Den danske dikter Kumbel (Piet Hein) har i sin vidtspennende rikdom av poenger også vært innom temaet diskreditering. Et av hans mest kjente gruk er dette:
En yndet form for polemik
Består af det probate trick
At dytte folk en mening paa
Hvis vanvid alle kan forstaa!
Et utmerket eksempel på dette er Andreas Norland i Aftenposten, som i sin sludrespalte «I margen» hadde denne visitten til oss i juni 19931:
«SOMMER OG TID FOR DET UTENKELIGE; … Mest utenkelig av det som er skjedd er oppstyret omkring de hemmelige tjenester. Etter siste opptelling er det tre hemmelige tjenester som vi vet om. I tillegg påstås det at vi har en fjerde som er så hemmelig at ingen har visst om den.
Akkurat i åpningsfasen kunne det naturligvis være en teoretisk mulighet for at noen hadde drevet overvåking utenfor det apparat vi har for den slags. I våre dager lønner det seg ikke å si aldri selv til det mest utenkelige. Allikevel var påstanden i seg selv så uhyrlig at i Aftenposten fant vi all grunn til å se på dette med skepsis, inntil det forelå noe i retning av bevis.
Affæren begynner nå å få et nærmest komisk preg, en episode som utelukkende ville ha vært et nokså muntert innslag i en varmebølge, hvis ikke enkelte hadde tatt dette mer alvorlig enn det var grunnlag for. Denne blandingen av parkerte biler, avlytting, overvåkede og overvåkere minnet etterhvert mistenkelig om tilstander i et land som i hvert fall ikke kunne være Norge. Det er det da heller ikke. Heldigvis.»
Den oppmerksomme leser av denne bok, vil forlengst vite at vi ikke mener det er 3+1 tjenester, men en fjerde som binder sammen deler av de tre pluss pluss. Det har også vært (og trolig er) deler av denne tjeneste blant Norlands kolleger. Så når han har lest denne boken, kan han kikke rundt i kantinen selv.
Noen måneder senere, i november, hadde Riksadvokatens «Dahl-utvalg» nettopp tatt «pause», dvs. i virkeligheten overlatt hele etterretningsdelen av sitt mandat til Nygaard Haug-utvalget. En rekke stortingsrepresentanter hadde allerede forstått at det var ugler i mosen både hos Dahl og hos Nygaard Haug. Vi hadde gitt uttrykk for at vi ikke trodde på noen oppklaring hvis ikke Stortinget tok saken i egne hender. Men i Aftenposten ble det på lederplass i kjent stil2;
«La det ikke være noen tvil om at den såkalte Ramm/Setsaas-saken skal granskes til bunns. Når to nordmenn hevder at de har vært gjenstand for kriminell overvåking, iverksatt av en ukjent, fjerde hemmelig tjeneste, kan intet overlates til tilfeldighetene.
Men de to bør selv forstå at kravet om en egen parlamentarisk granskning er en avsporing. Det eventuelt nødvendige parlamentariske oppgjør vil komme når alle forhold er klarlagt.
Stortingets presidentskap bør følgelig avslå deres anmodning under henvisning til at forholdet allerede er under etterforskning. At den er stilt i bero i påvente av innstillingen fra det regjeringsoppnevnte utvalg under ledelse av førstelagmann Agnes Nygaard Haug betyr selvsagt ikke at ‘det samlede forvaltningssystem ikke ønsker noen oppklaring’.
Tvert om er det betryggende at etterforskerne vil se Ramm/Setsaas-saken i sammenheng med den bredere gransking av mulige overtramp innenfor de hemmelige tjenester. I denne sak skal alle kort på bordet.
Ramm og Setsaas er i sin fulle rett når de nekter å uttale seg til Nygaard Haug-utvalget. Men de tjener ikke sin egen sak når de forklarer sin uvilje mot å stille opp ved en henvisning til at utvalget er oppnevnt og rapporterer til Regjeringen ‘som selv til syvende og sist meget vel kan være ansvarlig for de kriminelle forhold’.
Selv om det mot enhver formodning skulle vise seg at de har rett, kan de være trygge for at enhver dekkoperasjon vil bli avslørt – og det i samme øyeblikk som utvalget har avsluttet sitt arbeid. Nå bør Ramm og Setsaas la saken gå sin gang i trygg forvissning om at alle forhold vil bli klarlagt.»
Takk for «god natt»-eventyret! Den gamle tanten i Akersgaten er nærmest rørende i sin naivitet. Selv om det skulle være slik at Regjeringen er ansvarlig, er det bare å vente på at den samme regjeringen skal «legge alle kort på bordet», etter god, gammel, parlamentarisk skikk. Deretter skal Stortinget få spille med kortene, og da vil «det parlamentariske oppgjør komme». Da vil «enhver dekkaksjon bli avslørt».
Tenk om Washington Post hadde tenkt på samme måte i Watergate-saken: Rettet strenge pekefingre til Senatets granskningskomité og sagt: Såså, la nå saken gå sin gang. La nå Richard Nixon granske seg selv (som også han helst ville!), og legge alle kortene på bordet. Etterpå kan dere få spille med kortene, og da vinner nok den beste.
Hva fikk Aftenposten til å tro at Regjeringen med underlagte ledd, der vi nå kan påvise at de aller fleste aktuelle har vært mer eller mindre delaktige i det som skal etterforskes, frivillig ville gi fra seg all trumfen og billedkortene til Stortinget, eller at representantene ut fra sin gudbenådede posisjon skulle avsløre at de var tildelt falske kort?
I slutten av november var forøvrig Nygaard Haug kraftig avslørt allerede, men ikke av Aftenposten. I denne boken kan vi bevise at Oslo politikammer, Kontrollutvalget, Forsvarssjefen, Riksadvokatens Dahl-gruppe og Nygaard Haug-utvalget alle var dekkaksjoner. Hvor mange av disse har Aftenposten avslørt? Selv for oss, som visste, tok det tid å finne bevisene. Men Aftenposten med alle sine gravegrupper har ikke avslørt noe som helst, snarere tvert imot.
Men iblant samler begivenhetene seg til å avgi små ironiske smil. Etter denne belæringen fra Aftenposten til Stortingets presidentskap om å holde seg unna en «avsporing», tok det bare et par dager før det tatt opp forslag om parlamentarisk gransking overfor Presidentskapet, som startet den prosess som endte med Stortingets granskningskommisjon for de hemmelige tjenester («Lund-kommisjonen»), både fordi man ikke hadde tillit det såkalte «Nygaard Haug-utvalget», som ble det mest latterliggjorte utredningsutvalg i Norgeshistorien for sin klønete tildekkingsvirksomhet, og fordi man hadde sine bestemte mistanker om Dahl-gruppen med sin mystiske pause. Det er godt ikke Aftenposten bestemmer alt lenger.
Nå er det «vinter to og et halvt år senere og tid for det utenkelige». Også det som er utenkelig for den vanligvis snille og hyggelige Andreas Norland, som når det røyner på viser seg å være snillest og hyggeligst langs minste motstands vei, dvs. den veien som passer de sterkeste makthaverne.
Vi vet ikke om Norland fortsatt finner det «uhyrlig» at noen mener det har vært «drevet overvåking utenfor det apparat vi har for denslags». Har han f.eks. lest Ronald Bye’s bøker «De visste alt» og «Norges hemmelige hær»? Er han fortsatt i tvil om at Ap/LO hadde sitt helt private overvåkingsapparat, eller er det slik at han regner dette som innenfor «det apparatet vi har for denslags»?
Aftenposten har desidert vært den mest passive avisen i overvåkingssakene. Deltakelsen har begrenset seg til noen få drypp diskreditering av oss, og noen store og særdeles ekle doser med diskreditering av Ingvald Godal.
Politikere blir ofte kritisert av media for at de aldri innrømmer feil. Innrømmer media feil? Kan Aftenposten innrømme feil? Nå er sjansen der. Også for Andreas Norland til å pludre seg frem til ny erkjennelse.