl.a. redegjort for Sjues bruk av «gammel venn» til hvitvasking av ulovlig overvåking. Der refererer vi også til de anklager som ble rettet mot Sjue fra flere hold i SV om at han hadde gått tjenestenes ærend.

Det er interessant å merke seg at det ikke bare er fra dette hold som står langt til venstre for oss som har vært inne på dette. Det gjelder også hold som står langt til høyre for oss, som f.eks. i en artikkel i Morgenbladet av Paul Bisgård i 1992⁷:

«Klassekampen og AKP (m-I) har i flere år vært Overvåkingspolitiets forlengede arm, og den beste Informant om alt som de tror beveger seg på høyresiden. Det er underlig at overvåkingspolitiet skal bruke et ytterliggående politisk parti til å overvåke sin motstander. … Også Overvåkingspolitiet må være gjennomsyret av venstrekrefter.»

Nå tror vi kanskje ikke det er slik at Overvåkingspolitiet er gjennomsyret av venstrekrefter, men at enkelte venstrekrefter er gjennomsyret av deler av Overvåkingspolitiet på vegne av «den fjerde tjeneste». Både Sjue og andre AKP-ere har jo en rekke ganger konstatert at de er blitt infiltrert av de hemmelige tjenester (se også om dette i kapittel 25.2).

Det eneste spennende er nå hvem dette er. Skulle det nå vise seg å være f.eks. den svært dannede og velutdannede Finn Sjue, mener nå vi vestorienterte forsvarsvenner at han kan ha gjort landet meget store tjenester i SUF’s og AKP’s mest revolusjonære tid, som så mange andre som spilte skjulte kort på samme måte. Bare så tragisk at det gikk som det gikk senere.