Svært ofte har Casanova/Mata Hari-provokatørene også diskreditering og utpressing som formål. Dette er ikke så aktuelt i vår sak (vi har ingen sikre tilfelle av dette), for i våre omgivelser er det ingen som tar seg så nær av hva folk foretar seg mellom laknene, og derfor ingen som lar seg presse. Kanskje er det fordi vi så ofte forteller historien om prins Sihanouk da han var på høyden som Cambodia’s monark:

«Prinsen var på møter i Moskva, og KGB hadde selvsagt sørget for besøk av både Olga og Karina og noen til på hotellrommet. Små kameraøyne fanget opp hver bevegelse. Neste dag ble Sihanouk innkalt til møte med KGB der de satte ham foran en skjerm og begynte avspillingene. Nå hadde de taket på ham!

Men prinsen bare klappet i hendene og kom med små gledesutbrudd, slo seg og KGB-agentene på lårene og sa:

– Å, kjære venn, Boris, og gamle kamerat Ivan, vær så snill: Kan jeg få 5, nei 10, nei 15 kopier av denne fine filmen med meg hjem til Cambodia? Dere forstår, jeg har 6 koner som kan lære et trick eller to av Olga, og 6 barn som kan ha godt av å se hvor sprek far de har, og så kanskje noen kopier for cambodiansk fjernsyn, for hele folket må få se at det fortsatt koker av virilitet i prinsen deres!»

Det er en alvorlig undertone i denne historien. Utpresnings-provokatører har aldri lettere spill enn inn i miljøer der fordommer, sjalusi, hykleri og intoleranse florerer. Jo lavere terskel for sosial fordømmelse, jo mindre skal det til før målet er nådd og offeret spreller i garnet. Skal man gi seg i kast med profesjonelle tjenester, er det selvsagt viktig selv å ha holdt «sin sti ren», men hva er definisjonen på det? Er den slik som vår er, er den romslig nok til at de færreste får problemer. Vi nevnte for en av våre gode bekjente at det gikk rundt rykter om at en av oss (eller begge) skulle ha besøkt bordeller, og vedkommende (i en meget høy og ansvarsfull stilling), bare blåste: «Bordeller? Hvem faen har’kke vært på bordeller?»

Det er viktig å vite at man uansett kan gå med hodet reist og svare «So what?» når bandittene kommer med ett eller annet som de tror er utpresningsgrunnlag. Gjør det for sikkerhets skyld i alle fall. Uansett hva man måtte frykte av sosial fordømmelse, så er den i praksis mindre enn det helvete utpresserne vil ha deg inn i. Og jo før og jo klarere du sier det, glemmer de nok hele opplegget i alle fall. (Hvis ikke diskreditering er et selvstendig mål – det er det slett ikke alltid – vil utpresserne neppe gjøre alvor av sine trusler. De vil heller prøve å samle litt mer for å oppnå sin egentlige hensikt med utpress ingen.)