Like etter at Dahl-gruppen hadde tatt pause, i november 1993 (se kap. 18) hadde Setsaas nok en ubehagelig opplevelse:

En sen kveld kjørte Setsaas inn i garasjen på Lindebergåsen. På vei ut skulle han akkurat til å løse ut åpningsmekanismen for garasjeporten, da han brøkdelen av et sekund før ble oppmerksom på at del sto en illsint Rottweiler-lignende hund utenfor. Han hadde noen øyeblikk før også hørt et plystresignal. Hunden var åpenbart skarp og i angrep.

Setsaas gikk nå tilbake til bilen og fikk aktivert åpningsmekanismen uten å forlate bilen. Hunden gikk nå til angrep på bilen, men fikk så ny plystrekommando og luntet deretter straks rolig avgårde. Setsaas fulgte etter hunden, og oppdaget at den til slutt ble sluppet inn i en leilighet som tilhørte en som forlengst var mistenkt for å delta i overvåkingen, en politimann ved Oslo Politikammer.

Denne saken ble straks anmeldt¹ og opplevet en imponerende runddans mellom ulike etater uten at noen annen etterforskning ble gjort enn at politimannen fikk forklare at han bare luftet hunden² (dette er det redgjort for i kap. 18).

Det vil føre for langt å gå i detalj med alle sakene. Her er en liste over andre provokatoriske saker innenfor dette området:

• En kabel til en kopimaskin på et prestekontor benyttet av presten Petter Holst ble kuttet etter at Politifolk fra Oslo Politikammer hadde bedt om nøkkel for å spane på narkotikabrukere³
• Setsaas fikk et livstruende angrep av et ukjent virus like etter at han hadde spist wienerbrød med en person som vi allerede hadde etablert som provokatør
• Vi har mottatt en rekke telefonsamtaler fra forståelsesfulle fremmede som vel så meget om ‘den fjerde tjeneste’ og Mossad og vil advare oss mot at de begår mord, helst ‘det perfekte mord’
• Vi har mottatt tilsvarende telefonbeskjeder om at man fort kan dø av kreft som følge av bestråling
• En bestemt taxisjåfør dukker stadig opp for å fortelle at han er overvåket og livredd og hver gang engstelig for at «de» har gjort noe mot oss
• En anonym kvinne ringte Petter Holst og fortalte at hun også var overvåket og ruinert og i likhet med ham selv fryktet for sitt eget liv og vurderte å forlate landet, slik hun hadde lest i VG at han hadde sagt. Men det hadde han ikke.
• Vi er blitt gjort kjent med at det finnes en rekke E-offiserer som har vurdert å fortelle om hva de vet, men avstår fra det på grunn av frykt. Mange er i en slik alder at plutselig bortgang ikke ville virke unaturlig. Noen er allerede døde; en av plutselig kreft

Noe av det nifseste er følelsen av rettsløshet. Vi har beskrevet i kapittel 18 hvordan vi opplevde ikke å få truende eller voldelige ting etterforsket. Selv blodfersk kriminalitet ble to ganger sendt avgårde som ringen: «La den vandre fra den ene til den andre». Hva hadde vi gjort for å fortjene det? Selv barnemordere og likskjendere har i Norge krav på rettssikkerhet. Vi hadde ikke, og har vel ikke noe nå heller.

Dette er noe ‘den fjerde tjeneste’ allerede vet om. Sett i gang provokasjoner. Sørg for at ofrenes anmeldelser ikke blir tatt alvorlig (i vår sak deltok endog politiet i de kriminelle aktiviteter det selv skulle etterforske), og la dem føle rettsløshet, oppgitthet og frykt!

Legg så til at vi vet at Lillehammer-saken er en meget viktig del av vår sak, og at Mossad Norge er innblandet både med motiver og virkemidler. Legg til at vi er rettsløse, og at de vet at vi er rettsløse. Legg til at vi oppdager at det samles inn kriminaliseringsmateriale som bare kan benyttes til å forfalske et grunnlag for aksjoner mot oss overfor Mossads sjefer i Tel Aviv (se nedenfor). Da blir telefonhenvendelser om «det perfekte mord» noen grader mer alvorlige enn ellers!