Forfatteren Stephen Dorril skriver i sin bok «The Silent Conspiracy» om hvordan den britiske etterretningstjenesten (MI6) benytter seg av ulike kategorier «løsmedarbeidere», herunder journalister¹:

«Deres … verdi er deres spesielle tilgang til grupper eller mål som tjenestene har i siktelinjen, men ikke kan nå på egen hånd. Og hvis noe går galt, kan tjenestene alltid ty til sitt velbrukte forsvar ‘troverdig benektelse’. Disse ‘respekterte korrespondentene’ eller ‘autoriserte uoffisielle agenter’ er ikke alltid like høyt verdsatt av etterretningsutøverne. …»

Det er interessant å notere seg at MI6 brukte en tilsynelatende helt uskyldig etat som dekkorgan for denne virksomheten:

«I strid med den offisielle linjen at MI6 ikke skulle operere på britisk jord, omdannet MI5 den London-baserte ‘Produktforskningskontrollen’ til en styringsorganisasjon for hundrevis av forretningsmenn, journalister og akademikere som samlet inn informasjoner …»

Videre skriver Dorril²:

«Journalistikk har vært en naturlig beitemark for de hemmelige tjenester. John le Carré, som arbeidet for MI6 fra 1960 til 1964, kom med den overraskende uttalelse at ‘de britiske hemmelige tjenester kontrollerte store deler av britisk presse, slik som de meget vel kan gjøre i dag’. I 1975, i kjølvannet av senatshøringer om CIA som avdekket eksistensen av en etat som rekrutterte både britiske og amerikanske journalister, opplyste kilder at halve utenriksredaksjonen i en britisk dagsavis var på MI6s lønningsliste.»

Vi minner om hva Per Olav Reinton sa om E-tjenestens innflytelse i norske redaksjoner allerede i 1990 (se kap. 20.4.6 foran)!

Fortsatt Dorril:

«I midten av 80-årene, mottok (Dorril) fra en erfaren Observer-journalist en liste med fem utenriksjournalister i en søndagsavis som hadde opptrådt som korrespondenter for etterretningstjenesten. Denne praksis fortsetter utvilsomt idag.»

Aftenposten bragte i 1990 en reportasje fra avisens London-korrespondent Kjell Dragnes om den britiske sikkerhetstjenestens (MI5) diskreditering av britiske og nord-irske politikere³:

«PINLIG OPPRULLING OM MI5: Britisk sikkerhetstjeneste, MI5, drev en bakvaskelses- og desinformasjonskampanje mot Labour-politikere og konservative i Nord-Irland i begynnelsen av 70-årene. …

Statsminister Margareth Thatcher har innrømmet at MI5 drev en egen kampanje som ikke var sanksjonert på politisk plan, og at hun selv var blitt ført bak lyset …

Dermed har hun bekreftet endel av de opplysningene som en tidligere informasjonsoffiser i den britiske hær, Colin Wallace, er kommet med. Wallace ble avskjediget i 1975 etter at han hadde lekket et hemmelig dokument til pressen, og ble senere dømt for drap.

Wallace hevder at han sammen med andre hadde til oppgave å drive en omfattende desinformasjonskampanje, spesielt rettet mot britiske arbeiderpartipolitikere, men også mot kjente konservative, som tidligere statsminister Edward Heath. Han ‘lekket’ – med sikkerhetstjenestens godkjennelse – en rekke opplysninger som kunne bringe disse i miskreditt. Da han etterhvert fikk kalde føtter, ble han avskjediget fra hæren, og i 1981 ble han dømt for drap på en venn. Wallace hevder at anklagen var en ren fabrikasjon, og i en bok som utkom ifjor, anklages sikkerhetstjenesten for å ha stått bak et komplott mot ham …

De nye opplysningene synes også å bekrefte påstandene i boken ‘Spionjeger’⁴ av den tidligere etterretningsoffiseren Peter Wright. Han hevdet bl.a. at sikkerhetstjenesten forsøkte å undergrave statsminister Harold Wilson og hans arbeiderpartiregjering …»

Det holder ikke å forsvare diskrediteringen av nord-irske politikere med at det der pågår krig. Nord-Irland er del av United Kingdom og deres politikere lovlig valgt. Diskrediteringen omfattet også andre, ikke-irske britiske politikere. I alle tilfelle viser eksempelet hvordan tjenestene kan operere utenfor demokratisk kontroll – og tilsynelatende utenfor regjeringskontroll.

Det har i alle år vært et bredt og nært samarbeid mellom MI5/MI6 og norske tjenester, ikke minst ved Jens Chr Hauge, Vilhelm Evang, Trond Johansen, Hans Ringvold, Sven Ollestad og senere Stay Behind-sjefer. Vi minner f.eks. om Lillehammer-saken (kap 25.18/19) og Espen Lie/IRA-saken (kap 24.3.2.1.2).

Det er én stor forskjell mellom Norge og Storbritannia: Der er det de konservative som har hatt makt så mye og lenge at de har bygget opp sine egne nettverk og kontroll over tjenestene; her er det Arbeiderpartiet. Det er ikke ideologien som korrumperer, men makten. Bytt om Margareth Thatcher og Gro Harlem Brundtland, Harold Wilson og Kåre Willoch, Edward Heath og Ronald Bye, så blir det ikke så ulikt.

Se bare på historien om innsettelsen av Gro (kap 8.13), avsettelsen av Syse (kap 25.1) og den lange rekken av diskrediteringsaksjoner mot norske politikere (kap. 21.45). Og når noen antyder at deler av pressen ikke er helt uavhengig av de skjulte krefter som bedriver dette, blir de møtt med mobbing eller tiet ihjel (se om Reinton og Bengt Calmeyer i kap. 24.5.7).