Det er nå på tide å gå ganske grundig inn på Liers virksomhet. Vi begynner med å oppsummere – dels fra materiale presentert tidligere i denne boken og dels noe som først presenteres her, om Lier:

• at han kun på ett eneste punkt gjorde nytte for seg ved å bekrefte at Schjødt var tilstede på møtet i POT (kap. 1.4), men det først etter flere måneders press og svært motvillig, og dette punkt ble underslått i Liers rapport
• at han førte oss bak lyset ved å oppfordre oss til å innlevere anmelde/ser slik at etterforskningen kunne opptrappes kraftig – dagen før etterforskningen ble nedtrappet til null og henleggelsesprosess igangsatt (kap. 11.2)
• at dette var ledd i et samspill med Kontrollutvalget for å legitimere at dette heller ikke løftet en finger for å etterforske og kunne frikjenne POT og Frigaard basert på Liers henleggelse og gi blaffen i klagene på E-staben, S-staben og Mossad (se kap. 14.4.)
• at Lier eller Oslo Politikammer straks lekket anmeldelsene fra oss med innhold til Klassekampen til tross for forsikringer om det motsatte: og lekket henleggelsen til NRK 6 uker før vi fikk skriftlig melding (se kap. 11.2)
• at det var manipulert med henleggelsesgrunnlaget -fra bevisets stilling til ukjent gjerningsmann (se kap. /1.4)
• at hans etterforskning mot E-tjenesten og POT begrenset seg til â spørre Trond Johansen og Frigaard om de drev med noe og etterpå sa til oss at «de dørene kommer jeg ikke gjennom» (se kap. 11.4)
• at det ikke finnes spor etter etterforskning av Mossad (men han var jo senioretterforsker i Oslo for Lillehammer-saken, se kap. 25.19.8, og fikk den gangen hyggelige tegninger fra Sylvia Rafael, se kap. 7.1)
• at Lier har hatt en rekke andre kontaktpunkter med ekteparet Schjødt (se kap. 7.1)
• at Lier advarte Annæus Schjødt mot at Setsaas «skulle ta ham» og at det teaterspill dette medførte kan ha blitt benyttet til å få anmeldelsene mot Schjødt for bevisfusk henlagt også som ankesak (se kap 18.18)
• at viktig informasjon om vår kontraetterretning må ha lekket fra Liers jernskap til overåkerne slik at de kunne planlegge nye aksjoner («13368-saken») (se kap. 20.12.1 1)
• at Ramms forbindelse med Televerket pr modem ble blokkert i 14 dager etter at Lier ble gjort oppmerksom på at vi drev denne typen kontraetterretning (se kap. 6.3)
• at Lier underslo to brev fra presten Petter Holst til politimester Willy Haugli med opplysninger om alvorlig kriminalitet og klager mot Lier (se kap. 11)
• at vi avslørte to biler registrert på Justisdepartementet som spanet på oss i trafikken – dette ble av Lier omgjort til «spaning mot spanerne»; helt usannsynlig pga bilenes operasjonsmønster og det faktum at Lier ellers ikke foretok noe som helst etterforskning i marken, og at han heller ikke nevnte denne etterforskningen i sin interne politirapport (kap. 11) (OBS: Vi avdekket 2-3 biler til, men har ikke avslørt disse registreringsnumrene ennå.) Dermed finnes det minst 8 sjåfører og sidemenn som kunne vært avhørt av Dahl, men det gjorde han ikke!
• at det også ble registrert omfattende politispaning med schæfer i omgivelsene rundt Setsaas og Holst – dette er bare et «steinkast» fra Oslo Politikammers hundesentral (også dette var vel offisielt begrunnet med Lauritzen-notatet, men tjente nå som «kringvern» for overvåkerne fra andre deler av «den fjerde» og fortsatte til romavlyttingsleiligheten var tømt)¹
• at politiaksjonene også omfattet deltakelse i 360-graders videoovervåking rundt Setsaas
• at operasjonene ved Terje Buljo – kontorsjef hos Trond Johansen – og nok en person med samme operasjonsmønster og egne forbindelser til E-tjenesten – for å verve en person i våre omgivelser som agent for tjenesten av Lier ble lagt til side som rene «sjekkeøvelser» (se kap. 7.2)
• at Lier advarte vedkommende som hadde vært utsatt for Terje Buljo om at Setsaas, som var på vei for å få vite mer om episoden, var «farlig» og ikke måtte slippes inn! (se kap. 7.2) (hensikten var ihvertfall å blokkere denne informasjonen som senere likevel avslørte Trond Johansens kontorsjef, muligens å skaffe tid for å fjerne f.eks. avlyttingsutstyr fra vedkommendes leilighet)
• at anmeldelsen av ny overvåkingsleilighet i desember 1992 aldri ble underlagt etterforskning og ikke en gang besvart (se kap. 18.7)
• at en av Liers politikolleger viste seg å være eieren til en skarp hund som ble forsøkt benyttet til styrt angrep mot Setsaas (denne saken blir omtalt nedenfor i kap. 20.11.1)
• at det minst en gang på Lindebergåsen ble observert uniformert personell som låste seg inn i et kjøretøy som ble benyttet som avlyttings- og opptakssentral for avlytting av Setsaas²

at han ved henleggelsen totalt bagatelliserte observasjonene på Lindebergåsen og hevdet at det der ikke forgikk noe unormalt, mens «det var mer interessant på Slemdal», dog mest sannsynlig «industrispionasje» – uten at kunne underbygge dette noe eller gjøre noe med det heller³

Lier og Politikammeret har utad latt som om de hadde etterforsket alle våre informasjoner og enten avvist dem eller rubrisert dem som tilfeldigheter. Realiteten er at man ikke klarte å tilbakevise en eneste av våre konkrete observasjoner. Dette må ikke blandes sammen med at kammeret utførte enkelte såkalte «registerundersøkelser» for å fremskaffe innehavere av enkelte biler, postbokser etc., som vi alle kjente på forhånd, men han gjorde ikke noe for å gå disse innehaverne nærmere etter i sømmene. Ifølge Lier fikk man her avkreftet «mange av påstandene», men det betyr som oftest at innehaverne på overflaten virket svært «uskyldige». På den annen side betyr formuleringen at noe måtte ha blitt bekreftet også etter Liers metode, men det har hverken vi eller rapportmottakerne fått informasjon om. I andre saker, der politiet virkelig vil oppklare, arbeider de selv slik at de sjekker mange hypoteser til de finner noen de kan gå videre med. Dette er nok første gang at noen utsjekkede hypoteser er blitt tilstrekkelig grunnlag for å stanse en viktig etterforskning!

Lier fikk av oss nok informasjon til å putte enkelte i varetekt, men de jobbet for systemet og slapp derfor unna.

Som et eksempel på hvordan Lier hevdet å ha etterforsket, men i virkeligheten dekket til, nevner vi denne saken: En av medarbeiderne i Oljerevyen mottok en samtale med Televerket i Ålesund der operatøren i Ålesund insisterte på at den helt ferske telefonlinjen gikk via Forsvarets Overkommando (FO) på Huseby. Det var ganske sannsynlig, siden vi kunne konstatere at dette telefonnummeret tidligere var benyttet av Sikkerhetsstaben i FO. Lier klarte ikke å finne noen teleoperatør i Ålesund som «husket» dette. Det kaller han kanskje tilbakevisning, Vi kaller det høyden påstand mot påstand og konstaterer dessuten at vi hadde supplerende observasjoner som underbygget en slik kobling, men disse ble aldri etterforsket! Dessuten gjorde Lier ingen undersøkelser på Huseby, hos oss eller i Televerket for å sjekke linjene. For vår del regnet vi med at denne linjen gikk videre til E-staben på militært nett. (Likevel antydet Lier senere at avlyttingen skyldtes «industrispionasje». (i regi av Sikkerhetsstaben?)

Denne saken er imidlertid ikke nevnt i Liers notat. Han fikk også en lang rekke andre opplysninger og bevismidler fra oss som ikke er underlagt noen synlig etterforskning og heller ikke omtalt i rapporten til MikkeIsen:

• Den senere snudde etterforskeren Trygve Lauritzens undersøkelsesresultater på Lindebergåsen der han fant tre uavhengige forhold som hver for seg var konsistent med avlytting fra Norasonde-leiligheten, og hans konklusjon om at han «ville innkalt alle blålysene» om han hadde funnet dette hos seg selv
• Lauritzens senere observasjoner sammen med Setsaas om reparasjoner i taket i overvåkingsleiligheten der elektroniske målinger hadde slått ut
• Overfallsforsøket mot Setsaas v/10-15 utlendinger (her ble vakthavende som mottok den første politirapporten om at disse bare ville ha hjelp til å skifte dekk bedt om å informere Lier, hvilket han gjorde, men Lier gjorde ikke noe med dette heller)
• Vår privatetterforsker Arne Tangstads besøk hos den helt ferske POT-sjefen Jan Grøndahl som etter å ha fått informasjon om overfallsforsøket utbrøt «Jasså, begynner han å bli redd nå?» og fortsatte med å true Tangstad om at det ville gå ham ille om han fortsatte å assistere oss (to ganger kort tid etter dette ble bilen til Tangstads samboer påført betydelige skader mens den var parkert)
• At samme Tangstad kort tid etter dette fraflyttet Oslo og gikk i dekning i Volda med nytt yrke som hjelpemann på bensinstasjon
• Terje Buljo’s og en annen persons operasjoner (se foran)
• En rekke andre skremmeaksjoner mot personer i vår gruppe
• Bilspaner-operasjonene (se foran) (Her forstår vi godt at Lier holder tilbake: Vi tror ikke minst 8 politimenn som må ha medvirket i disse operasjonene alle ville stått ved Liers versjon!)
• Detaljene omkring knusing av biler tilhørende en person i våre omgivelser og Arne Tangstad (kun Lauritzens generelle vanvittige anklager om at Setsaas selv drev med bilknusing)
• «13368-episodene» (se kap. 20.12.1.1)
• Anmeldelsen av ny overvåkingsleilighet
• En lang rekke observasjoner, fotos og videoopptak av overvåkerne
• En lang rekke observasjoner, fotos og videoopptak av ekte eller falske teleoperatører
• Samarbeidsmøter mellom Norasondepersonell og telefolk
• Episode med trailer som forsøkte å kjøre Setsaas ut av veien over en strekning på mer enn 80 km⁴

La oss så se litt på Liers bruk av Trygve Lauritzen. Lauritzen var altså engasjert av oss i oktober 1991 og betalt av oss som vår privatetterforsker. Vi var oppmerksom på at han hadde kontakt med Lier, men forutsatte selvsagt at denne kontakten var som vår representant på vanlig, saklig måte. Hans notat til Lier om Setsaas er derfor grovt kriminelt både hva gjelder innholdet, og ved at han gikk bak oppdragsgiverens rygg med usanne påstander som var egnet til å skade hans oppdragsgiver. Den saken er klar.

Hva med Liers forhold? Vi har tidligere påvist at han må ha vært delaktig i å få frem dette dokumentet som et bestillingsverk. Hadde han trodd på det, måtte han iverksatt helt spesielle etterforskningstiltak om de konkrete sakene tatt opp i notatet som var vedlagt politidokumentet til politiinspektør Knut Mikkelsen og Eidsivating, men det gjorde han ikke. Derimot underbygget og kolporterte han beskyldningene videre i politietaten og til Eidsivating uten å etterforske om de var riktige eller ikke. Derav må man slutte at notatet hadde andre hensikter. Vi antar at POT/Grøndahl på ihvertfall dette forfalskede grunnlag fikk den rettslige kjennelse de trengte og de nødvendige virkemidler for å stoppe Kontrollutvalget. Dette er en politimessig arbeidsform vi bare trodde eksisterte i mafianasjoner og historiens Sovjet.

Vi ser ikke bort fra at Lier vil benekte dette, og forsøke å forklare Lauritzen-notatet på en annen måte for å gjøre det legitimt. Men da må han også svare på hvorfor han i sitt notat til Mikkelsen ikke har redegjort for andre forhold som Lauritzen kjente til. Skulle Lauritzen først settes i Liers tjeneste, måtte han vel rapportere om alt han visste av betydning, og bringe også dette videre i Liers rapport? Men det skjedde ikke, f.eks. om disse punkter som Lauritzen hadde førstehånds kjennskap til:

• Lauritzens funn i Setsaas’ leilighet
• Lauritzens funn i avlyttingsleiligheten
• Lauritzens kunnskap om knusing av biler, bl.a. bilen tilhørende Arne Tangstads samboer
• Lauritzens kunnskap om Tangstads erfaringer og reaksjoner etter møtet med Grøndahl
• Mange rapporter til Lauritzen fra ansatte i Oljerevyen og andre om innlåsing på kontorer og leiligheter, episoder med telefonen og gatespaning
• Overfallsforsøket på Setsaas, idet Lauritzen fikk god kjennskap til hvordan dette kunne spores til overvåkerne, selv om det fant sted før han kom inn i bildet

Lier måtte ha visst at hans rapport i neste omgang ville bli grunnlaget for POTs rettslige kjennelser og deretter Kontrollutvalgets avgjørelse. Disse lange listene med tilbakeholdte opplysninger, hvorav de aller fleste fortsatt sto ikke-etterforsket, ville medført en helt annen form for behandling i Kontrollutvalget.

Var Liers overordnede i Politikammeret innforstått med alle unnlatelsene? I så fall er alle medansvarlige i å ha forfalsket saksunderlaget til Kontrollutvalget og henleggelsesgrunnlaget. I motsatt fall har Lier ikke bare holdt Haugli utenfor, men selv ført Mikkelsen, Fyhn og Eidsivating bak lyset. Dessuten visste Lier at Stortinget var ført bak lyset.

Vi har registrert⁵ at h. r. adv. Tor Erling Staff under rettssaken om det såkalte «Skrik»-tyveriet kalte Leif A. Lier en «feiging», fordi han benektet at han selv hadde kontaktet en av de nå tiltalte i tyverisaken for at denne skulle forsøke å få maleriet tilbake. Denne personen skulle altså penetrere kriminelle miljøer og opptre provokatorisk på Liers vegne. Staff påpekte at denne personen selvsagt aldri ville blitt tiltalt hvis Lier hadde innrømmet dette forholdet. Staff viste til to andre tilfelle der den samme personen var brukt til provokatorisk etterforskning: En gang av Lier selv i forbindelse med etterforskningen av Nygaard-attentatet og en gang av Tønsberg politikammer i forbindelse med et annet kunstkupp⁶. Staff mente at årsaken til at Lier holdt mannens virkelige rolle skjult var at «riktig politimann» (Lier selv, iflg VG) skulle få æren for oppklaringen. Liers politirapport er meget mangelfull i beskrivelsen av mannens rolle. – Lier var blant de mest innflytelsesrike politifolkene. Det blir opp til dommeren om han er det etter denne saken, sa Staff.

Vi er jo godt kjent med at Lier i mangel av kriminelle sørger for å skaffe seg noen ved hjelp av provokatører, slik som bruken av provokatøren Trygve Lauritzen mot oss. I dette tilfellet har Lier tydeligvis også kastet sin egen provokatør i gryten for å få en god nok sak. Vi er også godt kjent med Liers rapportskrivingskunst.

Bruk av provokatører for å oppklare kriminalsaker er velkjent fra amerikanske kriminalfilmer, men langt fra hverdagskost i Norge. Med den utrolige tillit norske domstoler gjerne har til politiets forklaringer er en slik arbeidsform meget farlig for rettssikkerheten. Skal den godtas, må man som amerikanerne ha et helt annet pågående og effektivt internetterforskningsapparat i politiet, og det må stilles meget strenge krav til moralsk og etisk standard hos polititjenestemennene. Men også i USA er nok den etiske standard varierende. I O. J. Simpson-saken i USA kom det nylig frem bevis som viste at hovedvitnet fra politiet i Los Angeles jevnlig hadde fabrikkert «skjellig grunn» for ransakelser og fabrikkert bevismateriale i sin alminnelighet. Der gjøres det mot den av LA-politiet stigmatiserte «hat-gruppe», nemlig «niggere» (men om dette har noen betydning for Simpson-saken, lar vi dommeren der avgjøre).

Men det er dessverre ikke nødvendig å gå til USA. Den indre kultur i «den fjerde tjeneste» har definert sine «hat-grupper») (se Calmeyer kap. 8.3). Dette slår over i manipuleringen av Politiet, der man finner folk som Leif A. Lier med en særdeles lemfeldig omgang med sannheten og med autorisasjon fra Justisdepartementet for å tildekke den. Er det aktiv bruk av provokatører uten kjøreregler og kontroll han nå er satt til å drive med på fast basis som «etterretningssjef» i Oslo Politikammer med Ap-regjeringens forlengede arm Ingelin C. Killengren som sjef, er vi på rask vei til å få politistatlignende forhold i Norge!

Denne arbeidsformen kan drives så langt at det til slutt er umulig å vite hvem som er (mest) kriminell og hvem som ikke er det. Lier har forlengst overskredet denne grensen!