20.12 Psykologisk krigføring

Dette er et enormt kapittel. På en måte er all provokatørvirksomhet del av psykologisk krigføring, men en meget stor del av aktivitetene har kun dette formål. Psykologisk krigføring er hovedvirkemiddelet i en gradvis knekking av offerets selvtillit og motstandskraft, slik at andre virkemidler etterhvert blir mer effektive, inntil totaliteten knekker offeret helt.

I denne sammenheng skal vi snakke om psykologisk krigføring som bare har til hensikt å forvirre, skape usikkerhet og utrygghet eller utløse irrasjonelle handlinger fra offerets side. En type aksjon som ble rettet mot Petter Holst kan trekkes frem som et slags «kokebok»-eksempel på hva man kan gjøre med enkle midler:

En bileier låser opp bilen og finner en skrue i førersetet. Han stusser, kikker seg omkring, finner ikke noe sted skruen kan ha kommet fra, kaster den avgårde, kjører og tenker ikke mer på saken.

Inntil han noen dager senere finner en ny skrue, av samme type, på samme sted. Han stusser. Kastet jeg ikke den første avgårde? Kanskje jeg puttet den i lommen og så har den ramlet ut? Denne gangen legger jeg den i hanskerommet.

Etter noen dager finner han en tredje skrue. Den andre ligger fortsatt i hanskerommet. Hva er dette? Lekker det skruer fra taket? Kjøper ektefellen pakke på pakke av skruer som lekker mens hun har bilen? Best å spørre – men kona vet ingenting om skruer. «Det er vel du som har en skrue løs, tenker jeg.»

Nå tar det lang tid. Mannen har nesten glemt skruene. Så en dag ligger en skrue til i førersetet. Han kan ikke fortelle det til kona. Hvem kan han snakke med? Folk som finner skruer i tide og utide blir fort til latter. Men noen driver da tydeligvis med dette? Hvem? Hvorfor? Spøk? Advarsel? Innbilning?

Historien kan slutte på to måter: Mannen fortsetter å ruge på problemet, våger ikke fortelle noen om det, blir mer og mer besatt hver gang han finner en skrue, lurer på om han selv innbiller seg ting, overbeviser seg selv til slutt om at han er gal – og blir gal. Eller: Han forteller sine omgivelser om sine skruer og jakten på skruemannen, folk ler først, regner ham så for eksentrisk og etterhvert som gal. Til slutt blir han gal, på denne måten også.

For enten man velger det ene eller andre; tilsynelatende kan historien ikke være sann. Unger kan kanskje spøke på denne måten en kort stund, men hvordan kommer de inn i bilen mens den står parkert på vidt forskjellige steder i byen, og kanskje utenbys? Voksne folk driver ikke med slikt, ihvertfall ikke med å fly rundt i byen og landet for å plassere skruer. Åja, det er vel de hemmelige tjenester. Ha ha. Hvorfor skulle de legge fra seg skruer? Er du sikker på at det ikke er små grønne menn eller ekle smånisser?

Men akkurat slik opererer tjenestene. I Ronald Bye’s «faction»-bok lar han bokens Overvåkingssjef uttale1:

«- Jeg skal gi deg et par læresetninger trukket ut av erfaringene fra krigens dager og over tiår her på terrassen:

– Jeg har strevd mye med begrepene sannsynlig og usannsynlig. Hva er sannsynlig og hva er usannsynlig? Jeg datt flere ganger ned i kløften mellom begrepene, inntil jeg lærte: Det mest usannsynlige blir ofte det mest sannsynlige – nettopp fordi det er det mest usannsynlige. Det usannsynlige er det sannsynliges beste kamuflasje, usannsynlighetene er den konspirative virksomhetens tryllemiddel -jo mer usannsynlig, jo mer sannsynlig …»

Klarer man å holde seg rasjonell og analysere saken, er det ikke vanskelig å finne ut hva det er. Hadde mannen i eksempelet hatt venner med kjennskap til psykologisk krigføring, hadde de gitt ham dette gode råd: Hver gang du finner en skrue, noterer du tid og sted, putter lappen med skruen i en konvolutt og gir den til meg. Hvis du noen gang tviler på deg selv, kom til meg så får du se at du husker riktig. Hvis noen ler av deg, send dem ti] meg, så skal jeg vise dem skruene og forklare hva slags mektig våpen de kan være.

1 Ronald Bye: «Niende etasje». Tiden 1993.