Derfor traff som vanlig Petter Thomassen godt, da han antydet at pausen hadde sammenheng med hans brev nettopp til Riksadvokaten og særlig vedlegget om Politikammeret og Lier. Sammen med Norasonde og avsløringen av fritt leide for provokatører, har det brutt ut panikk. Riksadvokaten, som ikke skulle gripe inn, gjorde det likevel.

Hva vet vi? Kanskje noen av etterforskerne begynte å murre, og true med å skrive rapporter hit og dit. Vi vet jo at i det minste noen av dem var hederlige. I alle fall var ikke Dahl-gruppen nyttig lenger. Den hadde gjort sin jobb: Beskytte Lier, Politikammeret, Eidsivating, Riksadvokaten, Forsvarssjefen, Justisdepartementet, Trond Johansen og Regjeringen, ved å hindre at Stortinget gransket disse og unnlate å gjøre det selv. Nå var det avdekket. Det gjensto hvem som skulle få ansvaret for å tildekke E-tjenestens rolle. Det ansvaret ville Riksadvokaten nå ikke ha. Derfor besluttet han å sende den varme poteten tilbake i fanget på Regjeringen v/Nygaard Haug-utvalget.

Annen forklaring er det ikke på det merkelige forhold som bl.a. Lisbeth Holand meget observant påpekte: At et utredningsutvalg uten jurisdiksjon gis forkjørsrett foran et politiorgan med alle virkemidler. Ulogisk – hvis man vil etterforske for å klarlegge. Men helt logisk hvis man skal tildekke.

Derfor kunne Dahl ikke fortsette. Men han kunne heller ikke avslutte, for da måtte han nettopp ta stilling også til E-tjenestens rolle. Ergo: Pause. (Finn Sjue hadde sin «autoriserte» forklaring på pausen, men den tror vi ikke på, se kap. 20.4.14.).

Idag vet vi jo helt sikkert at «dobbeltarbeid», «felles vitner» og «gjenoppta etterforskning» bare var tåkelegging. Nygaard Haug-utvalget foretok seg ingenting som kunne hjelpe Dahl; Dahl sendte ikke over sine saksdokumenter; Nygaard Haug løy for å tildekke hvorfor hun ikke hadde bedt om dem (se neste kapittel) og Dahl gjenopptok ikke et fnugg av etterforskning.