Neste runde i «moro med Nygaard Haug» kom allerede neste dag igjen – fortsatt i mai 1994. I forbindelse med krav om nedleggelse av utvalget spurte nå VG tilfeldig hvor langt utvalget var kommet i arbeidet med Lillehammer-saken. Forsvarsminister Jørgen Kosmo hadde i mai 1993¹ gitt utvalget i oppgave å granske de nye opplysninger som da var kommet frem i NRK Dagsnytt ved Jon Røssum². Kosmo mente da at det lå innenfor mandatet. Men Nygaard Haug svarte nå at «utvalget har ikke sett på Lillehammer-saken overhode»³:

«Vi skrev brev til Forsvarsministeren og spurte om vi skulle granske saken. Da fikk vi brev tilbake. Der het det at vi skulle vente med Lillehammer-saken til vi fikk nærmere signal.»

Noe slikt signal kom åpenbart ikke. Det Departementet som i forbindelse med stevningen av Godal hårdnakket hevdet at det ikke blandet seg det aller minste opp i utvalgsarbeidet, viste seg å ha brukt det effektivt som et dekkorgan for å hindre Lillehammer-granskning, ved først å la Stortinget og almenheten tro at det ble gransket, og så i all hemmelighet å stanse denne.

Da hun fikk jobben sa Nygaard Haug at hun helst ikke ville ha Lillehammer-saken siden den «ikke synes å ha vært rettet mot norske borgere, og derfor ikke ligger under mandatet»⁴. Det var jo en interessant vurdering, i lys av at Bouchiki’s gravide hustru sto ved siden av ham på bussholdeplassen da han fikk 14 skudd i kroppen. Hadde noen stjålet sykkelen hennes istedet for å drepe ektemannen, ville vel Nygaard Haug sett annerledes på det?

Kosmo må ha forstått at dette var en noe tynn unnskyldning, for da han i hemmelig brev til utvalget slapp det fri fra oppgaven, var det under henvisning til at Riksadvokaten nå skulle granske. Da var det ikke nødvendig med Nygaard Haug⁵. «Vi var bare opptatt av å unngå dobbeltkjøring, sier Kosmo.» Det er riktig at det ble sendt ut en slik melding fra Riksadvokaten. Den jobben var imidlertid meget mer begrenset, og ble raskt avsluttet uten at noen granskning av de nye opplysningene var foretatt⁶.

Vi mintes førstestatsadvokat Dahl, som også skulle «unngå dobbeltarbeid».

Hele året hadde alle utenom Regjeringen/Nygaard Haug trodd at utvalget gransket Lillehammer-saken. På Stortinget var bevisstheten svært stor om at granskning meget vel kunne føre til meget alvorlige avsløringer om norsk medvirkning, og at dette også kunne vise seg å forklare en rekke andre forhold, ikke minst opptrappingen av vår egen sak. Riktignok var mange skeptiske til utvalgets habilitet (for å det mildt), men det ville i hvert fall vært et utgangspunkt. Nå var Stortinget lurt trill rundt av Regjeringen og Nygaard Haug, og det hele var iscenesatt av statsråd Kosmo, som hadde alliert seg med Riksadvokaten. Mer «ping-pong». Dette var annen gang Kosmo i løpet av et halvt års tid iverksatte en tildekningsaksjon for å føre Stortinget bak lyset (mer om denne saken i kap. 26.18).

Det er pussig hvordan det ofte påvirker folks holdninger å bli minister. Ett år tidligere, som leder av Stortingets justiskomité, hadde han imponert Aftenpostens Mossad-avslører og SKUP-prisvinner Harald Stanghelle⁷ i debatten om Mossad og asylsøkerne:

«Debattens eneste lille overraskelse var at lederen for Stortingets justiskomité, Jørgen Kosmo, i klartekst spurte om hvilke interesser Overvåkingspolitiet ønsket å tjene i Mossad-saken, norske eller israelske.

‘Jeg tillater meg å stille spørsmål om enkelte innenfor Overvåkingstjenesten i sin interesse for et internasjonalt terrorsamarbeid var villig til å stille norsk territorium til disposisjon for en etterretningsorganisasjon med helt andre interesser enn våre’, var Kosmos problemstilling.»

I 1992 boret Kosmo i Mossad hos POT, i 1993 måtte Mossad på Lillehammer tildekkes. Men kanskje Kosmo har stilt sitt interessante spørsmål på interne kanaler?

Etter at Godal-stevningen, Kristiansens inhabilitet og Lillehammer-saken var avslørt hver sin dag i tre dager på rad, hadde Stortinget fått mer enn nok. Det ble reist et unisont krav fra hele opposisjonen i Stortinget om at Nygaard Haug-komedien måtte avsluttes. Det ble forberedt et formelt forslag om dette, vel vitende om at det ville fått flertall og at Regjeringen ville kunne hevde at dette var å gripe inn i Regjeringens fullmaktsområde og derfor medføre kabinettspørsmål. Men nå sto utvalget og Regjeringen så ribbet tilbake at ingen fryktet dette. Til slutt ga Regjeringen beskjed til utvalget om at de fikk få skrevet sin innstilling og avgitt den som straksest og så pakke sammen.