Vi har nevnt at Nygaard Haug i ett av sine intervjuer hadde spurt retorisk: Hva skulle vi gjort annerledes¹?

Vi har senere notert oss at lederen i Stortingets Granskningskommisjon, som ellers tok Nygaard Haug i forsvar, ufrivillig ga veiledning om svaret²:

«- Vi går lenger enn Nygaard Haug-utvalget. De har i stor utstrekning funnet sine informasjoner i etterretningsstaben. Vi leter også i arkivene på avdelingsnivå i Forsvaret andre steder i landet.»

Lund avslører mao. at Nygaard Haug «i stor utstrekning» baserer sin frifinnelse av E-staben på informasjoner fra E-staben! Var det ikke det vi fryktet? Svaret er derfor ikke så fjerntliggende: Nygaard Haug kunne bygget på en rekke andre informasjonskilder også. Som f.eks. alle de vi hadde gitt til Edward Dahl, men som Nygaard Haug var villig til å lyve for å slippe å få.

Eller hun kunne lest hva selveste justisministeren beskrev i VG (se begynnelsen av dette hovedkapittel): At det blant flere kategorier overvåkere finnes en type teknikere som:

• ikke vet hvem arbeidsgiverloppdragsgiver er
• tror (uriktig) at arbeidsgiver/oppdragsgiver er Justisvesenet/Overvåkingspolitiet
• i alle år holdes i denne uriktige tro
• også mottar «lønningspose»/utgiftsgodtgjørelse som opprettholder denne uriktige tro
• heller ikke er ansatt i E-staben
• i virkeligheten er knyttet til E-staben

Dernest kan vi nevne en annen kategori som:

• vet hvor de er ansatt (og det er ikke hos de hemmelige tjenester)
• samtidig er «tilknyttet E-staben»

Deler av personellet i begge kategorier opparbeider kontinuerlig sine statspensjonspoeng som følge av sitt formelle ansettelsesforhold – andre overføres til statspensjon med «opparbeidede/tilpassede» poeng først ved oppnådd pensjonsalder eller noe før! Vi vil imidlertid understreke at de fleste i sistnevnte kategori absolutt ikke har hatt behov for samtale med justisministeren, men enkelte burde ha gjort det.

Nygaard Haug vet av sine egne undersøkelser³ at dette er en egen kategori personer med såkalt løs tilknytning til E-tjenesten. Til tross for at hun hadde mer enn et halvt år på seg etter at justisministeren innrømmet dette forholdet, har hun ikke gjort noe som helst for å granske virksomheten som er drevet og fortsatt drives av disse frittsvevende teknikerne «med tilknytning til E-staben». Hun burde forstått at dette var hennes hovedoppgave. Dette er en del av det vi har beskrevet som den «fjerde tjeneste», hvis eksistens er benektbar overfor alle som ikke – slik som Nygaard Haug, men hun er en av de meget få – sitter med E-tjenestens oversikt over organisasjon og total økonomi.

Som justisministeren sa til VG⁴:

«Det er meget, meget alvorlig når det dukker opp tegn på uklare kommandolinjer mellom Forsvarets E-tjeneste og Politiets Overvåkingstjeneste. Slike forhold er fullstendig uholdbare.»

Det var nettopp disse uholdbare forhold Trond Johansen og Iver Frigaard monopoliserte seg imellom på 80-tallet, og enda mer uholdbart ble det når man skjøtte på med Mossads lokale etterretningsapparat i Norge.

At man måtte se etter noe annet enn E-tjenesten spesifikt gjorde vi også klart for utvalget⁵:

«(Vi) ønsker å få frem at det i det vesentlige er det man kan kalle ‘den 4. hemmelige tjeneste’, dvs. operasjoner med spor til alle de tre hemmelige tjenestene m.v., som har opptatt Ramm og Setsaas. De vil derfor i forbindelse med presiseringen søke å få frem at det i mindre grad er snakk om E-tjenesten i egentlig forstand. På spørsmål sier Setsaas imidlertid at det ikke er tvil om at mange av de spor Ramm og Setsaas forfølger, dessverre fører inn til en bestemt del av E-staben.»

Nygaard Haug «forsto» ikke dette heller. Men kunne man egentlig ha ventet det, så grenseløst tungnem hun var med å oppfatte meget enklere poenger?

Norsk samfunnsliv har de senere årene tilført språket endel nye uttrykk, slik som «en mong» og «en lødd». Hva med «en nygaard-haug»?