Vi har hatt en lang rekke helt tilsvarende provokasjoner:

• En slektning av en av oss fant flere kvelder på rad den samme kjøkkenkniven liggende på dørmatten da hun kom hjem om kvelden. Etter den første gangen forsikret hun seg om at den var på plass oppe på kjøkkenbenken i en egen beholder, men tilbake til dørmatten ville den (se kap. 18 om hvordan førstestatsadvokat Dahl oppklarte denne saken)
• Petter Holst og hans hustru oppdaget at deres hund, som ikke tåler kjøttben, en gang de hadde vært borte likevel hadde vært nede i fryseboksen og hentet frem en kotelett som hadde påført den endetarmsblødning og diarré
• Små treskruer på gulvet i bilen, én og én (se foran)
• Fra et avstengt krypeloft over leiligheten hørte ekteparet Holst stadig lyder og gjenstander falle ned. Ingen naboer hadde vært der.
• Rett som det var oppdaget de at blomstervaser og annet på øverste hylle på kjøkkenet var flyttet på (de gamle plassene var synbare som spor i støv)
• Pyntegjenstander i stuen ble byttet om mens de var borte
• Holsts hustrus skap på hennes arbeidsplass ble åpnet (ikke brutt opp) og eiendelene innenfor romstert med
• Ekteparet Holst har registrert «besøk» i bilen, kjellerboden og hytta. På hytta slo lyset på selv om de ikke hadde vært der på 6 måneder og strømforbruksmåleren ikke hadde rørt seg.
• Ved innlåsing ble det funnet tydelige fingermerker som viste seg å være fra en hånd med hansker. Ingen i familien Holst bruker hansker.
• Etter «besøk» i leiligheten var aldri noe av verdi fjernet, kun noen ganger bestemte dokumenter.
• Etter at uvedkommende hadde låst seg inn i leiligheten til salgsdirektør Anne Mevold i Norsk Oljerevy ble alle indre dører samt verandadøren funnet på vidt gap av hennes fetter, revisor Jørgen Jentoft, som også var den siste som hadde forlatt leiligheten. Men intet var stjålet.
• En liten sprengladning ble utløst mens Petter Holst var i garasjen, nødvendigvis med fjernkontroll
• Petter Holst opplevde flere ganger på rad at garasjedøren åpnet seg da han var på vei mot den, uten noen synlig forklaring og uten at folk var i eller kom ut av garasjen
• Setsaas’ samboer oppdaget at bilen var flyttet fra sin vanlige merkede og betalte parkeringsplass til en annen plass i den andre enden av garasjen
• Høsten 1991, midt oppe i alle diskusjonene om bevisfusk fra Setsaas’ tid i Guatemala, Harari i Guatemala osv., dukket en person opp på Slemdal for å kjøpe et par lyktestolper av Ramm, som den eneste henvendelse etter at to telefoniske svar på en rubrikkannonse ikke hadde ført frem. Under et møte innendørs stakk personen et visittkort i hånden til Ramm, som deretter oppdaget at han var konsul for Guatemala.
• Tjenestene nekter seg ikke engang å utnytte dødsfall i familien: Da Ramm’s far Wilhelm Ernst Ramm døde i februar og før han var begravet, dukket det opp en helt ukjent person som fryktelig gjerne ville skrive nekrolog. Han etterlot seg et manuskript til en fødselsdagsomtale av seg selv som han hadde sendt Aftenposten. I et siste avsnitt hevdet personen at han hadde vært trakassert av de hemmelige tjenester. To steder i manus var det henvisning til hans meget gode venn og nære kollega Wilhelm Ernst Ramm. Ved nærmere ettersyn var disse linjene skrevet med litt mindre skrift dvs. at de gamle linjene var radert vekk og erstattet med nye for å bringe inn navnet Wilhelm Ernst Ramm. Det siste avsnittet om overvåking var side 2 i dokumentet, tydelig forfalsket siden siste linje på side 1 også var forandret. Var hensikten å skape frykt for en ukjent side ved den avdøde farens liv? Eller inngangsbillett for en provokatør som kunne dekke seg over de etterlattes eventuelle dårlige samvittighet for ikke å kjenne alle sider ved farens liv, supplert med et ekstra agn? Vi fikk aldri vite, for provokatørene hadde gjort en bommert: Det var referert til feil Wilhelm Ernst Ramm. Det oppdaget nok også provokatørene – for sent. Eller var det del av provokasjonen?
• Ved en begravelse i Setsaas’ familie dukket det opp provokatører som skulle samle informasjonen i et antatt ubevoktet øyeblikk. Lærdommen var at man ikke kan være trygg selv i de mest private sammenhenger: man må alltid være oppmerksom. Fra da av ble 24 timers vakthold bestemt.
• På Slemdal oppdaget vi flere ganger at et par kjellervinduer sto på vidt gap uten at noen hadde åpnet dem (de blåser ikke opp av seg selv!)
• På redaksjonskontoret var en morgen et innervindu tatt ned og plassert i kjelleren uten at noen kjente personer kunne ha gjort det (det var på plass da alle var gått kvelden før)
• I kjelleren på Slemdal ble det funnet blodflekket papir som ingen kjente til. Den som fant papiret puttet det dessverre i toalettet, hvilket ga Dahl-etterforskerne som denne gangen ble varslet gleden av å melde tilbake at papiret bare hadde spor av dritt!
• Vi fikk vite at en pressemann som hadde bragt ubehagelige nyheter for tjenestene og Mossad plutselig fikk besøk av dørselgere som ville selge israelske alarmsystemer, uten at noen naboer hadde hatt slike besøk På grunn av dette og andre forhold droppet han Mossad-saken han arbeidet med og tok ut alle permisjoner og avspaseringer han kunne opparbeide for å holde seg hjemme, og måtte en tid undergå psykiatrisk behandling. Til Setsaas sa han at han måtte brenne alt han hadde liggende om samme sak – det var for farlig! (Denne saken bragte vi inn for Riksadvokatens etterforsker Dahl, som denne gangen slapp billig, fordi pressemannen var for nervøs til å møte Dahls gruppe.) Også lenge etter ble det kjørt aksjoner mot samme person for å holde ham unna følsomme temaer. Dette er en spesielt stygg sak som må oppklares slik at pressemannen kan få skikkelig erstatning/oppreisning.
• Flere i vår gruppe har meldt om personer som uten noen spesiell grunn stiller seg opp rett foran dem for bare å stirre på dem, som om de kom fra en annen planet
• En medarbeider (historien er fortalt i et tidligere kapittel) ble utsatt for anonymt tips til tollerne som medførte full bagasje- og kroppsvisitering
• Erindringen om denne saken førte i flere år til at han og vi andre har vært engstelige for å få narkotika plassert i bagasjen på utenlandsreiser (ihvertfall Mossad er jo alle steder!). Flere ganger har vi vurdert ulike måter å gardere oss mot dette – men var også engstelige for å bli ledd ut av de innenfor politi eller tollvesen man måtte finne på å varsle (med krav om forhåndsavtale om kroppsvisitering eller hva?). Da Petter Holst skulle reise til Latin-Amerika valgte han å varsle en sentral politiker, som i tilfelle kunne stå frem og fortelle om at han hadde vært engstelig for dette på forhånd. Andre varslet likevel Dahl-etterforskerne. Ville det hjulpet?
• Frykten for at dette likevel skulle skje utløses lett når man er på reise. Under et besøk i Paris opplevet noen i vår gruppe at en person kom vandrende med et kamera, stilte seg opp vel og lenge før han tok nærbilde av akkurat disse personene, og så vandret videre. Et tilfeldig motivvalg eller «Storebror ser deg selv i Paris?» Spiller ingen rolle. Når grunnlaget for frykt er skapt, kan den utløses av hva som helst når som helst.
• Da Petter Holst kom tilbake fra Latin-Amerika ble han singlet ut ved ankomst til Fornebo av en person som grundig avfotograferte ham – og bare ham
• Provokatøren Trygve Lauritzen gjorde hva han kunne for å skape splid innad i vår gruppe, dels ved å anklage Setsaas for å ha plantet en masse bevis selv, og dels ved stadig vekk å anklage en medarbeider i Norsk Oljerevy for å være infiltratør som vi måtte se til å få vekk – selv en gang sent på kvelden, ventende i trappeoppgangen til Anne Mevold som var den anklagedes sjef
• Lauritzen og en venninne dukket også opp og henvendte seg til Setsaas’ daværende samboer etter at hun hadde vært alene på en jazzkubb. Hensikten var å desinformere, presse og villede.

Leseren vil ha merket seg at en særlig systematisk psykologisk krigføring er rettet mot familien Holst. Dette er spesielt skammelig. Hva man enn måtte mene om Ramm og Setsaas, er det eneste Holst har gjort å bidra med oversettelser og lokalkunnskap og en gang å ha stått frem med en ærlig oppfatning av at det var fusket med bevismidler. Hvorfor gå løs på ham, hans hustru og hans barn? Andre enn denne familien ville antakelig ha trukket seg raskt ut og latt Setsaas og Ramm være Setsaas og Ramm, men slikt materiale er ikke de laget av. Petter Holst har nedlagt et uvurderlig arbeide i å registrere nøyaktig hva han har opplevet, skrive grundige rapporter og hjulpet til med vårt arbeid på en rekke andre måter: Vakthold i timer og døgn, analysearbeid, kreative ideer osv osv. Ikke minst ut en bakgrunn som er forskjellig fra vår har han også vært viktig ved å se sakene fra en annen side, og med sin menneskekunnskap og omsorgserfaring har han også flere ganger hjulpet andre i vår gruppe til å leve med usikkerhet og frykt, og snu frykt til pågangsmot. Ingrid Holst, hans frue, har også utvist en enestående tålmodighet med at en sak som egentlig ikke angikk dem har forandret deres liv, trukket ektemannen alt for mye ut av huset og påført dem løpende utrygghet. Det gjelder forøvrig også andre i våre familier som har vært utsatt for stigende press og tvil ettersom saken har tatt sin tid og ubehagelighetene tårnet seg opp. Problemet er at vi av flere grunner har måttet begrense informasjansgangen, slik at de som sitter nær uten å kunne gjøre annet enn å vente utsettes for atskillig mental slitasje. Dette har bragt oss i mange vonde valgsituasjoner.

Alle etterretningstjenester (særlig Mossad) er kjent for ofte å ville ønske å etterlate seg sine helt spesielle spor – ofte for kuriositetens skyld, altså en slags kjennetegn, men bare slik at miljøet selv kan oppdage det. Dette gjelder både systemene og ikke minst endel av nøkkelpersonellet. Trond Johansen har også ofte, i likhet med Alfred Hitchcock, likt å opptre i en egen liten og rask enkeltscene i sin egen film/forestilling. Dette synes for oss å ha utviklet seg til en slags mani hos Johansen, den «lille Hoover».

Det er blitt oss fortalt at Trond Johansen ved en eller to anledninger under listesaken «tilfeldigvis» dukket opp utenfor kaféer der involverte personer snakket om saken, med nesen presset mot vinduet.

Forfatteren Pål T. Jørgensen forteller i sin bok¹ at han en time etter at han en søndag kveld hadde ringt til tre offiserer som tidligere hadde arbeidet i E-tjenesten mottok følgende telefon:

«- Det er Trond Johansen. Kan du ikke være så vennlig å la være å ringe venner av meg på søndag kveld? Jeg får hele kvelden ødelagt ved å sitte i telefonen. For med en gang du ringer dem, så ringer de meg. Vær så vennlig å slutte med det.»

CC, som hadde arbeidet tett sammen med oss om vår sak de siste 12 månedene, mottok våren 1993 plutselig telefon fra Trond Johansen med invitasjon til hans kontor. CC hadde ikke snakket med Johansen på mange år, og hadde aldri tidligere mottatt noen invitasjon fra ham. Trond sendte bil med sjåfør og hentet CC. De gamle herrer inntok sin kaffe og snakket bare om gamle dager. Ikke et ord om vår sak som nå huserte på Stortinget fra Trond; ikke et ord fra CC. CC var overbevist om at dette var Hitchcock på banen.

Det ble ikke flere kaffeinvitasjoner på CC. Neste gang de to møttes, var i CC’s begravelse. Vi hadde for vår del nå lenge studert den psykologiske siden av Trond Johansen. Før vi gikk i begravelsen var vi overbevist om at Trond Johansen kom til å sette seg ved siden av oss. Vi bestemte oss da for selv «å trykke nesa på ruta til Trond» ved å sørge for at det var ledige plasser ved siden av, og på forhånd bestille pressefotograf for å forevige episoden. Det siste lyktes dessverre ikke, for journalisten vi snakket med trodde ikke dette ville skje².

Men det gjorde det.

Vi satte oss ned diskret på en benk et stykke bak i det store kapellet på Vestre Gravlund. Det var meget god plass, bl.a. to plasser til høyre for oss. Bakfra kommer nå en person som bestemt inntar den ene plassen. Noen øyeblikk senere kommer nettopp Trond Johansen bakfra og setter seg på den andre plassen, som tydeligvis var holdt av. Det utveksles et par skjeve smil. Han strekker hånden ut mot hver av oss to – forbi personen imellom – og håndhilser høflig. Vi svarer like høflig. Mannen i midten spør Johansen: «Men – kjenner du de karene der da?»

Han svarer: «Nei, men de kjenner visst meg.»

Tidligere hadde han diktert til Leif A Lier at han ikke hadde noe gående mot oss. Nå hadde han plutselig valgt å hilse på personer han hverken kjente eller overvåket. Det var jo hyggelig.

Vi hygget oss over vår private psykologiske seier (det gjorde nok Trond også), og syntes nok vi kunne forestille oss et lite smil fra CC hvor han nå måtte ha sitt observasjonspunkt.

Det var ikke første gangen vi hadde stiftet bekjentskap med den «pressede nese». Vi har foran fortalt om Guatemala-konsulen som dukket opp for å kjøpe lyktestolper midt oppe i et hektisk overvåkingskjør. Selv om Trond her ikke brukte sin egen nese, syntes han nok dette var morsomt. Det syntes vi også. Vi syntes ikke det var så vanskelig å kjenne metoden igjen.

Trond Johansen hadde utviklet en mer humoristisk form for nesepressing siden listesaken. På Arbeiderpartiets landsmøte i 1992 satt han – antakelig som vanlig – anonymt på bakerste benk, for til da var det ikke mange som kjente hans utseende. Men nå var «Vi som styrer Norge» på vei ut, og antakelig var NRKs reportasjeteam varslet. Plutselig oppdager han et TV-kamera foran seg, og snur seg raskt bort – for bare å stirre inn i et nytt kamera! Knut Olsen i Dagsrevyen trykket nå sin nese på Tronds vindu! Han ble også fulgt av kamera i front på vei ut av møtesalen. Norges hemmeligste mann fikk nå for første gang smake sin egen medisin. Til slutt kunne han ikke gjøre annet enn å smile avvæpnende og gi noen spredte kommentarer.

Senere gjentok det samme seg i forbindelse med et møte i Stortinget mellom forsvarsledelsen og forsvarskomitéen der Trond Johansen også deltok. Han forsøkte nå på nytt å unngå kameraene, men klarte det ikke. Etterhvert ble han mindre og mindre hemmelig, og ble mer og mer «han Trond» for alle TV-tittere!

Tro ikke at vi ikke har respekt for Trond Johansen. Ved siden av at han har gjort landet enorme tjenester, er han uten tvil meget dyktig og dertil etterhvert utstyrt med en god del humoristisk sans. Det er synd vi er blitt motstandere. I den verden han har levet og den kultur han tilhører mener han sikkert subjektivt at han hele tiden gjør riktige ting.

En vakker dag skal vi invitere Trond på kaffe.