De første dagene etter avgivelsen sommeren 1994 hadde vi bare pressens referater å holde oss til. Om utvalgets behandling av oss opplyses det først i Aftenposten 5. juli 1994¹:

«Punkt for punkt gjennomgås … ‘Vi som styrer Norges uten at utvalget har funnet holdepunkter for anklagene. …

På samme måte avviser utvalget også påstander fra Hans Henrik Ramm og Johan M Setsaas om at de er blitt utsatt for massiv overvåking. Ramm og Setsaas har hevdet at de har beviser for sine påstander, men utvalget har ikke funnet belegg for at slike bevis faktisk eksisterer …»

Vi hadde nå allerede 10. juni til vår store forskrekkelse (med vår advokat tilstede) fått opplyst fra Dahl at Nygaard Haug ikke hadde bedt om eller fått det materialet vi hadde gitt Dahl-gruppen gjennom et halvt år², at Dahl ikke hadde snakket med Nygaard Haug og at Nygaard Haug ikke hadde bedt om noe materiale. (Nå skriver Nygaard Haug likevel i sin rapport at «det har vært enkelte telefonsamtaler» mellom henne og Dahl og mellom henne og Riksadvokaten. Det er tydelig at partene er uenige om deler av tildekkingshistorien, og at det de eventuelt har snakket sammen om er hvordan materialet ikke skal oversendes.)

Utvalget kan derfor ikke på noen måte kunne ha gjennomgått vårt materiale «punkt for punkt» eller på noen annen måte. Vi sendte derfor samme dag ut pressemelding der vi bl.a. påpekte:

«Det faktiske forhold er at Nygaard Haug-utvalget bevisst ikke har sett noe av vårt materiale. Da kan det selvsagt heller ikke ha ‘funnet’ noe.»

Vi redegjorde for samtalene våre med utvalget og siterte fra referatet som var undertegnet av utvalgets egen sekretær (for øvrig også statsministerens kommende svoger), Sam Harris:

«’Dette materialet forutsatte nå Ramm og Setsaas var tilgjengelig for Nygaard Haug-utvalget fra Dahl-gruppen, slik at det ikke var nødvendig å dublere dette arbeidet.’»

Videre fra vår pressemelding:

«Agnes Nygaard Haug meddelte oss da at hun ville henvende seg til Dahl for å få ut dette materialet. I møte med Dahl 10.6.94 opplyste han imidlertid til oss at han intet hadde hørt fra Nygaard Haug-utvalget og at han selv heller ikke hadde tatt noe initiativ til å oversende noe materiale.

Dette viser at Nygaard Haug-utvalget bevisst ikke har skaffet seg vårt materiale. Hennes konklusjon er derfor i beste fall tatt ut av løse luften.

Forøvrig har heller ikke Dahl-gruppen etterforsket E-tjenestens forhold til vår sak idet Riksadvokaten overlot ansvaret for en avdekking av E-stabens involvering i vår sak til Regjeringen og Nygaard Haug-utvalget.

Er grunnlaget for Nygaard Haug-utvalgets hvitvasking av E-tjenesten i vår sak typisk for resten av utvalgets rapport?»

Det var den, men det skal vi komme tilbake til. Vår pressemelding ble referert i avisene 6. juli. Agnes Nygaard Haug svarte over NTB den 8.³:

«LES RAPPORTEN! Hun anbefaler sine kritikere å lese rapporten fra utvalget. Det gjelder tidligere statsminister Per Borten som kaller utvalget for Regjeringens avledningsmanøver, og det gjelder Hans Henrik Ramm som mener utvalget Ikke fulgte hans anvisninger for å skaffe bevis for at han og major Johan M Setsaas var utsatt for avlytting. Nygaard Haug sier utvalget fulgte Ramms råd og kontaktet Ingvald Godal – som ikke hadde noen bevis.»

Vi trodde nå ikke våre egne øyne. Nygaard Haug avslørte nå at utvalget i vår sak hadde fungert som de tre apekattene i det klassiske kinesiske symbol «Se intet, hør intet, si intet», ved bevisst ikke å skaffe bevismidlene der de fantes – gjennom å bløffe om hvor vi sa de fantes!

Vi sendte ut ny pressemelding⁴:

«Agnes Nygaard Haug taler usant – og mot bedre vitende.»

Vi er oss meget vel bevisst at man skal være varsom med å benytte ordet «løgn». I en rettssal vil det kreves bevisførsel ikke bare for at det som er sagt er usant, men at vedkommende også var seg bevisst at det var usant. Den formulering vi brukte, var så nær «løgn» som det var mulig å komme uten å si det.

Vi siterte for sikkerhets skyld fra fire steder i hennes egne referater fra samtalene med oss (ett av sitatene er gjengitt foran) der det var helt klart at utvalget skulle gå til Dahl, og at Godal bare var forevist materiale. Ett annet avsnitt er særlig interessant:

«Utvalget gjorde imidlertid oppmerksom på at stortingsrepresentant Godal i samtale med utvalget har sagt at han finner det mest naturlig om utvalget får informasjon mv vedrørende E-tjenesten direkte fra Ramm og Setsaas. Dette kan løses på enkleste måte ved at utvalget henvender seg til førstestatsadvokat Dahl og får tilgang til dennes materiale.»

Dette var altså fra utvalgets møte med Setsaas 21. januar 1994, fortsatt undertegnet av Harris, og viser at utvalget allerede da hadde fått beskjed fra Godal som var saksordfører for de hemmelige tjenester i Stortinget om at han ikke var adressen, og at den kunnskapen derfor var innbakt i vår felles konklusjon om at Nygaard Haug skulle hente materialet hos Dahl. Dette var krystallklart senest fra 21. januar 1994.

Vi konkluderte slik:

«Saken er meget alvorlig. Den viser at Nygaard Haug-utvalget har foretatt sin hvitvasking av E-tjenesten på en meget viktig sektor uten i det hele tatt å ha skaffet seg de tilgjengelige bevismidler og dessuten deretter taler usant for å dekke over dette. Hva er hennes grunnlag for å påstå at vi ikke har beviser? E-tjenesten selv? Er det i tilfelle slik hun har foretatt sin hvitvasking på alle andre sektorer?»

Det skulle seg vise seg komplisert å få ut denne pressemeldingen. For det første hadde NTB – som hadde bragt Nygaard Haugs usannheter – store vanskeligheter og brukte tre døgn på å diskutere om de våget å sende den ut, og da bare delvis som ledd i en samlereportasje⁵. For det andre meldte flere aviser om at vår direktesendte melding pr telefax ikke var kommet frem. En storavis meldte sågar at den var kommet frem dagen etter at vi hadde sendt den, men da etter at de først over telefon hadde varslet oss om at den ikke var mottatt. Hvor tilbragte pressemeldingen dette døgnet? Hadde den et hviledøgn oppe hos S-staben på Huseby som vi tidligere hadde fått opplyst var en suppestasjon for telefoner og derfor også kunne være det for faxer til og fra Oljerevyen?

Det eneste svar vi har registrert fra Nygaard Haug etter dette, er i en annen NTB-melding⁶:

«Førstelagmann Agnes Nygaard Haug ønsker overfor NTB ikke å kommentere den nye kritikken fra redaktør Hans Henrik Ramm. – Jeg står fast ved det vi har skrevet i rapporten, sier Nygaard Haug.»

Skrevet i rapporten? Til da hadde vi ikke sett den (Departementet har aldri sett det som noen oppgave å gjøre den tilgjengelig), men vi higet selvsagt etter å følge førstelagmannens oppfordring om å lese den. Sto hele utvalget bak disse forunderlige manøvre? Etter mye anstrengelser fikk vi tak i et eksemplar, og jammen sto det der også (formuleringene i rapporten er tatt inn som vedlegg 9, mens de aktuelle deler av referatene er vedlegg 10)!

Etter dette besluttet vi høytidelig at vi ville omtale uttalelsene fra Nygaard Haug som løgn. Førstelagmannen kunne som enkeltperson påberope seg mentale forstyrrelser e.l., men ikke hele utvalget bestående av tre personer og to sekretærer, hvorav fire var tilstede på møtene med oss, en (formannen) hadde diktert referatene og en (Harris) hadde skrevet dem – flere ganger! Dessuten fastholdt hun formuleringene i innstillingen etter pånytt å være blitt presentert for referatene! Hva mer skal til for å bevise løgn? Her imøteser vi injuriesøksmålet med stor ro.