Bevisste lekkasjer fra tjenestene i politisk øyemed ble tatt opp av redaktør Arve Solstad i Dagbladet allerede i 19771:
«RAPPORT FRA HYSJ-HYSJ-LAND: ALLE LEKKER, MEN NOEN LEKKER MER:
Lekkasjer fremstilles alltid av en eller annen gruppe som noe forbrytersk. De er rent ut sagt kriminelle. Og det er vel av og til tilfelle, men likevel er det den politiske situasjon som avgjør graden av forbrytelsen. Og det er sjelden at heleren får like hard medfart som stjeleren, hvis da ikke det er statsmyndighetene selv som lekker. Og det gjør den daglig! …
Årets første store politiske reportasje kom i Aftenposten torsdag 17. februar da avisen med henvisning til førstehånds kilder kunne referere deler av innholdet fra de høyst fortrolige samtaler som hadde vært mellom president Urho Kekkonen og den norske regjering. …
Resultatet av lekkasjen på kort sikt ble et alvorlig tilbakeslag for det gode tillitsforholdet som var i ferd med å bygges opp mellom Norge og Finland. …
Klok som Knut Frydenlund kan være, nøyde han seg med å beklage reportasjen, samtidig som han bestemt benektet at norske myndigheter skulle ha ‘plantet’ reportasjen. Det er som kjent en ikke uvanlig fremgangsmåte i alle land.
Men ett eller annet taushetsløfte var brutt, i åpenbar politisk interesse. Ingen var forbannet på Aftenposten fordi opplysningene ble presentert i avisen. … Og ingen ‘rørleggere’ ble krevd engasjert for å reparere eller lokalisere lekkasjen.»
Solstad viser så til at forsvarsminister Rolf Hansen nettopp hadde beklaget seg over «alle slags lekkasjer og brudd på taushetsløfte», og fortsatte:
«(Forsvarsministeren) benekter kategorisk at det finnes noen sammenheng mellom de enkelte sakene, men opinionen sitter likevel med det inntrykk at alt faenskapet stammer fra samme aksjonsgruppe. Og dette skjer i en valgkamp, hvor taktiske og prinsipielle interesser dikteres ut fra velgergevinst. Ikke merkelig at vår partipolitiske presse selv aktivt deltar i enhver moralsk oppbyggelse, uten å sortere sakene.
Når sikkerhetssystemene svikter, er dette en meget alvorlig sak for landets myndigheter. Men av og til er det like alvorlig når moralisme og naivitet inngår i en høyere enhet i reaksjonene på politiske lekkasjer, som alle politiske systemer lever med og må leve med, ja, som til og med gjør at det overlever!»
Politisk hensiktsmessige lekkasjer fra en hensiktsmessig «aksjonsgruppe» som siden kan hensiktsmessig benektes på høyere plan, altså. Det skulle ikke forundre oss om denne aksjonsgruppe har noe å gjøre med den superhemmelige aksjonist som Dagfinn Vårvik like før hadde navngitt, og som Harald Stanghelle fikk et eksklusivt intervju med!
At det skjer adskillig koordinering mellom denne «aksjonsgruppen» og de som trenger «hensiktsmessige lekkasjer» er velkjent. CC var bekymret for dette i mange år, og valgte å snakke ut bl.a. i sin bok «Av Hensyn til Rikets Sikkerhet» i 19902, der han bl.a. peker på at
«Skribenter – journalister og forfattere – har vært opptatt av hvem som egentlig var ledere av det sosialdemokratiske politiske etterretningsvesen. Det vil neppe noen gang bli klarlagt. …
«… Trond Johansen, som i hele 45 år har innehatt sentral stilling i det militære etterretningsvesen, også gjennom mange år har vært medlem av Arbeiderpartiets utenrikspolitiske utvalg. …».
Vi noterer forøvrig at Arve Solstad og Dagbladet er oppsiktsvekkende alene om å ta opp dette særdeles ømtålelige tema om systemenes bevisste bruk og misbruk av sensasjonshungrige pressefolk til å plante hensiktsmessig informasjon. Det passer godt med hva vi observerte fra pressedekningen av vår sak: Det var i realiteten bare Dagbladet – og da Dagbladets journalist Arne Holm – som klarte å avdekke nye konkrete forhold som fikk betydning for å drive saken fremover – de andre «avslørerne» drev for det meste dobbeltspill.