Vi hadde med oss til møtet 10. mai en lang liste over personer vi hadde rapportert til Dahls gruppe som mulige overvåkere, provokatører, operasjonsledere etc. Vi visste allerede at Dahl hadde «nedprioritert justisvesenet», og fikk ved begynnelsen av dette møtet beskjed om at Dahl fra første dag hadde sett bort fra alle offentlige etater etc. som objekter for etterforskning, og hadde derfor svært bange anelser da vi begynte øverst på listen.

Har du avhørt Leif A. Lier?

• Nei
• Har du avhørt iver Frigaard?
• Nei
• Har du avhørt Trygve Lauritzen?
• Ja

Etterhvert som vi summerte opp, kom vi frem til ca. 30% «treff». Etter å ha holdt på med oss i mer enn et halvt år og satt oss i arbeide natt og dag for å fremlegge våre bevismidler gjennom egnede notater etc., hadde han brydd seg med å avhøre ca. tredjeparten av våre «interessante» personer. Det viste seg senere at dette nesten bare var «feltoperatører» som på denne måten fikk anledning til å legge frem sine dekkhistorier (men det manglet en lang rekke av disse også).

Vi kom aldri gjennom hele listen. Mange av unnlatelsene var så forbausende at det utløste diskusjoner. Men plutselig kom Dahl på at han måtte rekke flyet. Han skyflet sammen papirene i en fart og styrtet på der. Vi var ikke en gang halvveis i listen, og Dahl hadde ikke en gang svart på en serie spørsmål vi tidligere hadde varslet ham pr fax at vi ville ha svar på.

Men selv om Dahl hadde avhørt endel interessante personer, var dette langt fra noen garanti for at Dahl og hans etterforskere hadde stilt de interessante spørsmålene! Det fikk vi klart bekreftet da vi noen måneder senere endelig fikk avhørsprotokollene fra Dahl til gjennomsyn. Det viste seg imidlertid at han forlangte at vi måtte leie advokat for at vi mens advokatens taksameter gikk skulle få bla gjennom Dahl-dokumentene på dennes kontor, uten adgang til kopiering eller mer enn sporadiske notater.

For sikkerhets skyld hadde Dahl gjort det ekstra komplisert for oss ved at alle avhør var tatt med i mappene 2-3-4 ganger, slik at materialet lot til å være tre ganger så stort som det egentlig var. Det tjente selvsagt også til at han kunne skryte av hvor mye arbeid hans gruppe hadde nedlagt: Tre tykke mapper! I virkeligheten var det bare én mappe; resultatet av opptil 8 manns arbeide i et halvt år!

Vi fikk en sjanse til til å gjennomgå dokumentene, da de kom til h r adv Staff på de samme premissene ifbm Schjødt-saken. Tilsammen har vi et visst inntrykk av hvem Dahl avhørte og hva de i hovedtrekk sa – og ikke sa eller ble spurt om -, men vi har ikke hatt mulighet for kryss-sjekking mot egne meget omfangsrike arkiver og ingen mulighet til å gi presise gjengivelser.

Tilsammen avhørte Dahl og hans medarbeidere 55 personer ifbm vår sak. Han har også avhørt enkelte andre. Vi vet om f.eks. CC, Svein Muffetangen og Tormod Hermansen. Disse avhørsprotokollene har vi ikke fått se. Dahl forklarer det med at han har hatt «to oppdrag» – vår sak og «den fjerde tjeneste». Dette fremgår ikke av pressemeldingen om oppnevnelsen, som ensidig gikk på å etterforske våre anklager. Det er også nokså meningsløst, fordi det på det tidspunkt bare var vi som hadde snakket om en «fjerde tjeneste», og da ut fra hva vi hadde registrert i våre omgivelser. Det kunne ikke være etterforskningsgrunnlag for «den fjerde» utenom vår sak – den gangen. (Senere er uttrykket brukt av flere, bl. a. om Stay Behind-apparatet etc.) Årsaken var nok at Dahl ville ha en mulighet for å holde enkelte protokoller helt utenom vår innsynsrett!

Av de 55 personer var 18 personer «i vår gruppe», dvs. oss selv, våre familier, ansatte i Norsk Oljerevy, familiemedlemmer av disse igjen m.v. 33 personer var «fotfolk» utpekt av oss som overvåkingsmistenkte, som fikk presentere sine dekkhistorier. Dessuten Lauritzen, vår snudde privatetterforsker, to som ikke hadde noe med saken å gjøre, og de eneste unntak fra regelen om «ingen fra offentlige etater», nemlig Roar Gald i POT og Terje Buljo i POT, men sistnevnte bare om sine «sjekketurer».

Han hadde ikke avhørt Leif A. Lier, som han burde holdt på med i dagevis, se alle temaene foran!

Heller ingen andre som hadde deltatt i det ping-pong-spill mellom Oslo Politikammer som det hadde vært Stortingets hensikt å granske: Mikkelsen, Fyhn, Sponheim, Qvigstad, Stenberg-Nilsen, resten av Kontrollutvalget, Eldring, Killengren, Faremo, Liers «spanings-sjåfører» osv.

Unntatt Gald – som husket sånn måtelig men kunne ikke benekte Setsaas’ opplysninger fra sine møter i POT – var ingen fra disse begivenhetene avhørt: Frigaard, Schjødt, vaktene i POT eller Setsaas’ advokat Hjort.

Vi hadde gitt Dahl opplysninger om bråtevis av provokatører (mange opererte også mot Stortinget) men ingen av disse var avhørt, herunder hverken Skoglund (se kap. 20.6.1.2.), Hølmo (se kap. 20.6. 1. 1) eller Nordelde (se kap. 20.6.1.3). Han hadde heller ikke etterforsket noen av de voldspregede episodene vi hadde vært utsatt for. Oppsummert i kap. 16.2.

Vi hadde også gitt Dahl opplysninger om transportfirma, trailere og tallrike mulige spanerbiler med observasjonstid, bevegelser, registreringsnummer etc. Noen av disse var involvert i de voldelige operasjonene. Vi kan ikke se at han har gjort noe med dette. Mange av disse sporene pekte i retning av Oslo politikammer og E-staben. Det kan da være på sin plass å minne om at vi ikke behøver å gå lengre enn til Sverige for å finne avslørte eksempler på at politiet har benyttet halvkriminelle dekkfirma til å utføre spanings-, transport- og andre operasjoner med bil¹:

«Polisens hemliga bilbolag Carac Leasing – grundat av rikskriminalens chef, Tommy Lindström, betalade varje måned ut 10.000 kronor til en ‘servicemann’. Men nogot avtal fanns det inte. Och servicemannen hade heller inga inkomster. Pengarna ‘försvann ut i tomme intet’ …

Tommy Lindström misstänktes som ansvarig för bilbolaget bland annet för bokförings- og trolöshetsbrott och andra förseelser på inte mindre än tolv punkter. …

Det fanns dessutom misstankar om att Carac Leasing dragits in i illegalt spel och narkotikabrottslighet.

I 1983 hyrde Carac Leasing ett garage på Kungsholmen i Stockholm i tredje hand. Förstahandskontraktet hade et bolag som ägdas av den så kallade Mr X och två andra personer. Mellan mr X og Carac Leasing fanns en jurist som hjälpte Tommy Lindström att sköta bolaget och dessutom hyrde ut spaningsbilar …

Sammenlagt betalte polisen ut 937462 kronor til juristen med andrahandkontraktet …»

Vi sier ikke at det er akkurat slike forhold i Norge, men vi vet at rent kriminelle er brukt mot oss i samspill med med ulike former for bilbruk, herunder spaning, og at det forekommer ulike transportfirma m v hvorfra spor kan trekkes til f.eks. E-tjenesten eller andre involverte parter. Det kan derfor godt være like samrørte forhold i Norge, men heller ikke dette har Dahl interessert seg for.

Vi ble underveis orientert om at Dahl-gruppen hadde satt på to etterforskere som bare skulle drive med Mossad. I de papirene vi har sett, finnes ikke spor av deres arbeid. Setsaas hadde ved en anledning forberedt et omfattende foredrag med 20 overhead-plansjer om Mossads virksomhet i Norge. Tilhørerne fra Dahl ga uttrykk for at de var meget imponert. Men intet spor av eller referanser til dette finnes i dokumentene.

Vi ble også orientert om at gruppen hadde skaffet seg en super dataekspert og et hypermoderne etterforskningsprogram, der alle informasjoner skulle legges inn og systematiseres. Det så vi heller aldri noe til – bare den ytterst usystematiserte sammenraskingen av multikopierte avhørsprotoller i tre mapper som skulle vært én!

Det ble aldri foretatt en eneste teknisk undersøkelse eller åstedsbefaring. Det skyldtes at Dahl plutselig dukket opp med noen av oss ukjente utenlandske eksperter til tross for at vi hadde sagt at vi ville ha anledning til å sjekke åstedsbefarernes bakgrunn først. Da vi ikke ville ta imot disse på dagen, ble de sendt hjem. De laget så en egen rapport basert på etterforskernes referater av våre forklaringer. Vi har ikke hatt mulighet for å gå inn i denne i detalj på grunn av arbeidsbetingelsene, men så nok til å konstatere at dette var en ren oversikt over alle andre tenkelige kilder til ulike forstyrrelser og begivenheter enn avlytting, hvorav de ikke klarte å forklare de viktigste observasjonene med noen av disse teoriene. For mange observasjoner innrømmet de at de var «konsistente med avlytting». Selv om de ikke fant noen spesiell «naturlig forklaring» observasjonene også var konsistente med, trodde de nok at det måttes finnes noen slik likevel!

Det var nok lurt av oss ikke å slippe dem inn.

Av en eller annen grunn (se kap. 25.9) er tydeligvis Tormod Hermansen blitt avhørt om «den fjerde tjeneste», men åpenbart ikke om vår sak, da skulle protokollen vært vist oss. Dvs. at han ikke ble avhørt om alle de personene fra Televerket vi hadde bilde av eller video av eller øyenvitneberetninger om, ikke om romavlytting via telefon brukt mot oss, ikke om Ålesund-episoden og linje til Norsk Oljerevy via S-staben, ikke om den mystiske blokkeringen av Ramms PC eller hvorfor det var gjort endringer i mellomtiden.

• Konklusjon: Dahl hadde hatt fem hensikter:
• Forhindre Stortingets granskning
• Være innhentingsorgan for alt vi hadde av opplysninger
• Være tildekkingsorgan, bl.a. ved å etablere dekkhistorier for all feltpersonell
• Gi oss et solid tilbakeslag i publikums øyne
• Redde Riksadvokaten fra å bli avslørt for sin rolle også i Lillehammer-saken (se kap. 16.19)