Av hensyn til leseren velger vi nå å foregripe begivenhetene. Vi fant den manglende brikken – men først så sent som våren 1995. I forbindelse med rettssaken Annæus Schjødt vs Ramm forlangte nå Ramms prosessfullmektig, h. r. adv. Tor Erling Staff, alle politidokumentene fra Liers etterforskning fremlagt. Det var ikke så meget, men mer enn nok: To notater fra Lier skrevet sommeren 1992 til henholdsvis politiinspektør Knut Mikkelsen¹ og kriminalsjef Truls Fyhn². Mikkelsen-notatet hadde sågar vært innom Eidsivating. (Se mer om disse notatene i kapittel 7 og andre steder.)

Staff oppdaget imidlertid at det manglet ett av ca 15 vedlegg til Mikkelsen-notatet, og forlangte å få dette oversendt pr fax. Vedlegget var på to sider med kun noen få linjer på side 2. Da vi fikk se det, men ikke kopiere det, kunne det synes som om skriften på side 2 var litt annerledes. Med de erfaringer vi ellers har med post- og kopi-virus (se kap. 23.13) kan vi ikke være helt sikre på om det som nå kom var hele vedlegget, eller om en eller flere påfølgende sider var erstattet med noen få avsluttende linjer for at ikke førstesiden skulle slutte i løse luften. Det vi fikk se var imidlertid ille nok. Faktisk er dette notatet nå ett av våre aller viktigste bevismidler. Hvor ødeleggende det var å måtte levere det ut må man ha forstått i Oslo Politikammer. Derfor forsøkte man nok i det lengste å unngå det ved å skylde på kopimaskinen – et av eksemplene på «post- og kopi-viruset», som altså allerede herjet på Politikammeret!

Vedlegget viste seg å være et notat fra vår privatetterforsker Trygve Lauritzen i Sikkerhetskonsulentene A/S, datert i januar 1992³. Vi visste at denne personen som var engasjert av oss, allerede var blitt snudd til å arbeide for motparten (han var blitt tildelt et omfattende oppdrag vedrørende sikkerhet på Lillehammer). Vi hadde imidlertid ikke ventet at han ville synke så dypt som han nå gjorde.

Oslo Politikammer hadde lagt spesielle begrensninger på hvordan Staff kunne benytte disse dokumentene Vi fikk bare lov til å gjennomlese dem, ikke ta kopier eller gjøre detaljerte notater. Notatet er en grotesk mistenkeliggjørelse av Setsaas og fylt til randen av insinuasjoner om at Setsaas selv skulle ha utført eller planlegge kriminelle handlinger, uten at Lauritzen hadde skygge av bevis. Han visste godt at han oppkonstruerte «bevis»!

I notatet ble Setsaas beskrevet over litt over én tettskreven side som en våpenglad type som skulle ha masse våpen hjemme, at han var troendes til å «skape bevis» for sin sak selv bl.a. ved å knuse biler, at han mente advokat Schjødt var innblandet med Mossad osv. Leif A Lier bygget endog opp under Lauritzen ved i sitt notat bl.a. å påstå at Setsaas på et møte med ham hadde vært «nervøs» og villet «iverksette uspesifiserte tiltak», og gikk god for Lauritzens notat gjennom ledsagende kommentar om at dette kunne kaste lys over Setsaas som person.

Notatet var et bestillingsverk. Det falt i tid sammen med at Lauritzen fikk sikkerhets-oppdraget på Lillehammer. Det var datert noen måneder etter at de politimessige konverteringsaksjonene er registrert. Det illustrerte hastverket: Politimessig spaning måtte startes, selv mens man lette etter grunnlaget. Et syltynt grunnlag ble først oppkonstruert av Lier gjennom advarslene til Schjødt. Men man trengte mer, også for å bringe POT inn i konverteringsaksjonen under terrorisme-overskriften – og da måtte man ha rettslig kjennelse.

Det er lett å påvise at Lier selvsagt visste at Lauritzen-rapporten representerte falske anklager. Han hadde f.eks. selv forklart at minst én bilknusing skyldtes narkomane (overfor Tangstad og oss, for å bortforklare), og ville meget lett funnet ut om de fleste knusingene var at det var fysisk umulig for Setsaas å ha kunnet utført dem⁴. «Systemet» hadde knust bilene selv for å skremme oss. Da vi deretter analyserte disse aksjonene og foretok bevegelsesanalyser og meddelte Lier resultatene, ble Setsaas anklaget for bilknusingen slik at han kunne settes under overvåking. Dette er Norge – ikke en bananrepublikk! Dessuten ble det arrangert overfallsforsøk for å skremme, slik at en annen av våre etterforskere fikk spørsmål «er han blitt nervøs nå?» osv.

Leif A. Lier er forøvrig også i andre sammenhenger anklaget for å ha benyttet lignende provokatoriske arbeidsmetoder.

Lauritzen ville aldri våget å levere fra seg så grove anklager uten beskyttelse. Det er videre åpenbart at notatet kun kan ha hatt et meget spesielt formål, siden Lier ikke iverksatte noen form for synlig etterforskning om våpenlagrene etc, f.eks. ikke en gang foretok avhør av personer omkring Setsaas eller Setsaas selv.

Det siste er meget alvorlig. Her foreligger det konkrete anklager fra en person som man har så stor tillit til at han får ansvaret for Lillehammer-OL’s sikkerhet. Han hevder bl.a. at han selv har hørt Setsaas redegjøre for at han har og er innstilt på å bruke typeangitte terroristvåpen. Det er en smal sak å konstatere at han ikke er oppsatt med slike militært og ikke ellers registrert innehaver av dem. Ergo måtte de ha vært stjålet eller smuglet inn i landet!

Og her kommer noen viktige poenger:

• Hvis Lier fant Lauritzen-rapporten troverdig, måtte han straks iverksatt tiltak mot Sesaas’ mulige besittelse av ulovlige våpen – en meget alvorlig sak særlig i lys av Liers egne observasjoner om en «nervøs» person som skulle «iverksette tiltak»!
• Hvis Lier ikke fant Lauritzen-rapporten troverdig, måtte han selvsagt ikke gi den en slik spredning som derved gjorde Lier skyldig i kolportering av alvorlige injurier
• Hva er forklaringen på at han tilsynelatende ikke gjennomførte avhør eller iverksatte etterforskning, men likevel sendte Lauritzen-rapport med egne forsterkende bemerkninger rett til værs?

Den eneste mulige forklaringen er at Lauritzens og Liers notater hadde et annet formål, nemlig til bruk for å utvirke en hemmelig kjennelse for lovlig avlytting/overvåkning, ransaking, hemmelig beslag etc. og en hemmelig beslutning i Politikammeret om å iverksette politimessig spaning/overvåkning som en konverteringsaksjon for og i tillegg til den helt ulovlige virksomhet ved E-tjenesten og Mossad som vi hadde avslørt, samt tilsvarende for POT.

Dermed var dommeren ført bak lyset av Lier, Mikkelsen, Fyhn og Eidsivating – eller selv innblandet. Hensikten med å innhente rettslig kjennelse var nemlig ikke å oppklare våpensaken m.m. (den var oppklart som ikke-eksisterende før notatet ble skrevet), men å legitimere systemets egne helt ulovlige aksjoner. Tror noen at Eidsivating gjør dette uten å rådføre seg med Riksadvokaten, eller at Riksadvokaten gjør det uten å rådføre seg på regjeringshold?

Det er ikke usannsynlig at Lauritzen-notatet og evt de rettslige kjennelsene også er blitt brukt som grunnlag for samspillet mellom Kontrollutvalget (vår klage ble levert dit i april 1992) og Oslo Politikammer (Lier ba oss innlevere anmeldelser 1. juli) (se kap. 14.4). Det forklarer at Setsaas aldri ble innkalt til Kontrollutvalget. Han var jo allerede stemplet som «kriminell» og ikke meningsberettiget i klagesammenheng. De andre var vel ikke ansett stort bedre. Spørsmålet er her bare hvilke medlemmer av Kontrollutvalget som ble lurt, og hvilke som var med på spillet. Og koordineringen kunne kun ha funnet sted på regjeringsplan!

Det satt en lagdommer (Rakel Surlien) i kontrollutvalget da vi (ikke Setsaas) møtte, til tross for at hun i Statsråd flere måneder tidligere var skiftet ut som medlem. I 1994 etterfulgte Surlien Killengren som departementsråd i Justisdepartementet.

Med Lauritzen-notatet hadde «den fjerde» skaffet seg et slags grunnlag for overvåkingen av Setsaas fra 1992. Men hva med de tidligere aksjonene? De var sannsynligvis helt uten rettslig grunnlag i det hele tatt, operert av Mossad og E-tjenesten.

Men hva med overvåkingen av Ramm og Norsk Oljerevy? Fantes det oppkonstruert rettslig grunnlag for dette også, bare at vi ikke har sett det ennå? Det er ikke umulig. Provokatøren Roy Skoglunds underlige artikkel i Morgenbladet der Ramm forsøkes innblandet i en saus av russisk og cubansk etterretning (se kap. 20.18) er en indikator. Hvor langt kan man strekke betingelsene for telefonavlytting? Vi har to eksempler på at det kan strekkes meget langt:

Av Aftenposten i februar 1994 fremgår det at⁵:

«… telefonavlytting satte politiet på sporet av falskmyntnerne som idag møter i lagmannsretten»

Selv om rettslig kjennelse bare skal gis i narko-saker og når «Rikets Sikkerhet» er involvert, gis det altså for falskmynteri. Hensynet til inflasjonen og Norges Banks balanse inngår altså i «Rikets sikkerhet».

I brev til oss skrev førsteamanuensis Edvard Vogt ved Institutt for rettsutvikling i Bergen, kjent for sin rolle i å avsløre politivolden i Bergen⁶:

«Selv har jeg vært overvåket i mange år. Jeg vedlegger kopi av to henleggelser av anmeldelser av telefonovervåking fra henholdsvis Hordaland statsadvokatembeter og fra Oslo politikammer.

Begge benytter den bemerkelsesverdige formel: Henlagt som intet straffbart forhold (henholdsvis: ‘fordi det ikke er straffbart’).

Det må jo bety i klartekst at ja, jeg blir telefonovervåket, men dette skjer på legalt vis etter autorisasjon fra dommer. …

Det spørsmål jeg stiller er hvilket grunnlag jeg ble telefonavlyttet på. Det må jo enten være narkotika eller Rikets sikkerhet. Narkotika er noe for usannsynlig. Men hvilken trussel mot rikets sikkerhet kan da jeg representere, som Venstremann, tidligere prest etc.?

Realiteten må nok være at den type politivoldsforskning, som jeg hadde drevet, av visse personer … ble betraktet som samfunnsskadelig. …»

Henleggelsesgrunnlaget for Vogt ligner jo mye på Dahls i vår sak. Vogt har nok rett i at det forelå rettslig kjennelse. Har han også rett i saksgrunnlaget, ser det – også i lys av falskmyntersaken – ut til at det ikke bare er sikkerhetstrusler med sammenheng til fremmed makt som inngår i tolkningen. Og da blir det jo fritt frem for å tøye og tøye og tøye – helt til vi i virkeligheten snakker om Aps sikkerhet!