Vi vurderte dette så alvorlig at vi i tillegg til dette skrev til Riksadvokaten¹ og fortalte om et godt førsteinntrykk av Dahl og at vi ville samarbeide med etterforskerne. Vi opplyste at vi hadde opplevet endel ting som vi fant truende for vår fysiske sikkerhet:

• Overfallsforsøk mot Setsaas v/10-15 personer som kunne ha opprinnelse i Midt-Østen, umiddelbart etter avdekking av en overvåkningsleilighet, anmeldt uten oppklaring
• Systematiske forsøk over en strekning på mer 80 km på å presse Setsaas’ bil ut av veien ved lastebil/trekkvogn
• Episoden på Filipstad-kaia foran
• Telefontrusler til Setsaas og hans samboer med beskjed om at han opererer i en «jungel der det finnes krefter som vet å begå det perfekte mord» samt trusler om å bli påført kreft ved hjelp av radioaktiv stråling
• Spaning mot oss av tidligere identifiserte biler på vei til/fra møter med Dahl
• Et annet alvorlig forhold som av diskresjonshensyn ikke omtales nærmere her

Vi anmodet derfor Riksadvokaten om straks å iverksette etterforskning av disse punktene og få iverksatt sikkerhetstiltak omkring oss og våre familier.

I et annet brev til Riksadvokaten² pekte vi på at hele øvelsen med ny etterforskning måtte bygge på den forutsetning at det kunne tenkes at man sto overfor elementer fra E-tjenesten, S-staben, POT og/eller Mossad Norge. Denne muligheten måtte derfor legges til grunn for de sikkerhetstiltak som burde omgi etterforskningen. Vi redegjorde for en rekke tekniske og praktiske punkter som foreløpig ikke var ivaretatt og ba om et møte for å diskutere denne typen sikringstiltak og de mer personlige som var omtalt i forrige brev.

Vi skyter her inn at vi selv som privatpersoner i årevis hadde fulgt egne, strenge sikkerhetsrutiner. De lokaler der viktig materiale til enhver tid befant seg ble aldri tillatt å være ubevoktet, uansett tid på døgnet. Å møte hos Dahl innebar derfor også bl.a. engasjement av vakter. Heldigvis stilte gode venner, i første rekke Petter Holst opp gratis for å gjøre dette. Det var i mange år en stor belastning og en meget verdifull gave, som han en dag må kompenseres for.

Videre snakket vi aldri om følsomme ting på steder som vi visste var avlyttet, dvs. våre egne kontorer og leiligheter. Det innebar behov for å forlate disse, skaffe vakthold og møtes på kaféer til alle slags forunderlige tider dag og natt (en takk til Oslo Bystyre som fortsatt tillater alkoholfrie nattkaféer). Vi har ikke tall på hvor mange liter kaffe og cola light som er drukket på slike møter, ofte flere pr. natt (også en takk til betjeningen på Jeppe på Vindern som like velvillig tok imot oss til alle døgnets nesten-lovlige tider og skaffet oss usjenert bord for å drikke kaffe selv i de mest hektiske julebordtider).

Enhver kan forestille seg et liv under slike arbeidsvilkår, kombinert med frykt for voldsaksjoner, psykologisk krigføring (massevis om dette i et senere kapittel) og en renn av provokatører som man må behandle med et minstemål av oppmerksomhet og høflighet inntil det er klarlagt hva de er.

Det hadde ikke vært urimelig om myndighetene, som handlet på vegne av Stortinget, hadde bidratt til litt avlastning og behandlet våre opplysninger til dem med noe av den samme sikkerhet som vi gjorde selv.