Etter at vi nå hadde avsluttet vårt forhold til politi og påtalemyndighet, og leseren vet det meste av det vi vet om hva disse visste, sa og gjorde, vil vi gjerne et øyeblikk inn på enkelte formelle sider. Man kan forsåvidt si at formalitetene her er pølser i slaktetiden i forhold til de massive dekkaksjoner som er avdekket, men de kan ha betydning som angrepspunkter nettopp for å bryte gjennom tildekkingen. De som tildekker, anstrenger seg nemlig alltid til det ytterste for å følge de rent formelle, rammeverksmessige spilleregler, slik at den som bare ser overflatisk på enkeltsektorer ikke vil ha noe å bemerke, og slik at mest mulig siden kan kokes ned til «skjønn» og «misforståelser».

Vi har notert oss at politiinstruksen, påtaleinstruksen etc., som vi må anta ikke bare poliinspektør Leif A. Lier, men også førstestatsadvokat Edward Dahl med sine Kripos-folk var underlagt, er referert og vurdert i stortingsmeldingen om Mossad/asylsøkersaken¹.

Her heter det bl. a.

«I politiinstruksen, som gjelder for hele politiets virksomhet, heter det i § 3-1, fjerde ledd:

Under tjenesteutøvelsen skal politimannen være sannferdig, saklig og upartisk.

… Det skal forøvrig nevnes at påtaleinstruksen foreskriver at ‘uriktige opplysninger’ ikke må brukes ved avhør av siktede (§ 8-2, fjerde ledd) eller ved avhør av vitner (§ 8-6, sjette ledd).

Sannferdighetskravet, som er fastslått i politiinstruksen og påtaleinstruksen, tar blant annet sikte på å forhindre at tjenestemenn ved uriktige opplysninger forleder avhørte til å gi sin forklaring på bakgrunn av uriktige premisser. …

Prinsippet om at det under et avhør ikke skal gis uriktige opplysninger må antas omfatte såvel uriktige opplysninger om det bakenforliggende saksforhold, som uriktige opplysninger om rammen omkring avhøret. Ettersom hensikten må være å forhindre at avhørte forledes til å forklare seg på grunnlag av uriktige, faktiske opplysninger, må prinsippet også anvendes for å forhindre at avhørte forledes til å forklare seg på grunnlag av uriktige opplysninger om de formelle rammer omkring avhøret.

Med ‘uriktige opplysninger’ må også forstås unnlatelse av å gi øvrige relevante opplysninger som har betydning for avhøret.

… det kan (likevel) oppstå situasjoner som kan få helt avgjørende følger for Norges eller dets alliertes sikkerhet, der ovennevnte grunnregel og normer må vike for mer høyverdige interesser. Her er det imidlertid nødrettsbetraktninger som må legges til grunn ved vurderingen av fremgangsmåten. Etter departementets vurdering var vi ikke i nærheten av en slik situasjon under Gulf-krisen.»

Riktignok hadde hele vårt forhold til Lier karakter av samtaler frem til anmeldelse ble inngitt (se kap. 11). Det var likevel forutsetningen at det skulle pågå etterforskning, og vi kan ikke se at ikke instruksene skulle gjelde tilsvarende i denne fasen. Etter anmeldelsen var det ikke mye kontakt, men den lille som var må rimeligvis oppfattes som avhør av anmelderne.

Vi skal raskt gjøre oss ferdig med at vi idag regner både Lier og Dahl som ledd i «den fjerde tjenestes» samlede aksjon/dekkaksjon mot oss, og at dette selvsagt ved siden av å være ulovlig i seg selv opplagt nok er i strid med instruksene.

Men la oss se endel på enkelthetene. Det er et åpent og kjent forhold at Frigaard og Lier noen år tidligere hadde hatt ansvaret for ekteparet Schjødts sikkerhet i forhold til arabiske terrorister. Vi kjenner idag til at Lier mens han hadde uformell kontakt med oss samtidig advarte Schjødt mot Setsaas som påstått trussel mot han (Setsaas skulle angivelig «ta ham»), oppga registreringsnumrene på de biler han benyttet etc².

La oss nå først ta den «snilleste» versjonen: At han var i god tro på dette punkt (det kan han ikke ha vært, siden det ikke finnes et fnugg av bevis om voldsbruk mot en mann som har kjempet med rettslige og andre rent legale virkemidler i 20 år, men likevel). Kan en politietterforsker behandle en mistanke om kriminell virksomhet fra én part og samtidig drive operasjoner for en mulig motpart ut fra mistanker om motsatt rettet kriminalitet, før noen av delene er bevist – og holde det siste skjult for den første? Er ikke det ganske åpenbart i strid med kravet til «sannferdighet, saklighet og upartiskhet»? Må ikke et politikammer sørge for at disse sakene holdes adskilt, ihvertfall inntil det er avklart hvem som har rett? Det kan jo sågar hende at begge har rett. I alle fall kan politimannen siden finne seg i vitneboksen mot en forsvarer som – uansett hvilken vei det gikk – kan påvise at politimannen en periode arbeidet for motpartens sak?

Vi vet videre at han iverksatte bilspaning mot oss, siden søkt kamuflert som «spaning på spanerne», og endelig at han hadde et forhold til vår etterforsker Trygve Lauritzen, åpenbart basert på at denne var snudd, uten at vi visste det, som bl.a. omfattet bruk av denne etterforsker til etterretning/desinformasjon fra vårt miljø (rapporten om Setsaas’ våpenarsenaler etc.). Dessuten vet vi at han like grunnløst skremte en person i våre omgivelser med påstander om at Setsaas var farlig og at hun ikke måtte slippe ham inn. Her utelukker «god tro» seg selv. Norske borgere må kunne komme i frimodighet til politiet for å fremme sine mistanker, uten å risikere at politiet verver infiltratører blant ansatte/engasjerte eller på annen måte iverksetter provokasjoner og etterretning. Når Lier deretter sprer Lauritzen-rapporten til kolleger og påtalemyndighet, dreier det seg også om bevisst desinformasjon og injurier. Hva nå med «sannferdig, saklig og upartisk»?

Hva så når Lier syv måneder etter bilspaningen og seks måneder etter Lauritzen-notatet vil ha anmeldelse innlevert på rappen, angivelig så han kan sette i gang kjempeetterforskning? Hvordan forholder hans puslete forslag om kanskje å iverksette noen flere registerundersøkelser (som blir til null) til dette, i lys av regelen mot å gi «uriktige opplysninger om de formelle rammer omkring avhøret»? Unnlatelse av å gi opplysning om at det ikke blir noen etterforskning når man ber om anmeldelse og lover omfattende etterforskning må vel vurderes tilsvarende?

Og hva når Setsaas’ siste besøk hos Lier før han skriver sitt Mikkelsen-notat³ med Lauritzens brev vedlagt utnyttes til å underbygge Lauritzens påstander ved egne påstander fra Lier om at Setsaas «var nervøs» og snakket om uspesifiserte aksjoner? Da forelå det anmeldelse, og instruksen måtte ihvertfall gjelde.

Og så til Dahl. Dahl var kjent med alle dokumenter fra Oslo Politikammer, herunder Lauritzens rapport. Han må ha stilt seg akkurat de samme spørsmål om denne som vi har gjort foran – hvis man ikke skal tro at han var del av konspirasjonen hele tiden. Han må derfor enten ha kjent til at Lier hadde drevet utilbørlig provokativ virksomhet mot oss eller blitt fortalt at dette materialet var benyttet som grunnlag for politimessig etterforskning mot oss, rettslig kjennelse for avlytting e. I. Han informerte oss ikke om noen av delene. La oss nå ta de to tilfellene:

Hvis han ikke trodde på Lauritzen/Lier, samtidig som han ut fra det som står i hans pressemelding⁴ helt fra begynnelsen av utelukket justisvesenet fra etterforskning, ser han fra begynnelsen av bort fra åpenbare brudd på politiinstruksen, unnlater å etterforske disse og lar oss forbli i troen på at dette blir gjort, fordi det var en helt tydelig forutsetning fra Stortinget. Var ikke det «unnlatelse av å gi øvrige relevante opplysninger som har betydning for avhøret»? Hadde vi visst det, hadde vi spasert ut fra Dahls møterom første dagen.

Det er imidlertid meget mer sannsynlig at Dahl er blitt instruert i å legge Lier/Lauritzen, og dermed såkalt «lovlig» etterforskning rettet mot oss, samt avlytting med «lovlig» kjennelse, til grunn, som vi har forklart foran. Generelt gjelder det at hvis Dahl forutsatte at vi var under mistanke for kriminelle forhold og visste vi var under etterforskning at hele det halvt år lange avhøret av oss og de 20-25 andre i vår gruppe var en ren politiprovokasjon. Det må være aldeles opplagt at dette var en tilbakeholdt opplysning «om de formelle rammer omkring avhøret» som hadde enorm «betydning for avhøret», ikke bare av oss, men av alle de andre. Er det lov å avhøre personer som mulig skadelidte, når de i virkeligheten er mistenkte i en hemmelig prosess omkring samme tema?

Etter norsk og all annen demokratisk rett kan ikke mistenkte tvinges til å vitne mot seg selv. I dette tilfelle ble vi lurt til å vitne i den den tro at det var for å oppklare våre mistanker, mens hele forutsetningen for avhørene var at det skulle ikke gjøres – justisvesenet skulle ikke etterforskes. Våre familiemedlemmer og medarbeidere er på samme måte lurt til å vitne i en slik forfalsket ramme. Er ikke dette i strid med nevnte politi- og påtaleinstrukser, vet vi ikke hva som er det.

Vi vet ikke om Lier og Dahl vil påberope seg «nødrett» og «rikets sikkerhet». I så fall må de slå Gulf-krisen. Det eneste vi kan tenke oss som var truet sterkere enn freden i Gulfen, var freden for Arbeiderpartiets regjering og for «den fjerde tjeneste» til å fortsette sin kriminelle virksomhet.