Onsdag 1. desember 1993 litt før klokken 1230 marsjerte vi gjennom snødrevet over broen fra Festningsplassen til de små bygningene som bl.a. inneholder Forsvarets Rekrutterings- og Opplysningstjeneste og Forsvarets Bygningstjeneste, bevoktet av én stram gardist som knapt snappet etter snøkornene som var like innpåslitne mot sitt offer som en erfaren overvåker mot sitt. Innenfor satt den humørløse lagdommer Agnes Nygaard-Haug og hennes dødsalvorlige utvalg med et batteri av opptaksutstyr og protokollførere for å sikre maksimalt ubehag for vitnene.

Det var på mange måter et allerede skadeskutt utvalg vi var innkalt til I. desember 1993 klokken 1230. Men vi visste at det ikke hadde skadet arrogansen. Dagen før hadde vi fått en hyggelig velkomsthilsen fra hu’ Agnes¹:

«Det generelle – uroen omkring Ronald Byes bok, om for eksempel meningsytringer fra herrene Ramm og Setsaas og hva som har vært gjort i den anledning – føler jeg er del av et stort politisk spill. Det må jeg si.»

Tenk om det hadde vært sant! At vi virkelig var del av noe større. Da hadde vi kanskje hatt både sekretærhjelp og fast kontortid. Da hadde kanskje ikke Ramm hatt sitt hus pantsatt til opp over pipa i skattegjeld, og Setsaas hadde kanskje kunnet låne til en leilighet og kjøre en bil med forventet levealder som kunne regnes i hele år.

Men man kjenner vel andre på seg selv.