17.8 Trond fikk høre hva Lund ikke fikk se

Etter dette var det over til Lund-kommisjonen, som langsommelig kom i gang utover våren 1994. Men vendettaen ble ikke avblåst. Hva nå Nygaard Haug-utvalget hadde gjort eller ikke gjort, skulle det ikke bli enkelt for det nye Lund-utvalget å få vite om det. Lund ønsket å se protokollene fra møter med folk som hadde forklart seg for utvalget, men det ble avvist fordi de intervjuede var lovet fortrolighet1. De intervjuede fikk i brev av 24. februar fra sekretæren Sam Harris oppgitt Lund-kommisjonens adresse og fikk selv bestemme om de ville ta kontakt2. Det var ikke en urimelig ordning. Men det er nokså forbausende at Forsvarsdepartementet fikk overlevert alle lydbåndopptak3 De var jo også omfattet av fortrolighetsløftet, men de intervjuede ble nå bare informert om oversendelsen 12 dager etter at den var utført4!

Riktignok sier Harris på vegne av utvalget at for dets del kan opptakene makuleres (hvorfor gjør det ikke det, da?), og at en rekke samtykker må innhentes før noen kan spille av osv., men faktum er at den foresatte for den granskede nå har alle muligheter til å blaffen i slike regler og lytte uhemmet. Hva får Nygaard Haug til tro at de som lytter på folks telefoner 24 timer i døgnet skulle ha noen finere fornemmelser for noen lydbånd man likevel har adgang til? I praksis er det stor fare for at Trond fikk høre det Lund ikke engang fikk se.

1 Aftenposten 28. februar 1994.

2 Vi fikk et slikt brev datert 24. februar 1994.

3 Brev fra Etterretningstjenesteutvalget til Forsvarsdepartementet av 30. juni 1994.

4 Oversendingsbrev til intervjuobjektene av 12. juni 1994.